Appen som forteller om du er i slekt med den du dater

– Visste du at på Island har de en app, så du kan sjekke at du ikke er i familie med den du dater?

– Du bare skriver inn navnet på kveldens utkårede. Og vips: Et tydelig svar på om dere er i slekt. Og om dere burde ligge sammen.

Historien vi hørte på en bar for et år siden hørtes nesten for god ut til å være sann. Men et raskt Google-søk bekreftet slektsappens eksistens.

• «Den islandske appen stopper deg om du dater en slektning», skrev BBC.
• Huffington Post siterte appens slagord: «Bump your phone before you bump in bed».
• Det amerikanske magasinet the Wired skrev at appen skulle forhindre «incest ved et uhell».

Tenk å måtte gå hjem fra byen med en ukjent og i skjul taste inn navnet for å sjekke om dere er i slekt. En serie ekstremt kleine situasjoner spilte av i hodet, unnskyldninger og bortforklaringer.

Det bor omtrent 360.000 innbyggere på Island. Det tilsvarer cirka halvparten av Oslos befolkning. Og mer enn halvparten av alle islendinger bor i eller rundt hovedstaden Reykjavík.

Små forhold med andre ord. Så dukket flere historier opp.

Neste stopp, Reykjavík

Angivelig unngår islendingere å ta førstedaten på offentlige steder fordi alle kjenner alle og man risikerer å bli oppdaget. I tillegg til slektsappen, fortalte en kollega noe hakket villere:

At utenlandske menn fikk betalt for å flytte til Island og gifte seg med islandske kvinner. Angivelig fordi menn er i mindretall på sagaøya.

Kunne det stemme at våre nordiske naboer hadde et så trøblete kjærlighetsliv?

I februar 2020 tikket mailen inn fra firmaet bak slektsappen, deCODE genetics.

«Appen du referer til er ikke i bruk». «Det var mer en praktisk vits». «Vi ønsker ikke bidra mer til denne diskusjonen», skrev kommunikasjonsdirektør Þóra K. Ásgeirsdóttir.

Hæ? Eksisterte den ikke lenger? Et BBC-team hadde tross alt filmet to islendinger demonstrere appen. Den spilte av lyden «Oh yeah» om matchen viste ikke i slekt, altså full klaring: «Grønt lys, go for it», stod det på islandsk.

«En islending lyver nesten aldri for egen vinning, men alltid når det kan gjøre historien bedre», skriver halvt islandske Mímir Kristjánsson i boken «Frihet, likhet, Island». Kunne dette være et slikt tilfelle?

DeCODE genetics bekreftet dog eksistensen til noe som het «Íslendingabók».

Mange av nettsakene stammet fra 2013. Hvordan hadde datinglivet til islendinger vært siden?

Dette var på tiden før korona, da vi kunne reise på eventyr og komme til bunns i saken. Så det gjorde vi.

Neste stopp, Reykjavík.

Da flyet landet sent februar 2020, hadde en vinterstorm natten før brakt snø og stengt av flere veier.

Taxisjåføren fortalte uanstrengt om det aller første påviste tilfellet av korona. Bekymringsløst fortsatte turen.

«Når du møter en gutt, må du jo vite»

På et kaffebrenneri i Reykjavíks svar på Karl Johans gate, Laugavegur, sitter tre islandske jenter og taster på hver sin mobiltelefon, to av dem knust.

19 år gamle Hulda Karen Bessadóttir er fra det lille stedet Grindavík. Og hun er singel. I bygda bor det tre tusen mennesker.

Skal Hulda på date med noen, forteller hun at det er vanligst å ta en kjøretur ut av tettstedet. Og aldri første date på en folksom kafe. Skulle ikke daten være vellykket, ville alle vite om det og ryktet begynne å gå. Én av historiene om Islands kjærlighetsliv bekreftet, der altså.

Jeg spør videre om alt jeg har lest om slekstappen. Hulda tar en slurk av ølen og holder opp den knuste iPhonen sin:

– Ja, det er sant. Vi har en slags app. Eller en nettside, da.

På skjermen står det Íslendingabók, en offentlig nettside med en slags Bank-ID-innlogging, kun for islendinger. Der har Hulda, og alle registrerte islendinger, tilgang til hele slektstreet sitt, med fullt navn på mor, far, søsken, onkler og tanter.

– Se, dette er min tipp-tipp-tipp-oldefar. Du kan til og med se hva han jobbet med, hvor han bodde og hvor han døde.

Appen gir alle mulige svar om slekten: Det mest brukte navnet i familien, hvem som har levd lengst, antall kvinner, antall menn.

Men én funksjon på Íslendingabók har fått spesielt ekstra mye oppmerksomhet.

Om du skriver inn navnet på en venn, en kollega, eller en ny date, viser den familiekoblingen – om dere er tremenninger, firmenninger, femmenninger og så videre. Løsningen kan koble sammen hvem som helst på Island.

Hulda hever et øyenbryn.

– Så ... når du møter en gutt ... Så må du jo vite ... altså. Island er et veldig lite land. Du må vite før du gjøre noe. Hvis du er i slekt med den gutten, så vil du ikke gå hjem med ham.

Venninnene rundt bordet flirer. Men hvordan funker appen i praksis? Ólafía Elínborg Stefánsdóttir og Hulda Karen Bessadóttir gjør en liten live-demonstrasjon.

Ólafía taster inn navnene og får opp en liste over forfedre. Den viser hun er åtte slektsledd unna Hulda, altså kan de ha en felles tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-oldemor.

– Når vi kommer til åtte ledd, er det super langt borte. Vi er nesten ikke i slekt i det hele tatt. På Island er åtte ledd langt fra hverandre.

Men hvis Island har så mange sammenvevde familier, hvor går grensen for hvor nært man kan date?

Jentene ler og forteller at grensen kanskje går omtrent ved femte ledd. Altså om man er femmenninger er det langt nok uti familien.

– Bare her, på denne baren, kan det være jeg er i slekt med noen som sitter på et annet bord, uten at jeg vet det, sier Hulda.

Jentene bekrefter at de bruker Íslendingabók til å sjekke hvor nært de er i slekt med gutter de møter.

– Jeg snakket nettopp med venninnene mine før jeg kom hit, og alle var enige. Du må jo sjekke. Du må bruke den. Slik er det bare, sier Ólafía.

Episoden på Lebowski bar

Ólafía Elínborg Stefánsdóttir har kjæreste. De ble sammen etter å ha vært på en skikkelig bra første date. Det vil si en fire timer lang kjøretur. Men hun husker tilbake til en spesiell episode før dette, i singeltiden.

En kveld dro hun ut med venninnene på Lebowski bar og kom i prat med en hyggelig mørkhåret gutt. Den kvelden ble de snakkende i time etter time.

– Jeg følte jeg hadde sett ham før. Ja, jeg var ganske sikker på at jeg hadde sett ham før. Han var ikke fetteren min, det var jeg sikker på. Men jeg kunne ikke gå videre uten å vite om vi var i slekt. Vi hadde pratet en stund, og jeg bare: «Jeg må sjekke, jeg bare MÅ sjekke», forteller Ólafía.

Under bordet hentet hun frem telefonen og tastet inn navnet på gutten på Íslendingabók.
Hvert femte år møtes mange islandske familier til et digert slektstreff.

– Og ja, det var min tremenning. I det øyeblikket kom jeg på at jeg hadde vært på en familiereunion bare to-tre år i forveien. Og jeg hadde møtt han der. Det var derfor jeg følte jeg hadde sett han før.

Ólafía puster ut og sier at Island kan være «skikkelig lite, liksom».

Kobler slektsdata og genetikk for å avsløre sykdom

Íslendingabók ble lansert i 2003 av deCODE genetics, og databasen daterer tilbake til vikingenes tid.

Den er satt sammen av slektsbøker og historiske verk om Islands bosetting - bøker som har overlevd tusen år og en rekke katastrofer; Vulkanutbrudd, jordskjelv, svartedauden og økonomisk sammenbrudd.

Databasen gir en total oversikt over Islands befolkning og oppdateres stadig. Hva skal det være godt for?

Noe av svaret ligger i at firmaet også samler inn informasjon om islendingers gener. Flere tusen islendinger har gitt blodprøver i løpet av de siste 20 årene. Det gir utrolige, men kontroversielle medisinske muligheter innen genforskning.

Relativt uskyldig data om hvem som er i slekt med hvem, kobles opp mot tusenvis av avlagte blodprøver. Dermed kan forskerne se hvilke gener som føres videre i slekta.

Jentene rundt kafébordet forteller at firmaet for eksempel har tilbudt dem å finne ut om de er i risikosonen for å få brystkreft.

I 2018 satte deCODE opp en nettside hvor alle islandske kvinner kunne logge inn og se om de hadde en genmutasjon, som økte sjansen for brystkreft. Firmaet hadde kartlagt over tusen personer ved navn som var bærere av genmutasjonen.

Spørsmålet var bare om islandske kvinner ville vite om den de hadde den mulige sykdommen, eller ikke. Jentene nikker.

Før jeg rekker å si «personvern», kontrer jentene med at «de har ingenting å skjule».

«Slik vil vi ikke ha det i Norge» skrev Bioteknologirådet da det ble kjent hvordan deCODE hadde begynt å kartlegge islendingenes risiko for arvelige sykdommer.

Bioteknologirådet pekte på at et menneskes arvemateriale er svært personlig informasjon og at «enhver må ha rett til å si nei til å få denne informasjonen kartlagt.»

De islandske jentene trekker på skuldrene og forteller at mannen som er sjef for firmaet er «skikkelig smart», vet hva han gjør og «sikkert har en IQ på 200».

Den mannen må jeg finne.

Like vanlig å sjekke som Tinder

Avslutningsvis forteller jentene at de er litt trøtte av all oppmerksomheten vandrehistorien om appen får fra utlendinger.

– Da jeg bodde i Barcelona, fikk jeg så mange spørsmål: Har du ligget med broren din? Nei, selvfølgelig har jeg ikke det. Men jeg bare svarer helt chill, sier Ólafía.

Oppslagsverket på mobiltelefonen har bare blitt en naturlig del av livet, på samme måte som de sveiper på Tinder.

– For oss er det så vanlig. Jeg har aldri vært på en date uten å sjekke, sier Ólafía.

«Om de er i slekt, vet de det allerede»

Nyhetsredaktør i magasinet «The Reykjavík Grapevine» Andie Sophia Fontaine tar et trekk av e-sigaretten og puster oppgitt ut.

– Altså. Hvis en islending er i slekt med en annen islending, så vet de det nok allerede. Sjansen for at noen skulle ligge med sitt onkelbarn eller tantebarn er ikke-eksisterende.

Her, et steinkast unna den moderne arkitekttegnede konserthallen Harpa, i et hytteinnredet trehus, ligger den engelskspråklige nyhetsredaksjonen «The Reykjavík Grapevine», som er en slags islandsk avart av gratisavisen «Natt og Dag».

Andie Sofia forteller at historien om slektsappen, som nådde alle verdenshjørner, stammer fra et PR-stunt i 2013, som gikk av hengslene.

– Jeg tror pasient null i denne historien, de første som fikk dette til å bli en anti-incest-app, var the WIRED.

– Det ble til slutt en vits

I 2013 var det gått ti år siden lanseringen av Íslendingabók. Det skulle feires.

Firmaet utlyste en konkurranse blant apputviklere for å lage den beste og mest kreative løsningen for slektsdatabasen på Android-telefoner. Tre ingeniører fra Sad Engineer Studios vant konkurransen med sin app, hvor de la til funksjonen at man kunne dunke to mobiler sammen, slik at den ga beskjed om man var i slekt eller ikke.

Det var i denne versjonen gimikkene ble lagt på, som rødt og grønt trafikklys og oh-yeah-lyden. Det var åpenbart var gjort med glimt i øyet. Ironiske TV-reklamer med islandske ektepar som takket appen ble lagt ut på YouTube.

Med slagordet «bump your phone before you bump in bed» tolket internasjonal media det på sin egen måte.

– Det ble til slutt en vits, og ble spredt til amerikanske talk shows. Ja, det er en morsom vinkel, unektelig. Men det er altså bare ikke riktig.

Andie Sophia Fontaine så seg nødt til å rydde opp for sine internasjonale lesere.

– Ikke bare var det uriktig, men også støtende, spesielt for overlevende av incest. Og det bygger opp under misoppfatningen om at Island ikke egentlig er et ordentlig land – at det bare bor bondeknoller og uutdannede innavlede her.

Hun sier hun ikke tviler på at det kan ha skjedd enkelttilfeller med noen som har datet i tett familie, men at det er ekstremt sjeldent.

– Nei, folk lastet ikke ned denne appen før de dro på en date for å sikre seg at de ikke gikk på date med fetteren sin.

Selve appløsningen fra 2013 ble raskt utdatert og finnes ikke lenger, selv om nettsiden Íslendingabók fortsatte å eksistere. Men vandrehistorien om «anti-incest-appen» fortsatte å spre seg i utlandet.

Flere rykter om islandsk kjærlighetsliv

Nyhetsredaktøren sier hun undrer seg over at det stadig dukker opp myter om islendingenes romantiske liv.

Et flyselskap reklamerte på begynnelsen av 2000-tallet med å ta en «dirty weekend» på Island. Angivelig fordi islendinger var så lette på tråden og med på en one night stand.

Det ble stort oppstyr, og reklamekampanjen ble til slutt trukket.

– Men en av de frykteligste historiene kom fra en obskur nettside som påstod at den islandske stat betalte utenlandske menn 5000 dollar for å gifte seg med islandske kvinner.

Det strømmet nemlig inn med venneforespørsler fra totalt fremmede menn til islandske kvinner i 2016, meldinger med spørsmål om ekteskap og penger. Mennene hadde lest at Island hadde en overvekt av kvinner og at staten så seg nødt til å betale utenlandske menn, for å bringe nytt blod til landet.

– Selvfølgelig var det helt feil. Det er finnes ingen mangel på islandske menn, eller et statlig fond som betaler utlendinger for å komme hit. Det var heeelt tullete. Vi måtte ta livet av den historien, sier Andie Sophia, som så seg nødt til å skrive en samlesak om alle misoppfatninger av Island.

Andie Sophia Fontaine rister på hodet. Hun tror en av grunnene til fascinasjonen for kjærlighetslivet på Island, bunner i at islendinger (og Skandinavia) har et litt mer liberalt forhold til seksualitet enn amerikanere.

Hvelvet med islandske blodprøver

På en forblåst slette utenfor bykjernen ligger deCODE genetics i moderne næringslivslokaler. Sjefen Kári Stefánsson er hjernen bak slektsdatabasen. Han er utdannet lege, professor i nevrologi ved Harvard og det ryktes at han har en brutal form for humor.

Kommunikasjonsdirektør i deCODE, Þóra K. Ásgeirsdóttir, hilser høflig i lobbyen. Det var hun som først hadde omtalt slektsappen som «en vits». Det er tydelig at firmaet heller ønsker oppmerksomhet om den seriøse medisinske forskningen de driver med enn «ikke-ligg-med-slekta-appen».

Þóra går ned trapp etter trapp og låser opp dør etter dør. Det blir kaldere og kaldere i lufta. Så kommer vi inn i firmaets aller helligste.

Bak døra står hyller på hyller med røde reagensrør. Dette er fryselageret med blodprøver fra over hundre tusen islendinger.

Hvert reagensrør inneholder DNA-et til en islending, og med det informasjon om vedkommendes slektsgener, helse, styrker og svakheter.

En robotarm er i full sving med å sortere prøve etter prøve.

– Nordmenn. For en forferdelig stamme!

Deretter går veien opp til øverste etasje og hjørnekontoret til sjefen Kári Stefánsson. Rett før kommunikasjonsdirektør Þóra åpner døren, setter hun et nervøst blikk i meg og sier: «Hva enn du gjør, ikke spør om den appen. Ok?».

Døren går opp.

– Du er nordmann?

Inne på det store kontoret, nedlesset i papirer og bøker, sitter en mann med hvitt skjegg. Kári Stefánsson begynner å snakke uten at jeg har hilst eller presentert meg.

– Nordmenn. For en forferdelig stamme!

– La meg fortelle deg en ting. Om du gjør en kartlegging av de islandske genene vil du se at omtrent 75 prosent stammer fra dere nordmenn, mens 25 prosent er keltiske. På tross av min dype misnøye med dere nordmenn, kan du på mange måter si at vi er ganske like.

Kári ler tørt.

– Nei da. Dere er ikke en fryktelig stamme. La meg si det på denne måten: Det var en kjærlighetserklæring. Vi føler at vi er veldig i slekt med dere. Og når jeg ser langrenn på TV, er dere alltid mine menn.

Kári snakker ustanselig, og lurer på om jeg kjenner Camilla Stoltenberg, direktør i Folkehelseinstituttet. Det gjør nemlig han.

Han forteller at kartleggingen av de islandske genene kan bekrefte at norske vikinger dro over til England, tok med seg keltiske kvinner og dro opp til Island og befolket øya.

Forsker på hele Islands befolkning

– Du skjønner, islendinger har alltid vært interessert i genetikk. Det er ikke noe nytt. Går du til sagaene som ble skrevet 1200- og 1300-tallet, begynner det alltid med side etter side av stamtrær.

Siden Kári startet firmaet i 1996, har han hentet inn blodprøver fra befolkningen på Island, og alle har gitt dem fra seg frivillig. Til forskningens gode tjeneste. Målet har vært å gjøre genetiske undersøkelser på en hel befolkning. Og den store fordelen med Islands befolkning, er at den er relativt liten.

– Nå har vi DNA fra litt over halvparten av den islandske befolkningen. Dermed kan vi anta en helt del om genene til den andre halvdelen.

Kári forteller at ideen om å offentliggjøre slektsdatabasen Íslendingabók, var en slags takk til det islandske folk for innsikten de hadde gitt.

– Folket har gjort oss i stand til å kartlegge genene deres. Derfor bør de ha tilgang til materialet. Og siden vi åpnet opp tilgangen til Íslendingabók, har det vært en av de mest populære nettsidene på Island. Folk bruker den fordi de er nysgjerrige. Men personlig har jeg aldri gått inn på nettsiden selv.

– Men du er jo sjefen for det hele?

– Jo da, men jeg har null interesse av slekta. Jeg vet allerede omtrent hvem mine forfedre er, fem, seks generasjoner bakover. Og det føles nok for meg. De siste 10–15 årene har jeg tenkt at jeg skal gå inn og sjekke Íslendingabók, men jeg har alltid vært for opptatt. En vakker dag kommer jeg sikkert til å gjøre det, men jeg har vært opptatt av noe langt viktigere, genforskningen.

Kári mener genetiske studier i storskala vil endre fremtidens medisin.

– Sekvensen av ditt DNA er for folk flest helt uforståelig. Men koblet til din medisinske helsejournal forteller den deg risikoen for å ha genetiske sykdommer.

Han kaller det en «genetisk risikoprofil» og er sikker på at det vil bli tatt i bruk i fremtiden.

– Jeg ville vært veldig overrasket om det ikke er iverksatt om 10-15 år. Helsevesenet kommer til å bli mer forebyggende, billigere og mer effektivt. Det gir ingen mening å ikke gjøre det.

Kári er klar over at Bioteknologirådet i Norge har advart mot å gå den samme veien som Island.

– Ja, men du vet ... Nordmenn er ganske konservative.

– Hvordan da?

– Dere nordmenn er veldig kalvinistiske. Dere har litt motvilje mot å innhente genetisk informasjon, og det er forståelig. Dere dras mellom det kjente og det ukjente, og det skaper alltid frykt. Men selv om det er litt motvilje i dag, kommer erfaringene til å hjelpe med å overvinne skepsisen. Tro meg!

– Bullshit

Til slutt må jeg spørre om hva han tenker om at Íslendingabók fikk rykte på seg for å være en anti-incest-app, som skulle hindre islendinger fra å ligge med noen i slekta.

– Jeg har alltid synes at den appen har vært litt morsom. Og ja, på en merkelig måte fanget den oppmerksomhet fra hele verdenspressen. Jeg er ganske sikker på at ingen brukte den til det formålet. Det var helt greit, helt harmløst.

Kari får et skjevt smil i munnviken, og tenker seg litt om.

– Den eneste personen som ble skadelidende var meg selv. Hvorfor? Fordi jeg måtte bruke altfor mye tid på å snakke med internasjonale journalister om bullshit.