Annes pappa kom aldri hjem fra jakt

Anne Lie Andreassen skal arrangere minneseremoni, midt oppe på Hardangervidda.

Nå står hun her. På ei langstrakt slette av lav og lyng i grønne toner, så langt øyet kan se.

Det er siste dag i juni måned, men fjell-lufta er kald og det drypper fra oven. Anne har dratt både skjerf og jakke godt oppunder haka.

Første gang hun skulle gå inn hit hun sto nå, fikk hun panikk. Brystsmerter, pustevansker og en sterk fornemmelse av å ikke skulle overleve turen. Det var så lammende at hun måtte snu.

Så denne gangen har hun leid helikopter, for å slippe den lange gåturen. Det har fraktet henne hit til denne flekken med lyng og mose hvor hun skal begrave sin far, for godt.

Selv om faren døde for over 40 år siden, har Anne aldri sagt farvel. Først fikk hun ikke lov, så visste hun ikke hvordan, men nå står hun her og legger siste brikken i puslespillet. Og hele kroppen rister.

Foran henne står en mann i sort regntøy og leser fra en bibel. Over skuldrene hans hviler en rød stola med gule broderier formet som et kors.

– Kjære far i himmelen, ber mannen.

48 år gamle Anne bøyer hodet og planter blikket i den grønne lyngen. Hun lytter til prestens tale, før hun selv trekker pusten og begynner å snakke til pappa.

– Jeg klarer ikke å bli sint på deg fordi du dro på jakt.

Stillhet

Hun var fem år da det ringte på døra til rekkehuset på Stovner i Oslo.

Utenfor sto presten, og på innsida sto Anne sammen med moren sin og broren.

Mor og bror begynte å gråte, mens fem år gamle Anne så på rotet rundt dem og begynte å rydde. Hun plukket opp sko etter sko og satte dem tilbake i hylla.

Ingen voksne forklarte for de to barna hva som hadde skjedd, men de skjønte at pappa aldri kom hjem igjen fra jakt.

På veggene og i hyllene forsvant alle spor etter mannen som en gang bodde der sammen med dem.

Han som hadde hatt de samme smilehullene som Anne, som hadde vært like glad i søtsaker som henne, og som tøyset når han skulle klippe de små tåneglene hennes. Det hadde vært helt umulig å sitte stille når han «bommet» og liksom-klippet tærne hennes isteden.

Mor tok ned bildene av ham, ett etter ett. Hun planla og gjennomførte begravelsen uten barna til stede, og holdt tårene tilbake i deres nærvær.

Spørsmålene var mange, og sorgen og savnet var stort. Men for en fem år gammel jente var dette traumet livets første, og hun visste ikke hva hun skulle tillate seg å føle, eller hvordan hun skulle sørge.

Noe frøs til is inni henne, som om følelsene satte seg fast et sted der i kroppen hennes.

Farsdagskort med kors

I nabolaget til de to barna på Stovner var det ingen skilte foreldre, så vidt Anne visste. Ingen som var døde heller, for den saks skyld.

I skolegården verserte det historier, som at faren deres ble drept i et bankran.

Anne fnøs av dem, og prøvde heller ikke å forklare. Hun visste jo egentlig ikke helt selv hva som skjedde, men visste i alle fall at det ikke kan ha foregått i en bank.

Barna kunne se og høre at de voksne i familien var sinte for det som hadde skjedd med faren. Noen hadde drukket, mente de, men de snakket ikke mye om det. Det var så dumt å «rippe opp» i vonde minner.

Da vikarlæreren en høst ba klassen om å tegne fine kort til farsdag, syntes Anne det var helt strålende – det hadde de aldri gjort i hennes klasse før.

Hun tok en sort blyant og tegnet en lang strek nedover forsida på kortet. Så en kortere strek tvers over den lange.

Da læreren så kortet til Anne ble hun forferdet. «Hvorfor gjør du det der?» spurte læreren. Anne ble sendt rett til rektor, og det var skikkelig flaut.

Hun ble minnet på at det sikkert var best å la være å huske ham, heller ikke ved å tegne kors på et farsdagskort.

Møter ei ustelt grav

Men snart dukket han opp likevel. Anne hadde blitt en ung voksen da han sto der, i en drøm. Pappa var tilbake. Han fortalte at han hadde vært på reise, men at han ikke kunne bli.

Det var vondt og underlig, syntes 16 år gamle Anne.

Etter drømmen ble hun nysgjerrig på hvor han lå begravet. Men hun turte ikke spørre noen i familien, så Anne ringte gravferdsetaten i Oslo.

De kunne fortelle at han lå på Østre Aker kirkegård i Oslo, ti minutter i bil fra stedet der hun vokste opp.

Hun reiste dit alene, og en ansatt ved kirkegården fulgte Anne bort til graven. Den var ustelt, gjengrodd. Ingen hadde vært her på lang, lang tid.

Anne sto der og så på steinen og ugresset som hadde slått rot rundt den. Hun følte ingenting.

Jobber med mennesker i krise

Besøket ved grava førte ikke til nye oppdagelser rundt pappas død.

Lenge gikk det helt fint å bare glemme.

Anne fortsatte ungdomslivet og utdannet seg etter hvert til sykepleier.

I et helt yrkesliv har hun jobbet for og med mennesker i krise. Hun har spesialisert seg i psykisk helsearbeid, hun har møtt mennesker utsatt for vold og store traumer.

I begynnelsen av karrieren tjenestegjorde hun også for FN i et krigsherjet og sulterammet Somalia. Det var flere måneder med mange «groteske inntrykk».

Det har preget henne, men å hjelpe andre har aldri skapt store problemer. Det har vært svært meningsfylt.

Det var først da døden igjen banket på døra i hennes nære familie at noe endret seg.

«Hva skjedde, mamma?»

En dag ble Annes mor alvorlig syk. De skjønte begge at hun ikke hadde lenge igjen å leve.

Det var en sorgtung erkjennelse, men Anne visste ikke hvordan hun skulle sørge.

Midt oppi mammas sykdom ble Anne deprimert. Ingen tårer, bare mørke.

Hodet fungerte plutselig ikke, hjernen var treg og hun strevde med å huske ting. Som hvordan hun hadde kommet seg på jobb den dagen.

Hos psykologen begynte de å nøste i gamle opplevelser. Det ble tydelig for dem begge at Anne bar på mange undertrykte følelser – en stor, uforløst sorg. Det var noe gammelt som måtte ut før hun kunne forholde seg til det som skjedde akkurat da.

Ett av rådene psykologen ga henne var å finne informasjon om faren som ble borte.

Han ba henne legge ferdig puslespillet om hans liv, og Anne startet hos den som lenge hadde holdt maska overfor barna: moren.

Rådet hun i sin tid hadde fått fra andre voksne var å late, overfor barna, som om faren egentlig aldri hadde eksistert.

Når Anne nå konfronterte henne med spørsmål om faren, innrømmet moren at hun angret på hvordan hun hadde håndtert det hele. Det var ikke gode råd hun hadde fått, det så hun nå.

Selv hadde hun vært helt knust av hendelsen, og det første året etter ektemannens død kunne hun slett ikke huske, hun hadde bare overlevd.

Detaljene rundt mannens død hadde heller ikke hun fått.

En mappe med svar

Moren gikk derfor med på å reise sammen med Anne til Statsarkivet i Kongsberg for å lete etter informasjon.

Her fikk de hjelp til å finne sakspapirer fra hendelsen som endret hele hennes barndom.

I et lite rom med glassvegger rundt la saksbehandleren fra seg en mappe på et bord. Han fortalte om innholdet og forberedte dem på det de skulle få se.

Her lå kart og politiavhør. I mappen om Annes far lå også et bilde fra obduksjonen. En død mann med åpne øyne og blodige flekker i ansiktet.

Anne og moren begynte å gråte, men samtidig var de lettet. Det var så fint å se ham igjen.

Og for første gang skjønte Anne at han faktisk var død.

Så begynte hun å lese.

Jakta

Det var en tirsdag, tidlig i september 1968, da fire menn våknet på ei fjellhytte midt oppe på Hardangervidda, i Tinn kommune i Telemark.

Blant dem var 34 år gamle Roar Andreassen, tobarnsfar fra Stovner i Oslo, som var på reinsdyrjakt for aller første gang.

Jaktlaget han var en del av hadde fått tillatelse til å felle 12 dyr. De hadde jaktet i flere dager allerede, og denne dagen skulle de samle reinsdyr som allerede var felt.

Noen av dyrene var små nok til å fraktes hele tilbake til hytta, mens andre måtte flås og parteres på slakteplassen de hadde laget seg, for å lette bæringa.

I flere timer gikk jegerne til og fra med reinsdyr etter reinsdyr over ryggen.

Et annet sted i terrenget, ikke langt unna, fulgte en jeger i en annen jaktteig en såret reinsbukk som haltet seg gjennom lyng og mose.

Den beveget seg ganske raskt, men jegeren kunne stadig holde øye med den der den innimellom la seg ned, reiste seg igjen og beveget seg bortover et høydedrag.

For å komme på skuddhold tok jegeren seg langs ei dalside, og mistet synet av bukken ei lita stund.

En regnbyge hadde lagt seg over slakteplassen, da Roar Andreassen bøyde nakken for å flytte på nok et reinsdyr. Han vippet det uflådde dyret, litt opp og litt ned, for å få det til å ligge støtt over ryggen.

Vel 200 meter bortenfor la en jeger geværet for øyet, han støttet begge albuene på en flat stein og siktet.

Han var egentlig for langt unna til å skyte, men han følte seg sikker på at dyret han skimtet var det sårede dyret han hadde fulgt i flere timer.

Dyret så ut til å gjøre flere forgjeves forsøk på å reise seg, så jegeren fyrte av et skudd. Han så opp fra geværet og konstaterte at dyret falt.

«Jeg har ventet i over 40 år»

I en time satt Anne og moren i det lille rommet ved Statsarkivet og leste. En etter en falt brikkene på plass.

I vitnebeskrivelsene og i avhørene av gjerningsmannen fikk Anne navnene til mennene i jaktlaget til faren. Her sto det med deres egne ord hva de hadde sett og opplevd.

Ondsinnede rykter om at gjerningsmannen var påvirket av alkohol ble raskt avkreftet, og politirapporten beskriver hvordan en jeger har skutt i god tro.

Etter å ha reist tilbake til Oslo tok Anne kontakt med de gjenlevende, også han som var vitne til skuddet.

På telefonen begynte han å gråte. «Jeg har ventet på denne samtalen i over 40 år», sa han.

Det var første gang Anne opplevde at noen viste sorg over farens død. Og hun syntes det gjorde godt. Stillheten ble på en måte brutt.

Mannen som skjøt hadde selv gått bort for mange år siden, men Anne skrev da til familien hans:

«Jeg har lest sakspapirene og sett bildene fra ulykken. Jeg har snakket med kjente ved Østre skytterlag, og bekjente av deres far. Jeg vet at han slet etter ulykken.»

I brevet ba hun om å få møte dem, og kort tid etter sto de på døra hjemme på Bøler.

Diffuse plager

Anne Lie Andreassen gråter når hun forteller.

– Beklager, det bare renner her, sier hun og ser opp fra tørkepapiret.

Så legger hun til:

– Men ja, det er jo egentlig bare bra.

Det har nemlig terapien lært henne, at følelsene helst bør få slippe ut.

Anne forteller at hun måtte bli tidlig voksen. Ingen lærte henne å kjenne etter, eller finne fram til riktige følelser. Moren hennes, som selv hadde mistet en ektemann, slet også med å gjøre det rette for seg selv.

– Det er ikke så uvanlig for barn som vokser opp med emosjonell omsorgssvikt å innta omsorgsrollen for andre, sier sykepleieren Anne.

Fordi ingen skulle snakke om det, var det heller ingen steder å regulere følelsene hun gikk med.

– Det var ingen varme, ingen omsorg eller trøst.

Anne forteller at hun i mange år slet med mange diffuse, fysiske plager. Det var hodepiner og infeksjoner, og hun kom til fastlegen med «litt av hvert».

– Det var flaut, jeg skamma meg faktisk.

Nå vet hun bedre hva de kom av. Undertrykte følelser har en tendens til å sette seg i kroppen, viser forskning.

Opprydning

Hun forteller at det har vært en drivkraft i henne å få ryddet opp.

For hun vet, både gjennom jobb og fra sin egen erfaring, at traumer kan sette seg i både kropp og sjel.

– Men det er mulig å gjøre noe med, også lang tid etterpå.

Det er noe hun ønsker at flere skal være klar over. Selv er hun veldig takknemlig for alle som har hjulpet henne på veien.

Anne forteller at hun har merket fysiske endringer etter hvert som hun fant ny informasjon om faren. For hver ny brikke som falt på plass, har hun nemlig gått ned for telling.

– Jeg ble rett og slett syk, forteller hun.

Det har vært hodepiner, muskelsmerter og frostanfall. Nesten som en influensa, bare at det ikke var influensa, forklarer hun selv.

– Jeg var tung i kroppen og følte det som om jeg var forgiftet og at giften skulle ut av kroppen. Som en «detox».

Men så, etter noen uker, har ting løsnet.

– Det går bra med meg

Den siste og vondeste biten gjenstår når hun våkner på et hotellrom på Rjukan siste dag i juni 2011. Dagen for minneseremonien på Hardangervidda.

Anne har ligget våken hele natta. Rastløs og i helspenn har hun ligget og tenkt på hva hun skal si.

Hun har tenkt på det i mange uker, men det føles så stort og så endelig, at hun får det bare ikke til.

Ordene kommer til henne en halvtime før helikopteret lander utenfor hotellet.

De flyr over vidda, og blir satt av et par hundre meter unna ulykkesstedet. De begynner å vandre langs en smal sti.

Det småregner, akkurat som det gjorde den dagen faren hennes mistet livet her oppe.

Mens hun går her, skjønner hun hvorfor faren ønsket å dra opp hit. Det er vakkert, tenker hun. Fargerikt og frodig, urørt og fredelig.

Etter at helikopteret har lettet er det helt stille, alt de hører er lyden av en bekk som sildrer.

På stien får hun øye på et gevir fra et reinsdyr. Hun plukker det opp.

Akkurat her, ved en stor stein plassert midt mellom lyng og mose, hadde et jaktlag en gang laget seg en slakteplass på reinsdyrsjakta. En av jegerne ble aldri med ned fra fjellet, han døde her – og det er her han fortsatt er, tenker Anne.

Nå skal hun endelig få tatt farvel.

– Jeg skulle gjerne blitt mer kjent med deg, og at du kunne blitt kjent med min familie, Anders og barna. Du hadde likt dem godt. (…)

Anne synes det er skikkelig vondt å snakke til ham. Men en stor stolthet kommer også snikende mens hun står her og ser ned i lyngen.

Hun føler seg friskere i dag, enn før hun begynte å lete etter svar. De diffuse plagene hun tidligere slet med har sluppet taket.

På Hardangervidda setter hun et siste punktum.

– Jeg savner deg, jeg er glad i deg og jeg vil at du skal vite at det går bra med meg.