Anmeldte politimann for voldtekt

Dette er en historie som endte i et mareritt. Monica anmeldte en politimann for voldtekt. Han jobber fremdeles ved samme politistasjon mens hun følte seg presset til å flytte fra byen.

Vi møter trebarnsmoren i 40-årene i det lille trehuset hun har bodd i siden hun flyttet. Det ligger landlig til, omgitt av vakker nordnorsk natur.

Men selv om det ser idyllisk ut, er det et sted hun ikke ville bodd hvis det ikke hadde vært for det som skjedde en septembernatt for noen år siden.

Ville drikke vin og nyte livet

– Jeg var nyseparert og mannen til ei venninne var borte. Vi hadde bestemt oss for at vi skulle bruke helga sammen, ha det godt, drikke vin og nyte livet, forteller Monica til NRK Brennpunkt.

Etter en kveld på byen dro de hjem til Monicas venninne, som hadde invitert på nachspiel.

– Hjemme hos henne var blant annet denne politimannen. Han var veldig på meg. Dro i meg og var ubehagelig. Men jeg visste jo at han var politi, og opplevde ham ikke som en trussel, bare som full og idiot.

Monica har alltid hatt en stor respekt for, og tiltro til ordensmakten. Fra barna var små har hun oppmuntret dem til å se opp til politiet, ved blant annet å ta dem med på stasjonen der de beundret bilene og uniformene.

– Jeg stolte blindt på ham fordi han var politimann. Tanken streifa meg ikke at det kunne være en farlig situasjon.

Det siste hun husker fra denne kvelden er at hun satt i sofaen ved siden av politimannen.

– Og jeg kan ikke ha sittet der veldig lenge før jeg sovna.

Monica var utslitt etter lite søvn de siste dagene. I tillegg hadde hun drukket en del.

– Jeg husker jeg våknet om natta i ørska og tåka. Da lå han bak meg i sofaen. Vi lå i skje på en måte. Jeg husker at jeg kjente fingeren hans i underlivet mitt. Men jeg var ikke ordentlig våken. Jeg var så trøtt og så sliten. Jeg gikk inn og ut av en slags bevissthet.

Hun forteller at hun protesterte på det han gjorde, og forsøkte å trekke seg unna, men ikke klarte å holde seg våken.

– Jeg våkna med panikk. På morgenen, når jeg virkelig skjønte … Plutselig gikk det opp for meg at jeg ikke hadde klær på meg nedentil. Og at insulinpumpa ikke var koblet til kroppen min.

Dødsangst

Monica har diabetes type 1, og er helt avhengig av insulin for å overleve. Da hun våknet oppdaget hun at insulinpumpa som hadde vært festet på magen hennes var revet av. Og at hun hadde vært altfor lenge uten den livsviktige medisinen.

– Jeg kjente på kroppen at jeg hadde veldig høyt blodsukker. Jeg kjente på en slags dødsangst. Førsteprioritet er jo å leve.

– Jeg sa at jeg måtte komme meg hjem og få insulin. Og han sa at han var kjørbar og han kjørte meg hjem.

– Han kjørte meg hjem. Han kjørte meg hjem, sier Monica opprørt.

– Hvordan var det å bli kjørt hjem av ham?
– Det var som å sitte med en glasskuppel rundt hodet. Jeg følte at jeg satt utenfor meg selv, som om jeg både var der og ikke var der.

For dem som ikke har diabetes ligger blodsukkeret normalt mellom 4 og 7 millimol per liter.

De som har diabetes tar insulin for å holde blodsukkeret under 10. Ved verdier over 30 kan man få akutt syreforgiftning, som ubehandlet kan føre til koma og død.

Da Monica kom hjem målte hun blodsukkeret sitt til 32 millimol per liter.

– Man går ikke rundt med 32 i blodsukker. Jeg var veldig syk.

Monica forteller at hun noen dager etter søkte opp nummeret til politimannen og sendte ham en melding.

– Jeg skrev at det som skjedde i helga ikke var greit og ba ham ta kontakt. Jeg trodde vel at han skulle si unnskyld eller noe sånn. Men jeg hørte aldri fra ham.

– Hvem skulle jeg ringe?

Monica var lenge usikker på om hun skulle anmelde politimannen etter det som skjedde.

– Jeg følte så mye skam rundt de feilene jeg hadde gjort. Jeg hadde tross alt drukket meg full, sovna på en sofa hos andre, latt ham kjøre meg hjem.

– Det at jeg ikke hadde reist meg opp med én gang og sagt nei, og dratt på sykehuset og tatt prøver og alt det som man tror man skal gjøre. Jeg følte at jeg hadde gjort alt feil. Men jeg bestemte meg for å la fornuften råde.

Hun bestemte seg til slutt for at hun ville anmelde. Men på den lokale politistasjonen jobbet mannen hun ville anmelde for voldtekt som etterforsker, og hun turte ikke å levere en anmeldelse der.

– Hva skulle jeg gjøre? Jeg kunne jo ikke ringe politiet, hvem skulle jeg ringe? Hvordan skulle jeg anmelde det?

Hun forsøkte først å ringe til en annen politistasjon, men hver gang ble hun koblet over til en telefonsvarer. Etter fem forsøk på å få snakke med noen, ga hun opp å ringe.

Fire måneder etter hendelsen reiste Monica til en større by og anmeldte forholdet der.

Det ble opprettet sak, og politimannen ble tatt inn til avhør. Under avhøret endret han forklaringen sin flere ganger.

– Han hadde begynt med å nekte for alt, til at det gradvis kanskje hadde skjedd litt og at han hadde oppfatta det som at jeg var med på det, til at han var helt sikker på at jeg hadde samtykka til samleie.

Politimannen sa også i avhøret at han kan ha kommet borti insulinpumpen og lagt den på sofabordet, men at han ikke skal ha visst hva det var.

– En seier å bli trodd

Ett år og tre måneder etter at Monica anmeldte saken, ble saken henlagt. Politiet mente at de ikke hadde nok bevis til å ta ut tiltale mot politimannen.

Men hun fikk likevel voldsoffererstatning på 150.000 kroner for å ha blitt utsatt for en voldtekt.

Ingen skal dømmes til straff dersom det finnes noen som helst tvil om hvorvidt vedkommende er skyldig. For at offeret skal få erstatning er ikke beviskravene like strenge, men det må også da foreligge en «kvalifisert sannsynlighetsovervekt» for at det har skjedd en voldtekt.

Kontoret for voldsoffererstatning gjorde en selvstendig vurdering av bevisene i saken.

De skriver til Monica at de har «lagt vekt på at du har forklart deg troverdig og konsekvent om det aktuelle fra kort tid etter hendelsen. Du var blant annet i kontakt med din fastlege og psykolog kort tid etterpå. Det følger ov journalene at du fortalte til begge at du hodde blitt voldtatt i helgen før. Videre bærer oppgitt skadevolders forklaring preg av at han tilsynelatende ønsker å holde tilbake opplysninger».

– Det var en seier. Ikke at jeg fikk erstatning, men at jeg ble trodd. Han har så mye makt, i den posisjonen han er i. Jeg har ingenting å stille opp med.

Presset ut av hjembyen

Men selv om hun hadde blitt trodd, opplevde hun at folk på stedet der hun bodde tok parti med politimannen og vendte ryggen til henne.

– Jeg ble sletta fra Facebook, ble ikke invitert, folk ramla fra. Noen spurte meg rett ut og fortalte hva de hadde hørt andre plasser: At jeg hadde hatt sex og angra etterpå.

Ryktene gikk i den lille byen. Mange trodde ikke på at hun hadde blitt voldtatt.

– Det var en som spurte meg om jeg var klar over forskjellen på å ha sex med noen og angre etterpå, og en faktisk voldtekt.

Alt snakket førte til at hun isolerte seg mer og mer. I tillegg ble tilliten hun før hadde hatt til politiet nå erstattet med frykt.

Hun forteller at hun flere ganger la merke til en politibil som kjørte sakte forbi huset hennes.

– Jeg følte at han på en måte skulle vise styrke.

Hun ble redd hver gang hun så politibiler eller politiuniformer. Å gå på politistasjonen for å få pass til seg eller barna føltes som en umulig oppgave.

– Til slutt klarte ikke kroppen mer. Jeg fikk panikkangst. Jeg måtte bort, unna. Jeg var så redd for å møte ham. Jeg klarte ikke å være der.

Til slutt valgte hun å flytte fra byen hun bodde i. Politimannen jobber i dag fremdeles som politi, på samme sted.

– Jeg savner stedet. Jeg vil tilbake, men jeg føler meg pressa ut av min plass.

Dobling i anmeldelser - like mange dommer

Vi har spurt politimannen om å få et intervju med ham, men han ønsker ikke å snakke med NRK. Advokaten hans skriver til oss:

– Min klient er klar på at han ikke har forgrepet seg på fornærmede. I forbindelse med etterforskingen nektet han straffskyld. Min klient ble ikke på noe tidspunkt suspendert fra stillingen, men saken ble etterforsket under ledelse av et annet politidistrikt. Saken ble henlagt relativt raskt.

De aller fleste voldtektsanmeldelser blir som Monicas henlagt på grunn av manglende bevis. Det betyr ikke nødvendigvis at politiet ikke tror på den som anmelder, men at de mener det ikke finnes nok bevis til å få gjerningsmannen dømt i retten.

Det har vært en dobling i antall voldtektsanmeldelser på 15 år. Men den kraftige veksten i antall anmeldelser har på ingen måte ført til noen tilsvarende økning i antall dommer.

For 15 år siden ble 12 dømt for voldtekt per 100 voldtektsanmeldelser. Nå er det 6 av 100.

Det ser ut som at sjansen for å bli dømt for voldtekt aldri har vært mindre.