Supermøkka

Samboerparet Grete Sønsteby og Rune Ingels ville gjøre noe ingen hadde gjort før. De ville lage en maskin som skulle produsere nitrogengjødsel i liten skala på gårdsbruk.

Ubehandlet slipper husdyrmøkk ut klimagasser, mye av næringen sin, og den lukter.

I maskinen skulle møkk kombineres med nitrogenoksid, fremstilt fra ladet luft. Det binder næringsstoffene i møkka. Klimagassutslippene reduseres kraftig.

Maskinen skulle ikke være større enn en traktor, og dermed enkel å plassere på en gård.

Målet var at bøndene skulle lage sin egenproduserte nitrogengjødsel, supermøkk, og bli tilnærmet selvforsynte med gjødsel.

Hundre år gammel teknologi

Rune fikk ideen mens han jobbet for norske Yara i Libya. Han ville utvikle og bruke den 100 år gamle Birkelands lysbueteknologi i prosjektet.

Norsk Hydro, nå Yara, brukte denne teknologien til å spalte nitrogen fra lufta og lage nitrogengjødsel på fabrikken sin på Rjukan i Telemark.

De gikk senere over til en annen produksjonsmetode som var mer energieffektiv på store kunstgjødselfabrikker.

Men Rune mente den gamle lysbueteknologien fremdeles hadde et potensial.

– Jeg hadde lyst til å gjøre noe med denne teknologien. Mens jeg satt i Libya, brukte jeg fritiden til å sjekke ut hva som var mulig å gjennomføre.

Vil revolusjonere verdens matproduksjon

I 2010 slo Grete og Rune seg sammen, og begynte å jobbe med ideen om maskinen som skulle foredle husdyrmøkk. De bygde om låven på gården sin til produksjonshall.

– Vi fjerner all lukt. For en del bønder er det noe av det viktigste. Det er ganske viktig at det ikke lukter, hvis du vil ha et greit forhold til naboene dine, sier Grete.

Når NRK er på besøk, står det tre maskiner i produksjonshallen.

Foran er det plassert to store plastdunker. Den ene er full av stinkende møkk. I den andre er det ferdigbehandlet gjødsel. Det er fortsatt møkk, men den lukter nesten ikke.

– Lukten nærmer seg mørk sjokolade, smiler Rune.

Utfordrende år

Fram til nå har det vært ti utfordrende år med prøving og feiling. Teknologien skulle utvikles, maskinene lages og testes. Hele tiden måtte de skaffe penger til å videreutvikle maskiner og prosesser.

– De vanskeligste periodene er når du skal gå ut og hente andres penger for å bruke dem, sier Rune.

Grete supplerer:
– Det gjelder å finne de riktige pengene. De som står der, selv om ting tar tid.

At det skulle ta ti år før de første maskinene var ferdige og klare for salg, var likevel lengre tid enn de hadde regnet med.

– For grønn teknologi som trenger lang utviklingstid, er det å skaffe penger det vanskeligste. De forsker, utvikler prototyper og tester. Det koster mye i arbeidskraft og innhenting av materialer. Du har store kostnader før du får inntekter, sier professor i entreprenørskap og innovasjon, Gry Alsos.

Klare for salg

Nå er de ti første enhetene ferdig produsert, og klare til å monteres hos bønder i Norge og utlandet.

– Håpet er å begynne med masseproduksjon og få ned prisen til det en vanlig traktor koster, sier Grete.

Firmaet N2 Applied, som gründerne har etablert, har 25 ansatte. De er på god vei til å lykkes. Maskinene deres kan nå håndtere møkk fra 80–100 melkekuer.

I 2018 ble Grete Sønsteby kåret til årets kvinnelige gründer.

– Vi tror vi får noen spennende kontrakter etter hvert, både i Norge og utlandet, avslutter Grete.

Her kan du høre innslaget «Gull av møkk» i Ekko på P2: