Har lagt rør i 30 år uten å kunne reparere dem

Tirsdag fortalte NRK Brennpunkt hvordan dykket i Skånevikfjorden ble fremstilt som vellykket, på tross av at forsøksdykket avdekket store tekniske vanskeligheter med å arbeide på slike dyp.

På falske premisser ble det deretter bygd en rekke rørledninger inn mot Norskekysten. Hvis det hadde oppstått skader på rørene, kunne skadene på norsk natur blitt omfattende, ifølge oljehistoriker Helge Ryggvik:

– Det hadde blitt en stor forurensingskatastrofe. Norskerenna ligger tett inntil kysten, mye nærmere enn oljeplattformene. Man kunne stoppet tilførselen av olje inn i rørene, men mye hadde lekket ut først, sier Ryggvik.

Sammen med Kristin Øye Gjerde har Ryggvik skrevet boka «Nordsjødykkerne».

– Vi har vært heldige. I andre land er man veldig opptatt av mulighet for skader og lekkasjer på oljerør. I Norge er rørene under vann, vi ser dem ikke. Vi har i allefall ikke kjennskap til noen store lekkasjer, og det spesielle er at hvis det hadde skjedd, ville vi ikke hatt noen beredskap, sier han.

• Se: Brennpunkt-dokumentaren «Det dypeste dykket»
• Les: Slik ble dødsdykket fremstilt som en suksess

La rør ingen kunne reparere

Utover 80- og 90-tallet vedtok Stortinget en rekke rørledninger på 300, 400 og 500 meters dyp. Ved forskningsinstituttet NUI/NUTEC foregikk det samtidig en rekke forskningsprosjekt på dykk ned til disse dybdene.

Men dykkerne ble syke og testene viste at det tekniske utstyret ikke var godt nok til å klare arbeid på slike dyp. Likevel bestemte Oljedirektoratet i 1988 at oljeselskapene skulle ha dykkeberedskap ned til 400 meter for å reparere rørledningene, dersom noe gikk galt.

Reparasjonsberedskapen var dermed basert på at dykkere skulle arbeide på dyp der forskning viste at de ble skadet, og der ingen faktisk hadde utført arbeid noensinne.

NRK har bedt Oljedirektoratet og Petroleumstilsynet om en forklaring på hvorfor de anbefalte dykkeberedskap til 400 meter, når de visste at dette aldri hadde vært gjort før.

Dette svarer ikke Petroleumstilsynet direkte på, men gir i stedet følgende skriftlige kommentar:

«Dykkeberedskap for reparasjon av rørledninger på norsk sokkel har vært planlagt med en kombinasjon av bemannet og ubemannet dykking. Dersom en rørledning går på ekstra dypt vann, kan beredskapen være basert utelukkende på mekaniske reparasjonsmetoder, eventuelt at man legger ny rørledninger i den dype delen for så å kunne kople til/reparere på grunnere vann. Ut over det har vi ingen kommentar til nettartikkelen.»

Statoil sier stopp

I 2002 påla Statoil seg selv en dybdebegrensning for dykking, etter et at et forsøksdykk til 250 meter i gikk galt. Oljeselskapet satte da en grense for dykk ved 180 meter. Det var fra nå ikke mulig å bruke dykkere til reparasjon i bunn av Norskerenna, og Norge stod helt uten mulighet til å reparere rørene på dyp vann.

Den 29. oktober 2003 sa Arbeids- og administrasjonsminister Victor Norman dette i Stortinget:

– For situasjoner der ubemannet intervensjon ikke er mulig, vil det, ut fra nåværende kunnskap være nødvendig å stenge ned installasjoner i påvente av nye teknologiske og operasjonelle løsninger. Alternative metoder er utskiftning av rørledninger og utstyr fremfor reparasjoner.

Statoil forklarer at de hadde en mulighet til å reparere rør ved å heve dem til overflaten med kran og flyte-elementer, men sier at denne metoden ikke var testet eller utprøvd på dyp som i Norskerenna.

Les også:

• Statsadvokaten fikk ikke vite sannheten
• – Dykkere ble truet med sparken hvis de snakket

I mål etter 30 år

Fra slutten av 90-tallet klarte Statoil å utvikle ubemannede reparasjonsmetoder for noen skader på mindre rør, men utfordringen med de største rørene i dypet har tatt lang tid.

– Det har vært vanskelig, og vi har stadig vendt tilbake til tegnebrettet, sier Jan Olav Berge, som har ledet arbeidet med utvikling av nytt reparasjonsutstyr ved PRS-basen.

I fjor gjennomførte Statoil en vellykket test med sveising av rør på store dyp med nyutviklet utstyr, og 12. desember var det nye systemet ferdig kvalifisert.

– Det var en gledens dag. Nå kunne vi si at vi var i mål, sier Berge.

– Nå har reetablert full beredskap for alle rørene, sier han.

Utviklingsarbeidet har krevd store ressurser, og Statoil kan ikke sette en pris på hva det har kostet.

– Vi har holdt på i 10–12 år. Dette er det eneste utstyret av sitt slag i verden, sier Berge.

Det nye utstyret kan sveise rør ned til 1000 meter, men Statoil regner med at det også kan brukes på større dyp.

De første årene etter at rørene ble lagt var det bare mindre skader på dem. Fra år 2000 øker antallet alvorlige skader på rør dypere enn 180 meter. Levetiden er satt til 50 år.