– Pionértiden var «vill vest»

Dykkerne i Nordsjøen sprengte grenser da oljefeltene skulle bygges ut på 70- og 80-tallet. – Det var et veldig spesielt miljø med mange tøffe typer, sier oljehistoriker Helge Ryggvik.

Dykker med boltepistol

Nordsjødykkerne måtte utføre tunge jobber under ekstreme forhold. Her er en av dykkerne i aksjon med vedlikehold på en av oljeinstallasjonene.

Foto: Børre Børretzen/Norsk Oljemuseum

Flere uker i strekk med ensomme, lange arbeidsøkter i et trangt dekompresjonskammer på dyp ned mot over 300 meter. Det var arbeidshverdagen for de første dykkerne i Nordsjøen. Skulle oljen opp, måtte dykkerne ned.

Helge Ryggvik

Helge Ryggvik har skrevet boka «Nordsjødykkerne» sammen med Kristin Øye Gjerde.

Foto: UiO

Pionérdykkerne brukte nye teknikker og utstyr for å kunne jobbe effektivt på store dyp. Ingen visste med sikkerhet konsekvensene.

– Det er klart de opplevde det som risikofylt. Det gikk nok bra med mange, men samtidig var det en stor andel dødsfall de første årene. Svært mange ble også rammet av senskader, sier forfatter og historiker Helge Ryggvik til NRK.no.

Sammen med Kristin Øye Gjerde har han skrevet boka «Nordsjødykkerne».

Les: - Motarbeider nordsjødykkerne

Store havdyp

Da Ekofisk-feltet ble åpnet i 1971, var det vanlig å bruke dykkere i oljeindustrien i flere andre land.

Problemet var bare at ingen hadde dykket under slike forhold som i Nordsjøen. I Mexicogulfen og utenfor kysten av California arbeidet dykkere på dyp mellom 10 og 20 meter. Det barske klimaet og de store havdypene utenfor norskekysten, var av en helt annen art.

Ekofisk, som var det første drivverdige funnet på norsk sokkel, lå på mellom 60 og 80 meter. Senere funn skulle ligge helt ned på flere hundre meters dyp.

– Utbyggingen av Nordsjøen var på mange måter et pågående eksperiment man ikke helt visste konsekvensene av, sier Helge Ryggvik.

Mange av de første dykkerne hadde bakgrunn fra forsvarets froskemannsskole. Etter hvert som behovet vokste begynte man å rekruttere bredere. På slutten av 70-tallet jobbet så mange som 400 norske dykkere i Nordsjøen, mange uten andre kvalifikasjoner enn at de elsket å dykke.

Det var heller ikke påkrevd.

– Den første tiden kan man nok helt klart kalle «vill vest». Det var et ekstremt tøft arbeidsmiljø, med mange lettvinte løsninger og få krav. Dykkersertifikat trengte man for eksempel ikke før på 80-tallet, forteller Ryggvik.

Nordsjødykkere forteller om dårlige forhold, og at de ikke føler seg godt nok ivaretatt. Klippet er fra 1985.

Video: Allerede i 1985 tok oljearbeidernes fagforening, NOPEF, opp dykkernes tøffe arbeidsforhold.

Mange dødsulykker

Å være nordsjødykker, var et svært risikabelt yrke. Dødsfall og ulykker var langt hyppigere blant dykkerne enn for resten av offshore-næringen på 70-tallet.

– Den første tiden i Nordsjøen hadde yrkesdykkerne en ulykkesstatistikk som var hinsides alle andre yrkesgrupper det er naturlig å sammenligne med, forteller Jan Risberg som er dykkerlege i Forsvaret.

Grunnen til dette var, i følge Risberg, at dykkerprosedyrene i Nordsjøen på 70- og 80-tallet var langt fra gode nok. Både rutiner, opplæring og ikke minst utstyret som ble brukt var for dårlige for de jobbene dykkerne ble satt til å utføre.

– Det var mange druknings- og kvelningsulykker der de var utsatt for giftige gassblandinger eller fikk kuttet tilførselen av pustegass, forteller han.

Men de var også andre typer ulykker som man så ellers i oljeindustrien, som klemningsulykker, løsemiddelskader og eksplosjons- og brannskader i forbindelse med sveising under vann.

Den første dødsulykken kom allerede i 1967, da en 23 år gammel britisk dykker døde under et dykk på norsk sokkel. Den første norske dykkeren døde i 1974.

I alt 17 dykkere har omkommet på de norske oljefeltene i Nordsjøen. Flere fikk også alvorlige skader som følge av for lang tid under vann eller for kort tid i trykkammeret.

Sliter med senskader

Senere undersøkelser har også vist at en stor andel av dykkerne fra denne tiden sliter med senskader av ulik grad.

– Det er ingen tvil om at mange av de første yrkesdykkerne jobbet under forhold som førte til både fysiske og psykiske senskader, forteller Risberg.

Rapporter fra Haukeland sykehus fra 2004 og 2008 dokumenterer flere typer helseplager. Etter å ha undersøkt 96 av de norske offshoredykkerne konkluderte rapportene med at dykkingen blant annet ga hjerneskader som hukommelsestap, skjelving, nummenhet, smerter, svimmelhet, øresus, nedsatt hørsel og problemer med oppmerksomhet.

Undersøkelsene viste også at for mange var de psykiske plagene verre enn de fysiske. Mange av dykkerne fra pionértiden rapporterte om personlighetsforandringer, depresjoner, angst og langvarige søvnvansker. Flere har fått diagnosen posttraumatisk stresslidelser.

• Les: - Staten eksperimenterte med dykkerne

Til sak mot staten

En offentlig granskning av dykkernes situasjon, førte til at Stortinget vedtok en kompensasjonsordning som ga den enkelte dykker en utbetaling på inntil 2,5 millioner kroner.

Dykkerne har siden gått til sak mot Staten for å få større erstatninger. Høyesterett avviste dette kravet i 2009. Saken er anket til Strasbourg, og dom er ventet senere i høst.

Les: Pionerdykkerne får saken opp i Strasbourg

Helt avgjørende for oljeproduksjonen

– Innsatsen til Nordsjødykkerne var helt nødvendig. Det fantes rett og slett ikke andre alternativer på den tiden, mener historiker Trude Meland ved Norsk Oljemuseum i Stavanger.

Trude Meland

Historiker Trude Meland ved Norsk Oljemuseum i Stavanger.

Foto: Norsk Oljemuseum

I mange år var det nemlig dykkere som utførte alle viktige oppgaver på havbunnen. De gjorde oppmålinger, tok prøver, festet og fjernet brønnhoder og monterte rør. Alt utstyr som skulle brukes på bunnen, ble installert og inspisert av dykkerne.

– Uten det arbeidet de la ned under ekstremt vanskelige forhold, hadde det aldri vært mulig å komme i gang med utbyggingen av olje- og gassfeltene så tidlig på norsk sokkel, sier Meland.

Først på 90-tallet kom det fjernstyrte undervannsfartøyer som kunne sikre brønnhoder, stenge ventiler og legge rørledninger uten at man trengte å sende dykkere ned på dypet.

Hovedsakene nå

Siste lyd/video

Afrikanske kvinner blir grovt utnyttet som sex-slaver i Europa. Da Yasmin meldte seg for norsk politi, var hun 27 år, analfabet og så syk at hun neppe noen gang kunne få en normal jobb. Hun flyktet fra en mann som har traffikert henne Europa rundt som sex-slave. Norske politikere lover at de som våger å vitne om sine bakmenn skal få beskyttelse, men Yasmins framtid er like usikker nå som da hun var tvunget til å leve som prostituert.
Sist høst inviterte Rema-sjef Ole Robert Reitan over 500 kjøpmenn til Las Vegas for å feire seg selv i fire dager til ende. I løpet av én generasjon er Reitan-familien blitt en av landets rikeste på å selge billige matvarer. Derfor kunne Rema arrangere tidenes beachparty i kasinobyen. Brennpunkt følger de beinharde forhandlingene mellom kjeder og leverandører som vil sikre seg best mulig plass i butikkhyllene. Hvorfor havnet 15 tonn fersk og fin sjokolade på søpla? Og hva betyr spillet på bakrommet for prisene og matutvalget som møter oss i butikken, hver dag, året rundt?
Hun ville slippe en langsom og smertelig død. Derfor valgte Siv Tove Pedersen (41) å reise til Sveits for å avslutte livet sitt. Før det hadde hun kjempet mot en uhelbredelig lungesykdom i sju år. I denne dokumentaren forteller vi Siv Tove Pedersens historie.