NRK Meny
Normal

Fem år på asylmottak

 – Det skal ikke gå utover barn, sier Sejdefa Kurgas. Hun bodde på asylmottak i fem år, og unner ingen det samme.

Sejdefa Kurgas
Foto: Torill Svaar / NRK

 

Nærmere 300 barn har bodd på asylmottak i Norge i mer enn tre år. Sejdefa Kurgas bodde på Vestlandsheimen asylmottak i Bergen i over fem år, fra hun var 11 til hun var 16 år.

Det misunner hun ingen. Barn har ikke godt av å bo på mottak så lenge. I dag er Sejdefa 18 år.

Tredel av livet på mottak 

Det begynte med avslag om asyl og midlertidig opphold for familien på seks personer. Slik fortsatte det i fem år.

– Fem år er ikke midlertidig opphold, sier Sejdefa. Jeg har bodd en tredel av livet mitt på mottak.

Familien fikk endelig opphold i 2005 og kunne flytte i egen leilighet.

Først nå klarer Sejdefa å sette ord på hvordan det er å vokse opp på asylmottak.

– Det verste er usikkerheten og ventetiden. Du kan ikke tenke på noen ting, og det blir bare verre og verre. Dagene våre ble bare lengre og lengre og familiesituasjonen ble bare vanskeligere.

– Psykisk ødelagt

– Til og med egne foreldre kan bli såpass forandret når de bor i mottaket over så lang tid, at barn ikke er trygge på dem en gang. Mange på mottaket ble psykisk ødelagt og innlagt på sykehus. De klarte ikke å ta seg av barna. De var så langt nede at de til og med prøvde å begå selvmord.

– Og det som kanskje gjorde det enda verre i den hverdagen, er at foreldre helst vil unngå å snakke om det. De vil helst lukke oss ute fra det, sånn at vi ikke blir en del av den vanskelige situasjonen, sier Sejdefa.

– Du tilhører ingen steder, du tilhører ingen. Ingen bryr seg, ingen vil ha deg, ingen …

Selvtilliten synker og du bryr deg ikke om hva du gjør. Du ønsker deg vekk .

Isolert

Vestlandsheimen ligger veldig isolert til i Åsane ved Bergen.

– Du er bare sammen med de andre som bor der. Vi barn gikk på skolen, men ellers var det ikke så mye som foregikk. Personalet tok oss med på kino noen ganger i året.

– Hvis ikke du får den hjelpen når du trenger, når du trenger det , så kan du ta ut aggresjonen og angsten på noe annet. Det er trist at det blir sånn. Men hvis folk ikke bryr seg om deg, hvorfor skal du bry deg om samfunnet? Det er veldig lett å bli kriminell og gjøre ting som du ellers aldri hadde gjort hvis du hadde fått en skikkelig oppvekst .

– Når folk har bodd på mottak i fem år, så hjelper ikke det å si: Hvorfor kom du til Norge, hvorfor har du bodd her i fem år. Du har brukt så mye av livet ditt på å bo her, og da ønsker å bli her. Og du har mistet kontakten med hjemlandet.

– Du blir tvunget til å bli fort voksen, fordi du er blitt tvunget til å tenke voksent .

Det gjelder skole og alle vennene mine, altså hele livet, fordi du kan miste alt på én dag.

– Hvis Norge virkelig er redd for at barna skal ta skade av å bo i mottak ,så bør de klare å sende familien ut før de har bodd her for lenge. Hvis de ikke klarer det , må de gjøre noe med det systemet de har. Det skal ikke gå utover barn.