Skuddene i Kabul falt i 1978, halvannet år før Sovjets invasjon i Afghanistan. Det var først da vestlig presse fattet ordentlig interesse for konfliktene i landet.
Dette, samt det faktum at det har vært krig hele tiden etterpå, gjorde det til en stor utfordring å finne de riktige kildene, etterprøve informasjon og finne arkivbilder som kunne illustrere det som skjedde.
Kilder
Det russiske filmarkivet i Krasnogorsk ble redningen da vi trengte bilder fra Kabul i 1978, ettersom Sovjetunionens innflytelse i landet var stor allerede før invasjonen året etter.
Personer som var sentrale i hendelsene vi beskriver i filmen har i årenes løp blitt spredt over hele verden. Men mange lever fortsatt, og en del av dem er villige til å snakke. I Dubai, London, Kabul, Moskva, Seattle og ulike steder i Norge har vi tatt kontakt med dem.
Vi tok tidlig i arbeidet direkte kontakt med Emamoddin Jomaddin som bor på Stord i Norge. Vi bad ham fortelle sin historie og medvirke til filmen. Vi besøkte ham i flere omganger, og fikk en god dialog om hans rolle i begivenhetene.
Sentralt i saken er funnet av massegravene der presidenten, store deler av familien og en del sikkerhetsvakter, ligger begravet et lite stykke utenfor Kabul. Da identifiseringen av likene var gjennomført besluttet president Hamid Karzai seg for å ære landets første president med en statsbegravelse. Å filme under en slik begivenhet i Kabul i 2009 bød på store utfordringer.
Saken ble laget av et Brennpunkt-team, med research-hjelp også fra frilansjournalist og fotograf Paul Refsdal, og utstrakt bruk av tolketjenester og research fra Tariq M. Bazger.
Filming i Kabul
Utfordringer og råd etter 14 dager i Afghanistan
I mars i år reiste vi til Kabul i Afghanistan for å lage en historisk film om hva som skjedde da president Daoud Khan ble skutt og drept inne i presidentpalasset 28. april 1978.
Et vanskelig prosjekt siden hendelsen hadde skjedd for mange år siden.
På grunn av terrorfaren fulgte vi de rådene vi hadde fått på forhånd med å holde lav profil:
- Vi leide en vanlig bil med lokal sjåfør.
- Vi oppholdt oss kortest mulig ute blant folk.
- Vi bad sjåføren vente eller hente oss etter opptak.
- Vi bodde på et anonymt pensjonat osv.
Det vi ikke hadde forutsett, var at selv enkle opptak bød på større utfordringer enn forventet: Til denne filmen var vi avhengige av å få tillatelse til å gjøre opptak i noen offentlige bygninger hvor hendelsene hadde skjedd, blant annet i presidentpalasset og RTA (Radio og TV Afghanistan).
Presidentpalasset:
Å få tillatelse til å ta et bilde av en offentlig bygning tar vi som en selvfølge i store deler av verden, men det kan man ikke i Kabul. Vi brukte over en uke på søknader og telefoner for å få tillatelse til ta et eksteriørbilde av presidentpalasset. Palasset er omringet av veisperringer, høye murer med piggtråd og vaktsoldater med fingeren på avtrekkeren. Det er ikke et sted du tar frem et kamera uten å ha det formelle i orden.
Vi ringte og sendte mail til presseansvarlig, personlig sekretær til Hamid Karzai og andre, men ingen ting hjalp. Vi fikk ingen tillatelse. Vi fikk likevel sneket oss til et bilde da når vi var innenfor murene i minneseremonien for Daoud Khan.
RTA (Radio og TV Afghanistan):
Vi trengte også noen bilder av radiohuset, fordi viktige hendelser også skjedde der for 31 år siden.
Først fikk vi lunsjavtale med kringkastningssjefen som ga oss tillatelse, men han sa at vi også måtte innhente tillatelse av kulturministeren. Vi troppet opp i Kulturdepartementet hvor vi måtte gå gjennom sikksakksperringer med en mitraljøse rettet mot oss før vi kom innenfor. Dette måtte vi gjenta tre dager før vi endelig fikk tillatelsen fra kulturministeren.
Med papirene i orden og avtale med kringkastningssjefen regnet vi med at alt var i orden. Men nei. Da vi kom til RTA ble vi stoppet av vaktsoldater som rettet geværene mot oss. Vi slapp ikke innenfor sperringene. De svarte at så lenge ikke de var forespurt så var porten stengt.
Vi henviste til tillatelsen fra kulturministeren og kringkastningssjefen uten at det gjorde noe inntrykk. Først når kringkastningssjefen sammen med radiosjefen kom ned til vaktbua ble vi endelig sluppet innenfor.
Innenfor murene opplevde vi en absurd situasjon. Radiosjefen og flere andre sjefer var sammen med oss, samt en ung vaktsoldat. Avtalen var å filme radiohuset og et studio i kjelleren som fungerte som kuppledelsens hovedkvarter i 1978.
Men igjen ble vi stoppet av vaktsoldaten. Han sa at vi kun fikk lov til å ta et stillbilde av huset. Radiosjefen prøvde å argumentere imot, uten at det hjalp. Vaktsoldaten behandlet radiosjefen som luft. Vi måtte igjen ty til skjulte opptak for i det hele tatt få noen bilder.
Konklusjon:
Det er sikkerhetsmyndigheter og vaktsoldater som i dag styrer landet. Ministere og kringkastningssjefer har lite de skulle ha sagt. Mitt råd til journalister som skal til Afghanistan: Sørg for tillatelser fra sikkerhetsfolka, det er de som bestemmer.
