– Jeg trodde vi gjorde bra ting

Klokka som henger ved spisebordet er faretruende nærme åtte om morgenen, og Charlotte kjenner det bobler inni seg.

– Nå må du ta deg sammen, Ulrik! Nå har vi ikke mer tid!

Det blir mye høyere enn hun ønsker, men hun er så lei av å mase. Mase for å få åtteåringen til å høre etter, til å kle på seg klær og gjøre det han skal for å bli ferdig.

Men nå orker ikke Ulrik mer mas. I stedet for å ta på seg sko og jakke ute i gangen, holder han hendene over ørene og er så sint at han tramper i gulvet. Uansett hva Charlotte sier når det ikke inn. Hun aner ikke hva hun skal gjøre.

Det ender med at Charlotte omtrent drar på ham ytterklærne, og kjemper for å få Ulrik og lillebror Askil på plass i bilen.

Når hun endelig setter seg bak rattet, må hun trekke pusten. Stoppe litt. Det pumper av adrenalin og frustrasjon i kroppen hennes, og hun har mest lyst til å trykke hardt på gasspedalen.

– Jeg klarer nesten ikke tenke tilbake på hvordan det var, sier Charlotte i dag, to år senere.

Hun husker hun var veldig sliten. At det føltes som hun aldri fikk pause. Det var så mye kjefting og krangling.

– Vi har ikke noen typiske «problembarn», men foreldrerollen er krevende. Jeg synes ikke det er noe nederlag å si det. Jeg etterspurte en brukermanual da jeg fikk barn, og nå føler jeg at jeg har fått den.

Skammen over å ikke lykkes

«Brukermanualen» heter foreldreveiledning på fagspråket. Det er nærmest et moteord i norsk familiepolitikk, og det store satsingsområde for å forebygge at barn faller utenfor. Fra den spede begynnelsen på midten av 90-tallet, ble foreldre med barn med store adferdsvansker sendt på kurs for å reparere. Nå trenger man ikke ha et uttalt problem for å gå på kurs.

Ragnhild Båtsvik Risholm, fagspesialist i foreldreveiledning, forteller at dagens kurs er for alle som ønsker å lære mer om foreldrerollen.

– Det er noen som sier sånn: Får du valp, går du på valpekurs. Får du barn, skal du fikse dette selv. Så kommer det barn med veldig forskjellig temperament, personlighet og utgangspunkt. Så hender det at det ikke blir som man har tenkt.

Ingen kommuner er pålagt å tilby kurs i foreldreveiledning, men de fleste store kommunene i Norge har valgt å satse på et av de mange programmene som er utviklet gjennom årevis med forskning.

At flere hundre foreldre nå går på kurs hvert år, er et forsiktig estimat. Har dagens foreldre et større behov for hjelp?

– Vi speiler oss jo veldig i barna våre. Vellykkede barn er en arena for foreldre å mestre på. Det er et press foreldre legger på seg selv og barna. «Normal»-kategorien, hva som er et vanlig barn, den synes jeg er litt snever, sier Ragnhild.

Hun har møtt flere foreldre som deltar på kurs som sier det er så godt å møte andre voksne i samme båt.

– Da er man ikke lenger alene om å føle at man ikke mestrer noe som det er så store forventninger om å mestre. Det er mye skam knytta til å ikke ha vellykkede barn.

Møtet på helsestasjonen

Høsten 2017 er Charlotte på kontroll på helsestasjonen med yngstemann, når hun kommer i prat om hvordan hverdagssituasjonen oppleves hjemme. Når Charlotte forteller at det er mye hun synes er krevende, fortsetter helsesykepleieren å stille spørsmål.

Da forteller Charlotte om Askil som er så viljesterk. Når han først har bestemt seg for noe, hører han ikke etter når Charlotte sier han ikke får lov. Må han avslutte en lek han holder på med, kan han bli kjempesint. Det kan ofte ende med at Charlotte kaster ut en trussel, at nå blir det for eksempel ikke barne-TV om han ikke hører etter. Men det blir bare tomme ord, hun er for sliten til å følge det opp.

Hun forteller om Ulrik som er så lite initiativrik. Som ikke henter seg vann når han er tørst, men som i stedet sier til mamma og pappa: «Nå er jeg tørst». Hvordan skal de klare å få ham til å bli mer selvstendig?

Mens Ulrik er passiv og introvert, er Askil det stikk motsatte. Det som fungerer på den ene, fungerer overhodet ikke på den andre. Og Charlotte forteller at hun og Roger ofte er helt uenige om hvordan de skal gå frem for å finne gode løsninger.

Charlotte har tidligere hørt fra ansatte i barnehagen om kurset «De utrolige årene», og nå lurer helsesykepleieren på om dette er noe Charlotte og mannen kunne tenke seg å vurdere?

Uten å spørre mannen sin først, melder Charlotte dem på. Hun vil veldig gjerne bli med, men er usikker på hva Roger tenker.

Blandede følelser

Roger er ikke videre begeistret over konas påfunn. Bruke 14 kvelder på kurs med fremmede mennesker for å bli en bedre forelder, er det virkelig nødvendig?

Samtidig merker jo han og at det er tøft på hjemmebane. Så han blir med, men mest for Charlotte sin skyld. Og han har veldig blandede følelser. Han tenker at om dette bare er svada så trenger han jo ikke delta videre.

Noen uker senere sitter de i en halvsirkel i et møterom på helsestasjonen med ni andre foreldre. Noen enslige. Noen i par. Det er tent lys, satt frem pent oppskåret frukt, kjeks, kaffe og te. Ulrik og Askil er i et hus rett i nærheten, hvor kommunen stiller opp med gratis barnevakt.

Charlotte er spent, positivt spent. Og kjenner seg ganske innadvendt. Sånn som hun blir når hun er nervøs. Roger sitter med armene i kors over brystkassa. Er avventende og skeptisk. De nikker til noen foreldre de kjenner igjen fra barselgruppa for noen år tilbake.

Kursholderne er opptatt av å rose alle foreldrene for at de faktisk er der. At de orker å ta tak i utfordringene sine og prioriterer å lære mer om foreldrerollen.

Både Roger og Charlotte kjenner ganske fort at dette er mennesker som vil dem vel. Kursholderne skaper en atmosfære som gjør at det ikke er så skummelt å dele ting med de andre i gruppa.

Etter hvert ser de på videosnutter av hverdagslige situasjoner. For eksempel er det en video av en mor som står på kjøkkenet og lager mat. Så kommer sønnen inn og sier han vil ha kjeks. Moren svarer at nei, nå er det snart middag. Men barnet gir seg ikke, sier det er sultent og de begynner å diskutere. Det ender med at barnet blir kjempesint og fekter og slår mot moren sin. Så stoppes videoen, og gruppa får spørsmål om hva som gikk galt her? Hva kunne moren gjort annerledes?

De øver også i rollespill på lignende situasjoner. Prøver ut rådene de får før de skal gjøre det samme hjemme.

Hver gang de kommer på en ny kurskveld, håndhilser kursholderne på alle deltagerne. Etter noen uker med kurs blir håndhilsingen byttet ut med gode klemmer. På kurskveld tre sitter plutselig ikke Roger avventende med armene i kors.

Noe har skjedd.

Tørre å si nei og mene det

– Alt det som gjør at livet er bratt, dobler seg når du får barn. Synes du livet er litt vanskelig når du lever alene, er det ti ganger vanskeligere når du har et barn å ta vare på samtidig, sier Hedvig Montgomery.

Psykologens bøker om barneoppdragelse er solgt til mer enn 23 land. Hun nyter godt av at foreldre, kanskje mer enn noen gang, er opptatt av barnet og barnets utvikling.

– Før tenkte man «det er bare et barn». Voksne var viktigere. Nå er derimot det å behandle barn bra noe av det viktigste vi gjør og tenker som samfunn. Det har endret seg veldig.

Alle foreldregenerasjoner har sine feil og mangler. På 50-tallet var man for streng. På 70-tallet var det for fritt. På 90-tallet strammet man kanskje for mye inn. Sondre Bjaberg, barnebokforfatter og barnehagelærer, mener dagens foreldre er altfor ettergivende.

– Foreldre er så opplyste om hvor viktig en god barndom er at de blir redde for at barn skal bli lei seg. Å tørre å si nei og mene det, det har blitt vanskelig. Dagens unger klarer å forhandle seg til alt, men livet er jo ikke bare roser og tulipaner.

Samtidig ser han foreldre som kan kjenne på en stor grad av utilstrekkelighet. Det er ikke alltid så lett med sosiale plattformer som viser bilder av familier på topptur med smilende barn, samtidig som du selv sliter med å få én unge ut av døra hjemme. Selvrealiseringens tid kan lett sette foreldreskapet på prøve.

– Men det er ingen som ser bakteppet, og kommer det til syne er det ikke alltid like vakkert og lett å takle.

Verdt mer enn gull

På Roger og Charlottes aller første kurskveld lister de opp hvilke mål de ønsker å nå gjennom foreldreveiledningen.

Charlotte skriver blant annet: Bygge opp Ulriks selvtillit. Lære ham å respektere det som er bestemt av voksne. At han skal være mindre sint.

Etter hver kurskveld får de med seg hjemmelekser. Den første hjemmeleksa de får, er at de hver dag skal sette av minst et kvarter til egentid med Ulrik. Et kvarter med full tilstedeværelse hvor Ulrik bestemmer aktiviteten.

Den neste hjemmeleksa de får, er å øve på konkret ros. Barna skulle høre hva det var de var flinke til, ikke bare at de var flinke. Og rosen skulle være ren. «Så flink du er som tar på deg jakka når mamma ber deg om det, men du kunne godt gjort det litt raskere», ble for eksempel en ros uten effekt.

Det tar ikke lang tid før Charlotte og Roger merker at de får uttelling for hjemmeleksene sine.

– Det var omtrent som å skru over en bryter. Du følte deg nesten litt dust, at så enkelt kunne det gjøres. Når jeg merket hvor godt det vi lærte fungerte i praksis, syntes jeg at 14 kurskvelder virket for lite. Jeg ville bare ha mer, forteller Roger.

Han hadde tidligere tenkt at mye ros og skryt ville gjøre barna selvopptatte. Nå erfarte han at Ulrik og Askil ble oppriktig glade for at det positive de gjorde ble anerkjent, og det ble et gjentakelsesmønster i positive handlinger.

– Jeg trodde vi gjorde bra ting, men det var mye vi gjorde som var helt feil. Og vi gjorde ulike ting og var ikke konsekvente, sier Charlotte.

Veiledning i emosjon og følelser, la barna slippe til og legge strategier sammen med dem, lære metoder for hvordan barna kan løse sine egne utfordringer, ha familiemøter hvor hovedfokuset er på hvordan man har det, ha faste rutiner og regler, og ikke gi masse informasjon på en gang.

Charlotte lister opp noen av verktøyene hun og Roger nå har i verktøykassa. Det viktigste er kanskje at barneoppdragelsen ikke lenger er noe de krangler om.

– Det var mange ting vi var uenige om, og vi kunne stå litt på hver vår tue og tok oss veldig nær av kritikk fra den andre. Nå er vi på samme lag og snakker samme språk når det kommer til barneoppdragelse. Det er verdt mer enn gull.

– Alle burde hatt det

Hva gjør Charlotte nå, når Ulrik får raserianfall? Svaret ligger ikke hva hun skal gjøre når Ulrik låser seg, men alt som skjer i forkant. For de situasjonene oppstår omtrent ikke lenger.

– Mamma og pappa blir ikke så fort sinte, og det er ikke så mange krangler.

Det sier Ulrik, som nå er ti år, på spørsmål om hva som har skjedd etter at foreldrene hans var på kurs. Han har en veldig klar oppfatning av før og etter.

Roger sier det godt kan være de hadde klart å finne løsninger på problemene sine på egen hånd, men det hadde tatt mye tid og krefter. Tid og krefter de egentlig ikke følte de hadde.

– Jeg tror ikke det finnes noen foreldrepar som ikke har utfordringer. Alle kan få noe matnyttig ut av et slikt kurs, uansett om man har store eller små ting å jobbe med, sier Roger.

Charlotte er ikke tvil.

– Jeg synes det kurset vi har gått på er så bra at alle burde hatt det.

Ragnhild Båtsvik Risholm i Bufetats spisskompetansemiljø, er delvis enig.

– Det er en diskusjon i fagfeltet om foreldrerollen skal være en naturlig organisme man ikke bør forstyrre for mye. Både og, sier jeg.

– Det går ikke an å si at noe passer for alle, for befolkningen er så variert, men det er bedre at vi får med litt flere på kurs enn det som er nødvendig. Lar vi problemer utvikle seg over tid, skal det ikke så mye til før kostnaden ved å la være blir veldig høy.