Årets festspillutstilling byr på opplevelser du sent vil glemme. Den appellerer til hele sanseapparatet.
Det er den anerkjente norske kunstneren Camille Norment som i år har fått det ærefulle festspilloppdraget.
Hun har skapt en estetisk og lydmalende installasjon som fyller hele Bergen Kunsthall.
Jeg husker Norments komposisjon for glassharmonika på Veneziabiennalen i 2015, som minnet meg om hvordan vi som barn spilte med vann på krystallglass.
KNUST KUNST: På Veneziabiennalen i 2015 skapte Camille Norment en mektig installasjon med knust glass. Det så ut som om hun hadde destruert den ikoniske Fehn-paviljongen. Også her spilte lyd en avgjørende rolle. Hun spilte blant annet på sitt glassharmonika, noe hun også skal gjøre i Grieghallen i år i forbindelse med Festspillene i Bergen. Her ser vi kronprinsesse Mette-Marit besøke Camille Norments installasjon under Veneziabiennalen i 2015.
Foto: Cornelius PoppeNyter lydene
Det første som møter oss innenfor inngangspartiet, er lyse trebenker i organiske former. Jeg legger meg ned og lukker øynene, og kjenner hvordan kroppen fylles med lyd.
PUST I BAKKEN: Utstillingen innledes med en kraftfull lydmassasje. Her kan du legge deg ned og lene hodet og hele kroppen mot klanger, rytmer og lyder.
Foto: Petter Pahle Bjerke-BjørangDet er mumlende, nynnende toner som avløses av mer mekaniske klanger. Det er rytmer, harmonier og dissonanser, og der jeg ligger blir jeg plutselig veldig bevisst mitt eget skjelett: Den lydmalende benken under meg får ryggraden min til å synge.
Hodeskallen min kjennes som en katedral fylt med lyd.
LA DET SVILLE: Her har hun skapt en vakker rustbrun sirkel av gamle jernbanesviller. Lyder og klanger reiser toner gjennom det gamle jernet. Det får meg til å tenke på hvordan man kan stå på perrongen og lytte med forventning til skinnegangens sang, som et forvarsel om toget som snart kommer.
Foto: Thor Brødreskift / Bergen KunsthallEn sang av klang
Det starter kraftfullt og fortsetter enda sterkere. I den største av salene troner en stor skulptur i messing.
Det ser ut som et slags instrument, en messingblåser av noe slag, men den er mye større enn den største tuba. Dessuten er det bare den veldige tuten med åpningen opp, som en gigantisk skål.
MESSING OG MYSTIKK: Skulpturen har noe nærmest rituelt over seg. Det kan minne om en kalk som gir assosiasjoner til den katolske messen med forvandlingen av brød og vin til Kristi legeme og blod.
Foto: Thor Brødreskift / Bergen Kunsthall
HVA SER DU PÅ? Dråpen som henger fra taket kan minne om en pendel som er en kjent innretning innen spådomskunst. Det er noe av denne assosiasjonsrikdommen jeg elsker ved prosjektet.
Foto: Thor Brødreskift / Bergen Kunsthall
Ned fra taket mot messingluren henger en stor dråpeformet høyttaler, også denne i messing. Den likner klangstaven inni en kirkeklokke, eller den typen lyddempere som trompetister bruker når de skal øve.
BIG BANG-BULDRING: I den innerste salen opplever vi samklangen med en stor speilklode på gulvet. Fra denne kommer en dyp buldring som visstnok skal være inspirert av den lyden forskere mener big bang i sin tid fremkalte. Den dype buldringen blir avløst av den metalliske klangen av stålkuler som ved hjelp av magnetisme beveger seg i en såkalt sangbolle av den typen som benyttes til meditasjon.
Foto: Thor Brødreskift / Bergen KunsthallSlik gir den assosiasjoner både til noe som skaper og demper klang og lyd. Hvis du synger, klapper eller plystrer, vil lyden komme tilbake til deg i forvandlet form.
Vi blir på den måten som publikum invitert med inn i den skapende prosessen.
En utstilling som berører
Som alltid blir jeg dypt fascinert av hvor estetisk og igangsettende Camille Norments prosjekter er, selv om det visuelle egentlig bare spiller en birolle i helheten.
Utstillingen «Gyre» vil berøre deg i rent fysisk forstand gjennom klanger og vibrasjoner som klinger i kroppen din, og som vibrerer i mellomgulvet.
Dette er en av de sterkeste festspillutstillingene jeg har opplevd i mine sytten år som kritiker!
Hei!
Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les hva jeg synes om Nasjonalmuseet, eller 22. juli-minnestedet på Utøykaia. Les gjerne også anmeldelsene av «Bildungsroman» av Kim Hankyuul, «Meditasjoner over Dantes Inferno» av Håkon Bleken, «LOL – Humor i norsk kunsthistorie» ved Haugar i Tønsberg og «Litt engstelig, bare ...» av Morten Abel.
