Båtreise utenom det vanlige

William Kentridges musikkteater­forestilling «The Great Yes, The Great No» ligner på lite annet jeg har sett på en scene de siste ti årene.

Dette er en forestilling hvor det synges og fortelles på engelsk, fransk og en rekke sør­afrikanske språk.

Alt rammes inn av Kentridges særpregede visuelle uttrykk, som kombinerer animasjons­film med store, flate papp­masker - for å nevne noe.

Den politiske dimensjonen er åpenbar. «The Great Yes, The Great No» handler om koloni­tid og migrasjon.

Om uretten begått av hvite mennesker mot svarte, og av totalitære regimer mot folk som tenker annerledes.

Men forestillingen er samtidig en hyllest av en ekstremt fruktbar epoke i Paris' kulturelle historie, og dens to mest banebrytende kunstneriske manifestasjoner: surrealismen og négritude-bevegelsen.

Surrealismen lot fantasien for første gang utfolde seg fritt, uhemmet av kunstneriske regler og prinsipper.

Négritude ble drevet fram av svarte intellektuelle og kunstnere, og var den første bevegelse som fremhevet kunst­former av afrikansk opprinnelse som likeverdige med vestlig kultur.

Skjebne­svangert møte

Utgangs­punktet for «The Great Yes, The Great No» er en båt­reise som den franske sosial­antropologen Claude Lévi-Strauss forteller om i sin berømte selv­biografi «Tristes Tropiques» (1955).

Etter Hitlers okkupasjon av Frankrike i 1940 og innsettelsen av det nazi­vennlige Vichy-regimet forsøkte et stort antall fransk­menn og fransk­boende å emigrere fra landet.

Særlig gjaldt dette mennesker som var direkte truet av nazistene, som kommunister, kunstnere, intellektuelle, svarte og homofile.

For Lévi-Strauss' del gikk ferden i mars 1941 fra Marseille til den lille øya Martinique i Karibia.

Om bord i samme båt var blant annet den franske surrealisten André Breton, og dette historiske faktum setter Kentridges fantasi i sving.

Den slitte frakte­båten blir i Kentridges forestilling til et slags «narrenes skip» hvor en hel drøss med historiske figurer befinner seg.

Blant passasjerene finner vi dermed to av fører­skikkelsene til négritude-bevegelsen: ekteparet Aimé og Suzanne Césaire, som begge var fra Martinique.

En annen sentral passasjer er Aimé Césaires student Frantz Fanon, som senere skal bli en av de viktigste kritikerne av vestlig kolonialisme.

Surrealistisk skipperskrøne

«The Great Yes, The Great No» forteller ingen historie, men fremstår mer som en serie av scener hvor diverse historiske figurer vekkes til live, som regel gestaltet av sangere og dansere som bærer store og flate ansikts­masker av papp.

Tekstlig dramatiserer forestillingen en rekke tekster av forfattere som Aimé Césaire, Bertold Brecht, Suzanne Césaire og Frantz Fanon.

Tekstene blir delvis resitert på fransk eller engelsk, og delvis sunget oversatt til et sør­afrikansk språk med engelsk oversettelse projisert på bakveggen.

En sentral rolle i forestillingen er skipperen, spilt av Hamilton Dhlamini. Han skrøner i vei, men har også den viktige oppgaven å introdusere de viktigste karakterene på scenen.

Sterkest inntrykk på meg gjør de solide vokal­prestasjonene, både til ledende solister som Xolisile Bongwana (Aimé Césare) og til det sju­kvinners koret.

Musikalsk støttes forestillingen av et ypperlig firemanns­orkester ledet av perkusjonist Tlale Makhene. Dette varter opp med et vidt spekter av afrikanske og karibiske musikk­former.

Samtidig ligger forestillingens sterke identitet og særpreg like mye i det blendende visuelle uttrykket som skapes av William Kentridges kombinasjon av kullstift­tegninger, animasjons­film og ulike former for historiske fragmenter (gamle kart, vitenskapelige opptegnelser, arkivopptak).

Litt mye av det gode

«The Great Yes, The Great No» er et overflødighets­horn av språklige, visuelle og musikalske inntrykk.

Utover i forestillingen kommer en følelse av at det blir litt mye av det gode. Jeg må innrømme at jeg mot slutten gir opp å få med meg alt, og konsentrerer meg mest om musikken.

I tillegg skaper alle karakterene og referansene uunngåelig en opplevelse av historie­time.

Selv om skipperen gir en slags introduksjon av de viktigste historiske figurene, bruker jeg mye mental energi på å skanne mitt indre bilde­register for å holde styr på alle papp­maskene (delvis forgjeves, må jeg tilstå).

Tåspiss­dans på ild

«The Great Yes, The Great No» sier noe viktig om hvordan koloni­tiden har skapt både enorme lidelser og nye muligheter.

Men like viktig er budskapet som ligger i forestillingens tittel: Sannheten ligger ikke i store og fasttømrede dogmatiske forestillinger.

Som en av karakterene (jeg husker ikke hvem) sier i løpet av forestillingen: «Tenkning er en tåspiss­dans på en line av ild». Å tenke fritt er både vanskeligere og farligere enn man tror.

En annen tekst­linje jeg har tenkt mye på i ettertid, er (fritt etter hukommelsen):

«Vi har din fortelling, vi har min fortelling, vi har 'sannheten', og vi har det som faktisk skjedde».

I en tid hvor «min fortelling» gjøres til sannhet, og hva som faktisk skjedde kommer an på hvem du spør, trenger vi et slikt budskap mer enn noensinne.