Mørk scenemagi i Grieghallen

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor «Tryllefløyten» er den oftest spilte av alle operaer.

Stykket er fullt av eventyrlige øyeblikk og har noen av operalitteraturens mest ikoniske karakterer. Ariene til Nattens Dronning og Papageno er dessuten allemannseie.

Likevel er det vanskelig å komme unna at «Tryllefløyten» fra et teatermessig synspunkt er bortimot en katastrofe.

Reddes av regien

Plottet grenser mot det absurde og uforståelige, budskapet om opphøyet mannlig visdom sliter mildt sagt med troverdigheten, og vittighetene kan ikke alltid sies å ha tålt tidens tann.

Ser man på kunstnerisk ambisiøse oppsetninger fra det siste tiåret er inntrykket at «Tryllefløyten» er en opera som må reddes fra sin egne pinligheter gjennom omfattende regigrep.

Britiske Simon McBurneys strategi er å la et virtuost formspråk lede oppmerksomheten vekk fra svakhetene ved operaens innhold. Noe han lykkes med, i hvert fall et godt stykke på vei.

Tydelig fra start

McBurneys ambisjon er tydelig allerede før forestillingen begynner.

Når publikum går inn i salen, sitter dirigenten allerede foran orkesteret, i en orkestergrav som bare delvis er nedsenket. Ouverturen starter bryskt allerede mens lyset i salen er på.

Når lyset gradvis senkes i salen, trer forestillingens scenerom tydeligere frem. Det består hovedsakelig av en svart åpen scene som kun inneholder en vid plattform festet til stillaser med vaiere i hvert hjørne.

Plattformen fungerer på en rekke måter gjennom forestillingen: som avgrenset scenegulv i ulike høyder, som bratt skråplan, som tak eller bakvegg, eller som skille mellom sceniske høydenivåer.

Fortryllende scenehåndverk

Men McBurney har mer å by på. På hver ytterkant av scenen plasserer han designere som via mikrofoner og videokameraer skaper mye av forestillingens visuelle og lydlige uttrykk i sanntid.

Den enorme slangen som jager prins Tamino i åpningsscenen, tegnes for eksempel med kritt.

Dette er det første av mange eksempler på hvordan McBurney gjør handlingsmessige pinligheter om til slående sceneeffekter.

Det fortryllende ved forestillingen ligger dermed i stor grad i selve scenehåndverket.

Mørkemenn og trollkvinner

Hvilken historie McBurney ønsker å fortelle, er derimot mer uklart.

Scenografien gir forestillingen et mørkt preg. Det er ikke opplagt at det er et lys i enden av tunnelen, selv om slutten tilsynelatende gir fred og forsoning mellom alle parter.

Nattens dronning synger delvis sittende i rullestol. Hennes makt er åpenbart ikke hva den engang var.

Om hun er en hardt prøvet kvinne med en legitim agenda eller ond trollkjerring med utmattelsessyndrom, er ikke godt å si.

Sarastro og hans mannsdominerte fellesskap fremstår heller ikke som noen lysets apostler.

Assosiasjonene går i retning av en slags Illuminati-lignende organisasjon som styrer verden mot apokalypsen, med Sarastro som både karismatisk og autoritær lederskikkelse.

Hjertet glipper

At prins Tamino stoler blindt på disse folka, taler ikke til hans fordel. Han burde ha løpt for livet allerede da han så hva slags brutal røverbande Sarastro har på lønningslista (Monostatos og resten av slavene).

For å komme til poenget: Av naturlige grunner ønsker McBurney å rokke ved operaens enkle skille mellom gode og onde krefter.

Da glipper samtidig taket om operaens bankende hjerte: den gripende kjærlighetshistorien mellom Tamino og Pamina, to beundringsverdige unge mennesker som vokser i sitt indre gjennom ytre prøvelser.

Begge fremstår som i overkant dumme og naive i denne regien.

Skulle jeg har kjøpt bruktbil av noen av disse folka hadde valget falt på operaens udødelige antihelt: fuglefangeren Papageno.

Han ser ut som en ærlig fyr der han trasker rundt med malingsflekker på klærne og en gardintrapp over skuldra.

Kanskje er dette McBurneys poeng. I en «opplyst» verden som i virkeligheten styres av penger og makt er Papageno, den joviale typen som pusser opp kjøkkenet ditt, egentlig den eneste du kan stole på.

Stjernelag av sangere

På solistsiden er denne forestillingen en fryd fra ende til annen.

Linard Vrielink synger Taminos arier uanstrengt og med ungdommelig glød.

Sopran Mari Eriksmoen viser nok en gang at hun er en av vår tids virkelig gode Paminaer.

Amerikanske Rainelle Krause har den nødvendige blandingen av kraft og akrobatikk som må til for at Nattens dronnings arier virkelig skal ta av.

Danske Stephen Milings velklingende bassrøst gjør Sarastro til en skremmende aktuell karismatisk lederfigur.

Mest imponerende er likevel nederlandske Thomas Oliemans, som klarer å skape en Papageno for vår tid, selv med mye original tekst (på tysk!).

Oliemans er rett og slett en strålende sanger-skuespiller med upåklagelig komisk timing. Men såpass må det faktisk være for at en oppsetning av «Tryllefløyten» skal treffe blink.

Dirigent Eivind Gullberg Jensen leder kor og orkester med stødig hånd, selv om jeg opplevde noen av hans tempi som i overkant hektiske, særlig i første akt.

En moderne suksess

McBurneys oppsetning av «Tryllefløyten» hadde premiere ved English National Opera allerede i 2013, og har senere blitt spilt i flere runder både i London og Aix-de-Provence. Til våren settes den opp ved The Met.

Det er dermed ikke overraskende at operasjef Eivind Gullberg Jensen ønsker å presentere oppsetningen i Grieghallen.

For McBurney klarer faktisk det kunststykket å gi «Tryllefløyten» et moderne formspråk uten å ofre altfor mye av dens enkle sjarm og gleder.

Han viser samtidig at lite er mer fortryllende enn opera når alt klaffer.