Nazismen ruver som et skrekkeksempel på hva mennesker kan få seg til å gjøre, når de er besatt av en kollektiv, ideologisk galskap.
En av de mest skremmende tankene ved nazismen er: Hvordan hadde du agert?
Hadde du vært en av de gode, som tok avstand fra regimet? Med fare for ditt eget liv, og livet til familien din?
Eller du hadde dratt på folkemøte med Hitler, mest av nysgjerrighet. Og så stått der i flokken, og latt deg rive med av stemningen og folkemassene. Og vurdert det, i ditt stille sinn: Våger jeg å ikke gjøre Sieg Heil-hilsen, når alle de andre gjør det? Og hva med «Heil Hitler!». Må jeg si det høyt? Eller tar jeg sjansen på å bare mime det?
Det er slike dilemma denne romanen plasserer Harriet i.
«Nazi-light»
Vi møter Harriet på et tettpakka tog på vei til München. Hun er krigsenke etter Gerhard som falt på Østfronten. Eller, for å være helt presis, han styrta. Gerhard var en av dem som meldte seg til Luftwaffe for å slåss mot Sovjetunionen, for finsk frihet. En idealistisk og ideologisk frontkjemper, altså.
Dermed har også Harriet kommet inn på den siden, den tyskvennlige – la oss si – «nazi-light»-siden. Selv er hun påvirket av nasjonalismen og raseideologien, men ikke hellig overbevist. Hun er en tviler, og for mye av en individualist til det.
Heldigvis, må vi si, for henne – og for oss. For det gjør Harriet til den perfekte reiseguide inn i dette ukjente territoriet av høyborgerlig nazi-elite i München. Romanen utvikler seg til en slags forskrudd sosialantropologisk studie av en bisarr nazi-stamme med Harriet som deltakende observatør.
Forakt for det svake
I München er det venninnen Gudrun som er husfrue, og Gudrun skal vise seg å være litt av en type. Hun er dranker, pillemisbruker, med store følelsesmessige svingninger. Et ekte teatermenneske.
Gudrun vil holde fasaden for enhver pris. Tvil og svakhet er forbudt. Hun er kultivert og sofistikert, med en suveren forakt for de rasemessig underlegne. Men bortsett fra når Gudrun drikker seg snydens, eller skjeller ut hushjelpene, er hun ypperlig, belevent selskap.
Ludmillaene, som de blir kalt, er tvangsarbeidere hentet fra øst. De er mindreverdig menneskemateriale som bare skal brukes opp.
Harriet kommer fra Danmark og mangler noen av de sosiale sperrene som finnes i dette samfunnet. Så Harriet snakker med Ludmillaene og blir kjent med dem. Men selv da, etter at Harriet har hørt de ekte navnene deres, klarer hun ikke å slutte å kalle dem Ludmilla. En uvane som kunne ha vært komisk, om det ikke var for menneskeforakten som ligger bak.
Falskt og motbydelig miljø
Når menn skriver om krigen, handler det gjerne om kamphandlinger, slag og hærførere. Thorup skriver om den pene, borgerlige og kvinnelige verden som eksisterer på avstand fra grusomhetene. Miljøer der man desperat prøver å opprettholde fasaden og troen på at den store rasekrigen i øst faktisk var en god ide. Det er mindre blodig, men desto mer falskt og motbydelig.
Noe av det verste her er det ideologiserte, slagordaktige språket, med nazi-fraser som infiltrerer alt. En slags evig propagandasending, som ytrer seg gjennom andre mennesker.
«Man må ofre seg for den germanske saken og Stor-Tyskland som er tvunget inn i krigen for å forsvare seg mot barbariske horder.» som Gudrun sier i boken.
Faste fraser som holder avmakt og tvil på avstand. Over tid blir dette språket utmattende, klaustrofobisk, der det gjennomsyrer alt og alle. Stilen bidrar til den nevrotiske stemningen. Ifølge lesbarhetsindeksen er korte setninger mer lettlest. Men ikke om de blir korte nok.
Harriet tenker i korthugde setninger, ned til tre eller to ord. I en kortpustet, stakkato stil som får deg til å lengte etter bisetninger og undersetninger, tankesprang og komma.
På vei mot teppefall
Som i et teaterstykke, fører Thorup det hele fram til et crescendo, et klimaks. Et cocktailparty.
Det åpner dannet og kultivert nok, før det sklir ut i eksesser, voldtekt og drap. I teateret ville det sluttet der, vi ville ha applaudert og gått ut, rystet over menneskenes grusomhet. Men romanen fortsetter. Man står opp dagen derpå, litt i bakrus. Rotet blir ryddet, blodet blir tørket opp, liket blir fjernet. En ny Ludmilla blir skaffet til veie, det er mange nok av dem. Man later som ingenting. Man glatter over. Man går videre.
Det er en viss ironisk avstand her, mellom oss lesere og disse menneskene vi leser om, for vi vet mer enn dem. Vi vet hva som skjer i det skjulte. Vi vet at Stalingrad, som nazipressen omtaler i optimistiske ordelag, er vendepunktet, starten på slutten på hele den hitlerske visjon.
Kirsten Thorup viser oss nazismen som et enormt samfunnsomfattende skuespill, der alle må framføre sin rolle med glød og overbevisning, godt nok til at du ikke blir utdefinert som folkefiende.
Ja, det er ubehagelig å bli minnet på, og helst vil vi kanskje glemme det og glatte over. Og gå videre. Og det er derfor vi må bli minnet på det, igjen og igjen.
PS. Tittelen på anmeldelsen er et nikk til Luis Buñuel sin franske spillefilm «Borgerskapets diskrete sjarm» fra 1972.
Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.
