Åpningen på denne franske krimmen, «Natt» av Bernard Minier, er overraskende og som hentet ut av en nordisk krim.
Vi befinner oss i et iskaldt, eksotisk land, langt mot nord. Norge. En politikvinne tar Bergensbanen over fjellet for å etterforske et grufullt drap i Mariakirken.
Jakten på morderen fører henne ut på en oljeplattform i Nordsjøen. Fjell, gamle kirker og oljeplattformer – et Norge i miniatyr.
Inspektøren og døden
Så gjør fortellingen et byks til Toulouse i Frankrike hvor politiinspektør Martin Servaz kommer i klammerier med en voldtektsmann.
Servaz havner på sykehus i koma, med et hull i hjertet. Inspektøren har ut-av-kroppen-opplevelser der han ser en lykkelig elv av mennesker og en lystunnel.
Etter en litt for kort rekonvalesens er likevel Servaz tilbake på jobb akkurat i tide til å ta imot en besøkende fra det høye nord. Det er den norske politikvinnen Kirsten Nygaard. Hun jakter en fransk morder.
Dermed er tilknytningen gjenopprettet til mannen som er motpolen til Servaz i denne serien – hans erkefiende og nemesis, psykopaten Julian Hirtmann.
Jakten på et barn
Innledningen er merkelig, uoversiktlig, om enn spennende og ganske velskrevet. Så samler intrigen seg og får en mer tydelig retning.
Det dreier seg om å finne et barn, en forsvunnet gutt der det eneste kjente er et fotografi og et navn, Gustav. Dette er også fornavnet til Gustav Mahler, favorittkomponisten til både Martin Servaz og Julian Hirtmann. Det er ikke tilfeldig.
Barnet understreker skjebnefellesskapet mellom den gode og den onde kraften i dette mørke litterære universet. Helten og seriemorderen er enda mer intimt knyttet sammen enn Sherlock Holmes og professor Moriarty, eller Harry Potter og Voldemort.
Med utgangspunkt i en relativt jordnær politikrim, tegnes det opp et videre univers som minner mer om skrekkens, mytens, religionens eller superheltenes.
Det er langt på vei spennende og uhyggelig, med rause doser av kulturelle og litterære referanser, fra Edgar Allan Poe og Goethe til Lovecraft og Robert Louis Stevenson. Men er det egentlig troverdig? Her har jeg mine tvil.
Spennende og søkt
Videre har Minier et uomtvistelig anlegg for å mane frem groteske skurker, av alle kjønn.
I denne boken legger vi spesielt merke til et par iskalde kvinneskikkelser, som går de fleste av mennene en høy gang når det gjelder sadisme og forbudte lyster. Her er det ikke bare «Fire under ice», som Hitchcock sa om sin favorittblondine Grace Kelly, det er mer snakk om et flammende inferno.
Intrigen er forvirrende kompleks, med store nok huller til at du kan stikke en stump gjenstand igjennom dem. Og grunnpremisset, som jeg ikke skal røpe, men som går på den intime forbindelsen mellom detektiven og psykopaten, er for søkt.
Dette er en roman jeg har vanskelig for å si enten ja eller nei til. Stilistisk synes jeg Minier er god, selv om han kan være noe omstendelig. Her finner vi sterke, skremmende scener. Han er dyktig på å mane frem uhygge, ofte kombinert med en slags lummer, sadistisk erotikk. Han har også et eget lag med å holde spenningen ved like, en instinktiv følelse for suspense. Men det finnes også klare svakheter her.
