Har du hørt om klovnen som ikke var særlig morsom? Han fins det både vitser og vandrehistorier om. Vi har alle sett klovnens triste ansikt, melankolien bak masken, sorgen bak smilet.
Forfatter Kim Fupz Aakeson og illustratør Stian Hole dikter videre på dette bildet. For hva er det klovnen gjør med publikum som kommer til sirkuset for å la seg underholde og begeistre?
Han skal få dem til å le. Det er jo en klovns oppgave. Men Dummy, vår mann i «Klovnen som rett og slett ikke var særlig morsom», får det ikke til. Han får råd av Leo, den gamle sirkusløven, som nå både er hårløs og tannløs og ikke skremmer noen lenger. Han sier at Dummy må miste noe, få noe i hodet eller snuble.
Publikum ler når de ser at andre enn dem selv mislykkes, sier løven. Det er ren matematikk.
Dummy gjør et halvhjertet forsøk. Latteren uteblir. Sirkusdirektøren kommer løpende og sier at hvis ikke Dummy blir morsommere, så har han sparken.
En helt egen verden
Stian Hole er en illustratør som vet å få fargene til å gløde. Han bruker collager med en blanding av fotografier, tegning og dataanimasjon. Virkelige personer kan dukke opp i en folkemengde. Den som leter, finner både Elvis, H.C. Andersen og Karen Blixen.
Det er forvirrende, men også spennende.
Hole gjør grensen mellom fakta og fiksjon utydelig. Betrakteren blir usikker på hva hun egentlig ser. Fotografiene kan gi ansikt til en animert kropp. En liten forskyvning i den anatomiske korrektheten får oss til å holde skikkelsene fast med blikket lenger enn vi ellers ville gjort.
Det blir noe litt skeivt og skakt i alt det lekkert animerte. Uttrykket blir mindre glatt. Forvirringen er tilsiktet. Jeg liker det. Skurr kan være bra.
Magisk lys
Denne gangen lader Hole fortellingen med et magisk lys. Det starter allerede på forsiden, med en sørgmodig klovn i spotlighten. Det fortsetter med sirkusteltets flammende tiltrekningskraft, der det blir reist en sommerkveld i en blå by. Det plasker i grønne kaskader når den gamle løven drømmer om barndommen i Afrika. Og det dempes, ettertenksomt, på siste side, når sirkusartistene en tidlig pastellmorgen har pakket sammen og reiser videre.
I de store tablåene er det detaljer som pirrer fantasien, eller inviterer til gjenkjennelse. Klær, campingvogner og kaffekanner – som alle ser litt forlorne ut – leder oss inn i en tid som har vært, og som kanskje er forbi?
Sirkusformen i seg selv er snart antikvarisk. Men samtidig sendes det sms-er fra benkeradene i det store teltet. Vi er i fortid og nåtid på én gang, akkurat slik tankene og assosiasjonene våre kan bevege seg tvers gjennom tid og rom.
Klovnen Dummy får tilskuerne til å tenke. Kim Fupz Aakeson og Stian Hole får oss til å tenke.
Dansk-norsk samarbeid
Kim Fupz Aakesons tekst, som faktisk oppleves litt dansk selv om den er på norsk (oversetteren er ikke oppgitt), er nøktern og velkomponert. Den veksler mellom direkte tiltale til leseren, «Se sirkuset!», og fortrolige dialoger og skildringer av publikums flyvende tanker.
Synet av den triste Dummy i manesjen gir publikum en anledning til å tenke på en mormor som oftere skulle fått besøk, en venn de bør ta vare på, en krangel som like godt kan avsluttes, eller foreldre som trenger å få vite at sønnen heller vil ha akvariefisk enn å spille fotball.
Den eksistensielle tankevirksomheten minner meg om Kristin Roskiftes fine bildebok
, som hun i fjor fikk Nordisk råds pris for. Der også går forfatteren inn i hodene på folk i en stor menneskemengde, og viser at alle har sine individuelle liv med gleder og bekymringer.Livskvalitet
Sirkusdirektøren måler suksess i penger. Men hvordan måler man livskvalitet? Selv den gamle løven Leo må innrømme at Dummy gir publikum noe annet – og kanskje like viktig som latter. Han innser at alt er ikke bare matematikk.
Denne utsøkte bildeboken inviterer til innlevelse og analyse med mitt voksne sanseapparat og mine livserfaringer. Det er ikke sikkert at et barn vil oppleve boken på samme måte. Det jeg uansett er sikker på, er at boken byr på et eventyr i tekst og bilder som både barn og voksne kan dykke inn i, forundres over og fascineres av.