Det er ikke så ofte vi i dag ser utstillinger som tar utgangspunkt i kunstnernes kjønn.
Går vi en generasjon tilbake, var det helt vanlig med utstillingstitler som «Kvinner kan!» eller «Tre kvinnelige kunstnere».
Kunstverdenen har gjort en grundig jobb med å forsøke å fjerne den innarbeidede forestillingen om at kunstnerrollen er maskulin i sitt vesen, og at den kvinnelige kunstneren er en slags kuriøs gjest.
POLITISK (U)KORREKT: Det er ikke lenger innafor å snakke om «malerinner» eller «skuespillerinner», særlig ikke i en tid der vi forsøker å bryte oss fri fra begrenset binær forståelse av kjønn. Rene kvinneutstillinger er langt mindre vanlig nå enn før, men det er samtidig noe forfriskende med hvordan utstillingen på den måten både er politisk korrekt og ukorrekt samtidig.
Foto: Nordnorsk Kunstmuseum / Nordnorsk KunstmuseumLikevel er skjevhetene i kunstlivet fortsatt dramatiske.
I Norge er for eksempel bare ett av ti offentlige kunstprosjekter skapt av kvinner, og på verdensbasis utgjør omsetningen av Pablo Picasso alene mer enn det samlede kvinnelige kunstmarkedet.
Det viser at vi slett ikke er kommet så langt som vi kanskje tror. Det er denne realiteten Nordnorsk Kunstmuseum her tar innover seg.
Fyller museet med kvinnelig kunst
Gjennom et knapt år er museet fylt til randen av kvinnelige kunstnere.
En omfattende samlingspresentasjon viser rubbel og bit av kvinner i museets samling av eldre kunst, mens utstillingen «Gába: Kvinnelig skaperkraft» løfter frem nordnorske og samiske kvinnelige samtidskunstnere.
SKINN: I verket «Å inkludere ved å vise frem» (2021) har Raisa Porsanger laget en forseggjort ramme av garvet reinskinn, bomullsduk og tre. Bildet, «Samisk mor og barn», er fra 1956 i Lyngen i Troms, tatt av Robert Arthur Robinson.
Foto: Nordnorsk KunstmuseumTEKSTIL: Dette fargerike verket, «Jeg ville nok sluppet deg inn» (2016) av Linn Rebekka Åmo, er gjort med ulike håndapplikerte tekstiler.
Foto: Nordnorsk KunstmuseumSILKE: Verket «Sørgekåpekrage» (2000) av Ingrid Larssen, består av vaffelsøm på silke, og hører hjemme i delen av utstillingen som har sorg som tema.
Foto: Nordnorsk Kunstmuseum
Det nordsamiske ordet «Gába» lar seg ikke så lett oversette. Det betyr noe sånt som dyktig, klok og selvstendig kvinne med skaperkraft og kunnskap.
De fleste av kunstnerne i utstillingen er samiske, og alle jobber med materialbaserte uttrykk.
Det er en sterk og sanselig opplevelse å tre inn i utstillingen.
Verkene er fordelt på tre store saler, ordnet under tre svært forskjellige temaer: «Sorg», «Kvinnelig selvstendighet» og «Havet vårt».
Å veve for å leges
Det første som møter meg i utstillingen, er Charlotte Nilsens prosjekt «Å hele» fra 2020.
Jeg kan ikke bestemme meg for om den hvite vevde kappen som er festet med tråder i taket, illuderer en stående menneskeskikkelse, eller bare henger der som et forlatt antrekk, som et spor av noe som en gang var.
Nilsen reiste i 2019 til en berbisk landsby i Marokko, på flukt fra sin egen lammende sorg etter sønnens bortgang.
INTENS SMERTE: Sammen med de berbiske kvinnene Zaina og Khalija vevde Nilsen denne underlige og fascinerende installasjonen. Selv om de ikke snakket samme språk, klarte de å kommunisere med hverandre under arbeidet.
Foto: Nordnorsk KunstmuseumDe to verkene er laget av det samme vevde, frynsede ullstoffet, med lag på lag av tråder, som et slags oversiktlig kaos.
Foto: Nordnorsk Kunstmuseum
I møte med lokale mennesker og skikker fant hun opplevelsen av å hele.
Verket ble laget av ferdig kardet og spunnet ull som hun fikk av en ung gutt, og selve vevnaden er skapt i samarbeid med lokale vevere.
Jeg opplever verket som ladet med en intens melankoli og smerte, og jeg tror ikke det bare er fordi jeg vet det er springer ut av en stor sorg.
Kulturkollisjon
Et annet visuelt slående verk er Rose-Marie Huvvas' «Objekt for forskning: Hvor lenge?».
Her ser vi femten små montre som danner en sirkel omkring en jordhaug.
I fjorten av dem ligger det kunstferdig utformede ullhoder med individuelle ansiktstrekk.
Den ene tomme monteren bryter helheten og symmetrien, og gir verket en virkningsfull spenning og uro.
STERKT: I verket og i tittelen «Objekt for forskning: Hvor lenge?» (1999), ligger det referanser til den groteske rasebiologiske forskningen samene var gjenstand for, fra siste halvdel av 1800-tallet og frem mot 1940.
Foto: Nordnorsk Kunstmuseum / Nordnorsk KunstmuseumVarmen i ullhodene, fanget i de kalde, rasjonalistiske montrene, får meg til å tenke på hvordan et spirituelt og holistisk innstilt urfolk som samene hele tiden blir påtvunget majoritetsbefolkningens vitenskapelige og kapitalistiske tankesett.
Jeg blir stående en lang stund og se på det mektige verket.
Selv om tittelen gir oss en ganske klar føring for hva det handler om, opplever jeg at verket åpner for et vell av mulige tolkninger.
I avdelingen som handler om kvinnelig selvstendighet tematiserer Merethe Ella Márjá Kuhmunen både skeiv og samisk identitet med en praktfull, fargesprakende ryggsekk med blomstermønstre og vevde bånd.
Verket, med den slående tittelen «Fittemakt», har en vagina i filt i det samiske flaggets farger.
«FITTEMAKT»: I utstillingskatalogen står det at «...verket er opprør mot den patriarkalske undertrykkelsen av flytende kjønnsidentitet som fulgte koloniseringen og kristningen av den samiske befolkningen...».
Foto: Nordnorsk KunstmuseumI feministisk kunst har det vært viktig å bryte med forestillingen om det kvinnelige kjønnsorganet som avmektig og objektivisert.
Her lader Kuhmunen vaginaen med en individualisert eruptiv kraft, som uttrykk for et personlig begjær.
Fra havet
I delen som handler om havet, finner jeg et virkelig vakkert og stillferdig verk av Solveig Ovanger.
To halvkuler festet på veggen dekket med skimrende fiskeskinn flettet nesten som en neverkurv. Den ene kulen er mørk, den andre lys.
Her har hun brukt en eldgammel teknikk overlevert fra et urfolk fra Amur-regionen i Øst-Sibir.
MATEMATISK TILNÆRMING: I verkene «Hemisphere» 1 og 2 fletter Ovanger sammen natur, kunst og matematikk. De ulike fiskeskinnfragmentene er satt sammen ved hjelp av den såkalte Fibonacci-tallrekken.
Foto: Nordnorsk KunstmuseumFibonacci-tallene forekommer på forskjellig måte i naturen, for eksempel ved bladstillingen på planter eller som forholdstall ved spiralene på sneglehus (Kilde: SNL).
Foto: Nordnorsk Kunstmuseum
I stedet for å garve er fiskeskinnet konservert gjennom tørking og oppmykning, etter at alt kjøtt og fett er fjernet.
De to skulpturene er skapt av seiskinn fra forskjellige deler av fiskekroppen. Derfor er den ene skulpturen mørk og den andre lys.
Et gufs fra fortiden
Da jeg først leste tittelen «Kvinnelig skaperkraft», tenkte jeg at den bar med seg et gufs fra fortiden: som om budskapet er at «kvinner kan!».
Men når vi ser på statistikken, må vi jo erkjenne at det likevel er nødvendig å stadfeste nettopp det.
Det samme gjelder den samiske kunsten.
Selv et museum som Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø, som befinner seg midt i Sápmi, har kun 6,6 prosent samisk representasjon i samlingen.
Jeg synes det er fantastisk og rosverdig at museet har skapt denne sanselige, selvransakende utstillingen, som setter nettopp dette på dagsorden.
Det er også noe forfriskende og tankevekkende i måten utstillingen klarer å være både politisk korrekt og ukorrekt på samme tid.
Hei!
Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les gjerne hva jeg synes om «Lotte Konow Lund. Det hun sa», Kvenbiennalen 2025 og Hannah Ryggen-triennalen «Passing Motherhood». Og så anbefaler jeg disse utstillingene.