Anmeldelse

Bisarr og gripende ættesaga for vår tid

Kampen mot glemselen og døden er grunntonen i Jón Kalman Stefánsson sin velskrevne kakofoni av en roman fra Island.

«Ditt fravær er mørke» av Jón Kalman Stefánsson. På bildet sees Stéfansson og bokcoveret.

Jon Kalman Stefansson er et litterært fenomen. Nominert til Nordisk råds litteraturpris fire ganger, Man Booker-prisen en gang.

Foto: Einar Falur Ingólfsson / Forlaget Press
Bok

«Ditt fravær er mørke»

Jón Kalman Stefánsson

Oversatt av Tone Myklebost

Skjønnlitteratur

2021

Forlaget Press

«Ditt fravær er mørke» er årets roman fra Jón Kalman Stefánsson og den første romanen av ham som jeg har lest.

Og la meg si det med en gang: Jeg liker det. Spesielt i partier er dette strålende skrevet, med språk som treffer deg i solar plexus og litt over og litt under.

Så sitatvennlig er denne boken at en stakkars anmelder må ta seg sammen for ikke bare sitte å gjengi store deler av den ordrett.

Den uvitende forteller

Romanen åpner som en drøm eller en visjon. Den navnløse fortelleren finner seg selv i en tom kirke på Island. Det vil si, den er nesten tom. Noen rader bak ham sitter en mann og ser hånlig på ham.

Hvem er denne mannen? Er det en frafallen prest? Eller Djevelen? Eller kan det være en rutebilsjåfør som kan transportere ham mellom tidsplan, mellom verdener?

Slik funderer fortelleren som også må bryne seg på det mer grunnleggende spørsmålet: Hvem er han selv?

Han kan ikke huske navnet sitt eller noe fra livet sitt. Er han et gjenferd som henger igjen i det livet han har forlatt. Eller er han dikteren, den som finner på det som skal utspille seg. Eller er han den personifiserte skjebnen, den urkraften som så å si dikter i virkeligheten.

Spørsmålene er mange, og etter som romanen vikler seg ut skal vi få svar på noen av dem, men ikke alle. Noe som kan virke som en feil, men er likevel merkelig passende i dette uoversiktlige, mystiske verdensbildet. Som den hånlige følgesvennen uttrykker det:

« ... iblant er spørsmålene livet, svaret døden – stig derfor varsomt til jorden, menneske!»

Fakta om meitemarken

Ute på kirkegården møter vår navnløse forteller en ung kvinne som åpenbart kjenner ham fra før. Hun begynner å fortelle.

Slik begynner avdekkingen av en slektshistorie, som beveger seg fire generasjoner tilbake, konsentrert rundt gården Oddi og folkene som bor der.

Hvor det hele starter? Det er aldri godt å si, men en begynnelse er en artikkel om meitemarken.

En prest på attenhundretallet leser denne artikkelen, som er skrevet av en enkel kvinne av folket, og blir merkelig berørt av den, av formuleringene om meitemarken, som «muldens blinde dikter», som «Guds tanke».

Så berørt blir presten Petur at han legger ut på en lang reise for å låne denne kvinnen noen bøker. Og det er ikke bare begjæret etter kunnskap som fører dem sammen. Dermed setter de i gang hendelser og menneskeskjebner som skal gi gjenlyd ned igjennom generasjonene.

Det nordiske og det islandske

Stefánsson spiller skamløst på våre forestillinger om det nordiske og det islandske, som han til tider nærmest karikerer med kjærlig hånd.

Han maner frem tause, sterke og innesluttede menn og kvinner, med kjærlighet til jorda, fjorden og gården, men med en like sterk utferdstrang og dragning mot intellektuelle og litterære sysler – filosofi og rock'n roll. Og alltid med fylla og selvmordet som mulige nødutganger fra et visnet liv. For ikke å snakke om det uregjerlige kjønnslivet, romanen inneholder erigerte lem, ustyrlige drifter og motvillige orgasmer nok for en hel bokhøst.

Det er nærliggende å lese dette som oppdaterte, modernistiske ættesagaer for vår tid.

Stilen er imidlertid så langt fra det saklige og nedtonete som en kan tenke seg. Dette er nordisk maksimalisme, nærmest magisk realisme.

Tiden som malstrøm

Den strenge kronologien og den rettlinjede fortellingen er forlatt, til gagns. Denne fortellingen er ikke lineær, men assosiativ, der alle tidsplan i en viss forstand eksisterer samtidig. Tiden er ikke en rett linje, men mer som en virvelvind eller en malstrøm som suger menneskene med seg.

Jeg vil ikke røpe hvordan det hele ender, noe som ikke er så vanskelig, for det gjør heller ikke romanen. Men jeg kan si så mye som at det kulminerer med en stor fest på slektsgården Oddi, der alle, både levende og døde, er invitert.

«Ditt fravær er mørke» er en bisarr og gripende roman som holder på hemmelighetene sine til det siste, og litt til.

Anbefalt videre lesning: