En dannelsesreise

Jeg har ofte – rent teoretisk – levd meg inn i hva utenforskap betyr.

Hvordan det for eksempel er å være skeiv i land der det fortsatt er sett på som noe perverst og uakseptabelt, der din identitetsfølelse og kroppsopplevelse er definert som «feil».

Men likevel har jeg nok aldri virkelig forstått det. Som hvit, heteroseksuell kvinne har jeg ubevisst tatt mitt eget innenforskap for gitt.

Denne erkjennelsen treffer meg som et knyttneveslag i magen i møte med Kim Hankyuls kunstprosjekt «Bildungsroman».

Kaotisk installasjon

Det tar tid før verket åpner seg og begynner å tale til meg. Først kjenner jeg meg bare skuffet og uendelig trett.

Jeg har lest om prosjektet på forhånd og er begeistret for ideen.

Hankyul vil gå det store dannelsesprosjektet etter i sømmene. Med utgangspunkt i utviklingsromaner ser han på normene som blant annet gjennom litteratur er podet inn i oss gjennom generasjoner.

Han vil reflektere rundt menneskekroppen, og hva som skiller det vakre og det normale fra det monstrøse og avvikende.

Når jeg går inn i utstillingssalen, klarer jeg ikke umiddelbart å finne igjen noe av dette.

Jeg ser bare et trommesett som spiller av seg selv, og en ganske kaotisk ansamling av store, gammelrosa puteliknende elementer omgitt av et virvar av ledninger og tekniske innretninger.

Fra høye stativer på hver side av salen henger lærstrimler der løsrevne setninger er preget inn, og jeg tenker at her er ideene bare klistret som merkelapper på utsiden.

Lyden av dyp søvn

Det er sen ettermiddag, og på grunn av togkaos har det tatt meg urimelig lang tid å komme til Lillestrøm. Jeg synker demotivert ned på det teppebelagte gulvet og lukker øynene.

Det er da jeg hører installasjonen. Ikke bare de gjentakende rytmene fra plaststripsene som vispet over cymbalene, men lyden av en dyp søvn.

Et åndedrag som stiger og synker og surklingen og brummingen fra en utfordret fordøyelse, men også raping, hikking, promping, snorking og sukking.

Og jeg tenker at det i hvert fall, om ikke annet, er ganske avslappende å sitte slik og puste i takt med dette vesenet.

Når jeg åpner øynene, er det som at lydbildet har forvandlet installasjonen for meg.

I det jeg først bare så som et meningsløst kaos, ser jeg nå noe menneskelig og kroppslig.

Kroppens iboende skjønnhet og heslighet

Jeg begynner å tenke på hva det egentlig betyr å ha en kropp, og på hvor hårfin balansen er mellom kroppens skjønnhet og heslighet.

Tenk bare på hvor vakkert vi synes de lange, svarte hårene som vokser på øyelokkene våre er, mens hår som stikker ut av nesen betraktes som ekkelt.

Mens jeg jobber meg gjennom Hankyuls skog av sitater hentet fra eldre og nyere dannelsesromaner, kjenner jeg en voksende klump i magen.

Dette er selvsagt setninger tatt ut av sin sammenheng, men som likevel bærer i seg en ensomhet og en fortvilelse:

«Warped Child», «Mutilated», «Becoming someone else for a night», «Just go home periodically to renew my sense of horror».

I den franske 1800-tallsforfatteren Honoré de Balzacs novelle «Sarassine» forelsker den mannlige hovedpersonen seg i en kastratsanger som han tror er en kvinne.

Når han forstår at hans begjærsobjekt i virkeligheten er en mann, blir karakteristikker som monster og harpy brukt.

Og kanskje er vi her ved et kjernepunkt: det uutholdelige ved mennesker og fenomener som ikke vil innordne seg i våre trygge, rigide kategorier.

Tar til tårene

Gjennom århundrene har det kroppslig tvetydige vekket avsmak og aggresjon.

Det sitter som en ryggmargsrefleks i kulturen som vi dessverre fortsatt ikke har fått fullstendig bukt med, og som for eksempel gjør det krevende å være transperson også i dag.

Mens jeg leser meg gjennom sitatene og lytter til den imaginære kroppen kjenner jeg meg brått på gråten.

Jeg, som til å begynne med følte meg skuffet og trett, forlater utstillingen grepet og med en følelse av å ha erkjent noe viktig.

Slik ble faktisk utstillingen en slags dannelsesreise også for meg.