Et blikk mot syd

De siste årene har utstilling etter utstilling blitt presentert som «Afrikansk samtidskunst» rundt om i Europa. Fjorårets Veneziabiennale var sterkt preget av kunstnere fra det afrikanske kontinent.

Med utstillingen «Alpha Crucis: African contemporary art» kaster Astrup Fearnley Museet seg nå på denne internasjonale trenden, samtidig som de fortsetter sin egen omfattende gjennomgang av ulike kunstscener i verden.

En frodig og fargerik verden

Utstillingen er en sjeldent livsbejaende og fargerik opplevelse. Her er det malerier, skulpturer, installasjoner og tekstiler.

En virkelig betydningsfull kunstner er sørafrikanske Nicholas Hlobo. Han syr, vever og limer ulike materialer sammen. Arbeidene hans utforsker dels hans røtter innenfor Xhosakulturen, men han tematiserer også livet som homoseksuell svart kunstner i et postapartheid Johannesburg. I utstillingen har han blant annet skapt en mektig fallisk form av bildekkgummi. Den ruver som en svart halverigert penis omgitt av et brusende flor av rødeoransje organza, som et stort gyllent brudeslør. Bildekkgummien peker på noe maskinelt og umenneskelig, samtidig som det tunge, myke materialet også minner om hud, og dermed gir et inntrykk av å være levende. Det å bære sin hud som en drakt, som en rolle, står som et uhyre sterkt bilde på sårbarhet. Ikke minst er hud og hudfarge knyttet til en sammensatt og smertefull historie.

Jeg vil også trekke fram den malawiske kunstneren Billie Zangewa som har skapt de mest utsøkte gobelengbroderier. Gåtefulle, litt skisseaktige, men samtidig hyperrealistiske bilder. Deler av tekstilen er revet bort, slik at bare fragmenter av fortellingen står tilbake.

Afrika som ett

Det er helt urimelig å tenke på afrikansk kunst som noe som kan beskrives under ett, som én avgrenset estetikk. Vi snakker om 54 ulike land, med forskjellige kunstneriske tradisjoner og nasjonale identiteter, med totalt 1,2 milliarder mennesker.

Men jo større avstanden blir, jo lettere er det jo å danne seg forenklede bilder. Det er mye enklere for oss å få øye på identitetsforskjellene mellom Storbritannia, Tyskland og Frankrike tydeligere enn for eksempel mellom Ghana, Tanzania og Sør-Afrika. Desto viktigere er det at vi skaffer oss oversikt og innsikt i disse nye kunstscenene og kunstnerskapene som er på alles lepper.

Årets sterkeste?

Utstillingen har fått tittelen «Alpha Crucis» som er navnet på den klareste stjernen i sydkonstellasjonen i Melkeveien, en ledestjerne som viser veien mot sør, men som kun er synlig på den sørlige halvkule. Av den grunn er denne stjernen ikke nevnt i de gamle antikke skrifter. Dette er et bilde på at virkeligheten gjennomgående har vært betraktet med et vestlig utsynspunkt.

Med dette bakteppet synes jeg det er litt pussig at man har valgt en fransk og ikke afrikansk kurator. André Magnin har stor kunnskap om de ulike afrikanske kunstscenene, men likevel er det et paradoks at det er den gamle europeiske kolonimakten Frankrike som skal få formgi vårt bilde av det afrikanske kontinent, og få gi Afrika en stemme og en identitet.

Når det er sagt, er det ikke til å komme bort ifra at vår franske venn har gjort en helt strålende jobb.

Dette er en sanselig og tilgjengelig utstilling som presenterer kunstscener som de fleste av oss ikke har så mye kunnskap om. Selv om det er tidlig på året, våger jeg å påstå at «Alpha Crucis» på Astrup Fearnley er kandidat til å bli en av årets sterkeste utstillinger i Norge.