Hvor mye skal man legge i en samtale med en utgående statsminister?
Statsminister Wen Jiabao valgte å ta høflighetssamtalen med Jens Stoltenberg i kulissene av et toppmøte i Laos. Det kostet ikke Wen noe politisk, og forplikter heller ikke Kinas nye ledere.
Isen i polområdene har smeltet raskere enn isen mellom Beijing og Oslo. I det minste er det slik det kinesisk-norske forholdet er blitt opplevd av norske interesser i Kina de siste to årene.
Betyr det noe?
Kinas politiske boikott etter tildelingen av Nobels fredspris til dissidenten Liu Xiaobo har aldri vært en offisiell boikott. Fraværet av kontakt og kanselleringer av invitasjoner til det offisielle Norge har stort sett kun vært begrunnet med at tiden ikke har vært riktig, og at det ikke passer. At Kinas avtroppende statsminister finner det passende å ta samtalen med Stoltenberg er derfor et gjennombrudd. Det som er vanskelig å vite, er om denne korte samtalen vil bety noe som helst om noen ganske få dager.
Allerede torsdag morgen, bare litt mer enn et døgn etter det amerikanske presidentvalget, starter nemlig den høytidelige avslutningen på Wen Jiabaos ti år som Kinas nest mektigste mann. Da åpner kommunistpartiets partikongress i Beijing. Ut av partiets høyeste organ skal president og partileder Hu Jintao og statsminister Wen Jiabao. I mars trer også lederduoen ut av sine statsembeter som president og statsminister. Inn skal Xi Jinping og mest sannsynlig Li Keqiang.
Fortsettelsen
Ved å ta denne korte praten med Stoltenberg på veien mellom gruppebilde og neste møtesesjon i Laos, har Wen kastet en ball opp i luften. Kinas nye ledere kan velge å plukke denne ballen eller de kan la være.
Ikke har norske myndigheter sagt hva Wen sa i løpet av det korte møtet, og ikke kommer Wen til å fortelle oss det med det aller første. Derimot er det all mulig grunn at til å tro at innholdet i samtalen er gjengitt overfor de ansatte på den norske ambassaden i Beijing og Utenriksdepartementets Asia-desk i Oslo. Oppgavene deres er i all enkelhet å finne ut hva kan Norge gjøre for at Laos-praten skal få en fortsettelse.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Viktig aktør
Og her er tre punkter til videre samtale: Myanmar, Sudan og Nordområdene. Demokratiseringen av Myanmar (Burma) har gått raskere enn hva Vesten har kunnet håpe. Myanmars delvis fornyede lederskap er ute etter å finne en motvekt til de sterke kinesiske interessene som har fått dominere under militærjuntaens mange år ved makten.
I alt fra olje og gass til mobiltelefoni er Norge en aktør. Kina ønsker å bygge en rørledning gjennom Myanmar, for å slippe å frakte olje gjennom det smale Malakkastredet. Og for mobilgiganten China Mobile er Myanmar et nært og naturlig marked. Det er det norske Post- og teletilsynet som er rådgivere for utformingen og reguleringen av dette markedet.
LES: Stoltenberg på besøk i Myanmar
En politikk som Kina forstår
I Sudan ligger oljen i Sør-Sudan, mens kineserne har investert tungt i rørledninger og raffinerier i nord. Fred og et mer konstruktivt samarbeid mellom Sudan og Sør-Sudan er viktig for Kinas energisikkerhet. Norge er de facto meklere mellom nord og sør.
Issmelting og nye fraktruter til Europa og Øst-Kysten gjennom nordhavene er viktig for verdens største eksportnasjon. Norge sitter i arktisk råd. Det gjør ikke Kina.
Dette er realpolitikk. Det er politikk som kineserne forstår og respekterer, og som Kinas nye ledere vil se som vesentlig i arbeidet med å fremme Kinas interesser verden over.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Sliter med vennskapet
Det er ikke helt tilfeldig at den første politiske kontakten på et høyt politisk nivå fant sted på et toppmøte om samarbeid mellom Asia og Europa. Kina opplever at økt makt og rikdom også isolerer landet politisk. Særlig i sin egen region sliter de med vennskapet. Kina ligger i eskalerende konflikt med Japan om en øygruppe i Øst-Kina-havet og territorial disputt med Vietnam om havområder i Sør-Kina-havet.
LES: Den asiatiske prestisjekampen
I den siste striden har USAs utenriksminister gått inn med tyngde og støttet sine gamle motstandere fra Vietnamkrigen. I tillegg lurer en rekke handelstvister med både EU og USA. Det kan være greit å ha en politisk konflikt mindre å forholde seg til, og muligens er Wen Jiabaos vurdering at det ikke er verdt slitet å opprettholde sinnet mot Norge. Muligens er han også opptatt av sitt eget ettermæle.
Liberalisten går
Wen Jiabao har vært den såkalte «liberalisten» i Kinas øverste maktelite. Statsministeren har vært den som flere ganger har argumentert for at Kina risikerer å miste alt som de siste ti årene med økonomiske utvikling har skapt, hvis ikke landet også øker takten på politiske reformer. På et toppmøte med Europas og Asias fremste ledere og regjeringssjefer vil ikke Wen Jiabao fremstå som den som forsurer tonen.
Det hadde vært en god nyhet for Norge om Wen Jiabao lykkes med å skape seg en politisk plattform også etter at han nå går ut av Kinas øverste ledelse. Han har sagt at han ønsker å fortsette å dytte på for politisk endring i Kina. Vi skal ikke utelukke at han kan lykkes med det, men erfaringen er at kinesiske statsministere har det med å gå av når de går. Det er få av Kinas politiske pensjonister som blir noen sjuende far i huset.
