Hopp til innhold
Kommentar

Krigshissing eller avledningsmanøver?

«Vi må gå til krig mot Japan og utslette Tokyo», roper kinesiske demonstranter. Står vi foran en ny verdenskrig, spør Anders Magnus.

Kinesisk ubåt

Kineserne flekser muskler. Men er det bare en avledningsmanøver etter en serie skandaler i den politiske toppledelsen?

Foto: Guang Niu / Ap

I Østkina-havet lurer nå kinesiske og japanske krigsskip på hverandre som ilske katter. Konfliktens kjerne er øygruppa Diaoyu Dao, som de heter på kinesisk, eller Senkaku, som er det japanske navnet.

Det historiske bakteppet er blytungt. Japan okkuperte store deler av Kina fra 1931 til annen verdenskrig sluttet i 1945, og krigsforbrytelsene var overveldende. Aller verst: Nanjing-massakren i 1937, hvor man antar at om lag 300.000 mennesker ble myrdet. De fleste sivile eller avvæpnete soldater.

Utslett Tokyo!

I dag dreier forholdet mellom Kina og Japan seg først og fremst rundt penger og produkter, ikke kanoner og geværer. Kinesere elsker japanske biler, fotoapparater og elektronikk, varer som for en stor del nå blir laget på japansk-eide fabrikker i Kina. Og kineserne tjener masse penger på å selge sine varer til Japan. Handelen mellom de to landene er på 2000 milliarder kroner i året.

Man kan skylde det hele på usedvanlig dårlig timing fra japansk side.

Anders Magnus, kommentator i NRK

Likevel eksploderte anti-japanske følelser under demonstrasjoner i byer over store deler av Kina. Protestantene krevde at Kina nå må «gå til krig mot Japan», «utslette Tokyo» og «drepe de japanske hundene».

LES MER OM KONFLIKTEN: Skjær i sjøen

Dårlig timing

Man kan skylde det hele på usedvanlig dårlig timing fra japansk side. Å offentliggjøre at Japans stat kjøper en del av øyene fra en privat japansk eier like før «skammens dag» 18.september var ikke særlig klokt. Kineserne markerer nemlig hvert år denne dagen i 1931 da japanske styrker saboterte deler av en japanskeid jernbane i daværende Manchuria i dagens Nordøst-Kina. Kineserne fikk skylden for sprengningen, og japanerne brukte hendelsen som påskudd for å invadere Manchuria og seinere store deler av Kina.

Japans regjering hadde ment å roe ned egne nasjonalistiske gemytt med kjøpet av øyene. Oppkjøpet skulle forhindre at Tokyos byregjering, med deres ekstremistiske ordfører i spissen, kjøpte dem og startet utbygging.

En farlig balansegang

Når tusenvis av kinesere får fri fra jobben, blir busset til demonstrasjonsstedene, får i hendene profesjonelt lagete bannere, flagg og plakater – pluss i noen tilfelle også en liten dagslønn for strevet, da vet vi at dette er både godkjent og oppmuntret av myndighetene i Kina.

Mer moderate kinesere sier at aggresjonen hos demonstrantene avspeiler at de for én gangs skyld får lov til å lufte sine frustrasjoner. Denne gang rettes hatet mot Japan. For svært mange kan det være hjemlige problemer og urettferdigheter som har bygget opp aggresjonen.

Under noen demonstrasjoner ble det smuglet inn bannere med krav om demokrati og mer frihet på hjemmebane, og enkelte steder gikk demonstrantene løs på politifolkene som voktet dem.

Anders Magnus, kommentator i NRK

Under noen demonstrasjoner ble det smuglet inn bannere med krav om demokrati og mer frihet på hjemmebane, og enkelte steder gikk demonstrantene løs på politifolkene som voktet dem. Det er et alvorlig signal til de nåværende makthavere om at det kan blir farlig for også for dem selv, om de slipper løs for mye nasjonalistisk aggresjon i befolkningen.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Kampen om ressursene

Både Kina og Japan har brukt store ressurser på å forklare hvorfor øygruppen tilhører dem. Øyene ligger nær Taiwan (som for øvrig også krever suverenitet over dem) og langt fra Japan, og Kina hevder at de har vært en del av keiserdømmets territorium siden 1534.

Japan hevder på sin side at de var et såkalt terra nullius, ingenmannsland, da landet formelt annekterte øyene i 1895. Fra 1900 var det en japansk fiskeforedlingsfabrikk med 200 ansatte på den største øya. Den ble innstilt i 1940, og siden har ingen bodd der. Japans viktigste argument er at de faktisk har kontrollen over øygruppen i dag. Etter annen verdenskrig tok seierherren USA over dette territoriet, for så å levere det til Japan i 1972.

Både på kinesisk og japansk har den største øya et navn som signaliserer at det er mye fisk i havet omkring. Disse ressursene har man stort sett klart å dele mellom seg på fredelig vis. Men da en FN-undersøkelse i 1968 viste at det kunne være store mengder olje og gass under havbunnen, ble det fart i krangelen.

Kan bli alvorlig

Konflikten om de små, ubebodde øyene langt ute i havet kan bli alvorlig. USAs forsvarsminister Leon Panetta har advart at en krig kan bli startet ved en ren misforståelse, eller en litt for hissig beslutning fra besetningen på en av de skipene fra både Kina og Japan som nå snuser på hverandre i farvannet rundt øyene. Åpnes det ild fra en av partene, kan en krig være i gang.

Blir japanske krigsskip angrepet her, er USA forpliktet til å gå inn i konflikten på japanernes side.

Anders Magnus, kommentator i NRK

Da er USA i trøbbel. For selv om stormakten ved Stillehavets østkyst ikke vil ta stilling til hvem som skal eie øyene, har amerikanerne en forsvarspakt med Japan som også inkluderer territoriet Senkaku/Diaoyu. Blir japanske krigsskip angrepet her, er USA forpliktet til å gå inn i konflikten på japanernes side.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Avledningsmanøver?

Det er kanskje årsaken til at mange, særlig i USA, klamrer seg til oppfatningen om at alt bråket fra Kinas side bare er en avledningsmanøver. Kommunistpartiets toppsjikt har vært i skikkelig trøbbel det siste året, med den ene skandalen etter den andre. Stikkord: Giftdrap, bilsex, Ferrari i bilkrasj og store mengder korrupsjon. Akkurat nå forbereder kommunistene seg på kongressen hvor man skal skifte lederskap for parti og stat for de neste ti årene.

En god dose nasjonalistisk hat mot en ytre fiende kan da avlede den hjemlige misnøye med kommunistenes vanstyre og grådighet.

Er denne teorien riktig, kommer forholdet mellom Japan og Kina til å bli stablet på beina igjen etter partikongressen, som trolig skal holdes i neste måned. Da kan handelen mellom landene blomstre, og hele verden puste lettet ut fordi faren for krig er over.