Babylon, en gang verdens mest folkerike by, blir av mange regna som sivilisasjonens vugge.
Byen, som lå like sør for dagens Bagdad i Irak, var et sentrum for både handel og vitenskap, og nå viser det seg at de var langt mer matematisk avanserte enn vi har trodd.
60 dager med Jupiter
Astroarkeolog Mathieu Ossendrijver ved Humboldt-universitetet i Berlin hadde i mange år jobba med å tolke babylonske leirtavler fra år 350 til 50 fvt. Han forsto ikke helt hva trapesene i kileskrift betød, annet enn at de var knytta til astronomiske observasjoner.
For et år siden ble Ossendrijver gjort oppmerksom på en tavle som befant seg i British Museum i London. Denne tavla viste Jupiters bevegelser, og var nummerert på en måte som gjorde at han skjønte at den hang sammen med trapes-kalkulasjonene på de andre tavlene.
– Figuren beskriver en graf som viser fart som funksjon av tid. Dette er et forholdsvis moderne konsept, sier Ossendrijver til New York Times.
I rapporten, som er publisert i Science, kommer det fram at tavlene viste beregninger av Jupiters plassering på nattehimmelen gjennom en periode på 60 dager.
– Dette må ha vært svært vanskelig, sier astrofysiker Øystein Elgarøy til NRK.
Forut for sin tid
Litt matematikk: Hvis du kjører med konstant fart, og plotter farta inn langs én akse av et diagram og tida du har kjørt langs den andre, får du en horisontal strek. Arealet under streken viser tilbakelagt strekning. Eksempel: 60 km/t i to timer = 60*2 = 120 kilometer.
Men Jupiter beveger seg ikke med konstant fart over nattehimmelen. Dens og vår bane rundt Sola gjør at det for oss ser ut som den går saktere og saktere, før den stopper helt opp og går i motsatt kurs.
– Den store innsikten er at samme regel gjelder også når farta varierer: Tegner du en graf som viser fart ved ulike tidspunkter, er tilbakelagt strekning fortsatt lik arealet under kurven, forklarer Elgarøy.
- Les:
Babylonerne brukte altså en utregningsmetode vi fram til nå har gitt franske og engelske matematikere på 1400-tallet æren for å ha kommet opp med.
Det er fortsatt ikke helt usannsynlig at senmiddelalderens matematikere utvikla denne metoden på egen hånd, da kileskrifta døde ut rundt år 100 evt. og babylonsk astronomi kan ha gått i glemmeboka.
Babylonerne var uansett langt foran sin tid:
– Dette var forløperen til integralregning, noe som er særdeles godt kjent for enhver fysiker og matematiker i dag, sier Ossendrijver.
