Hopp til innhold

Ingen OL uten idrett og politikk

ANALYSE: De olympiske leker og politikk er uadskillelige. Når noen hevder at idrett og politikk ikke hører sammen, så har de politiske motiver for å si det. Og de sier det for å oppnå politisk gevinst.

Jaques Rogge, George W. Bush og Mitt Romney under OL Salt Lake City 2002

Jaques Rogge, George W. Bush og Mitt Romney sammen under åpningen av Vinter-OL i Salt Lake City i 2002, få måneder etter 11. september 2001 og terrorangrepene og det ble sammen markert av IOC-presidenten, presidenten og OL-presidenten.

Foto: SHAUN BEST / REUTERS

OL er ikke noe vanlig idrettsstevne. Det er større enn de fleste VM til sammen. Og det er nettopp den enorme oppmerksomheten rundt og den vanvittige prestisjen forbundet med et olympisk arrangement som gjør lekene så fristende for alle som har en sak de kjemper for.

Én liten markering på en OL-arena kan gi global eksponering for en «god» sak – avhengig av ståsted, og mange vil mene at «15 seconds of fame» rettferdiggjør både lang planlegging og risikofylt gjennomføring.

Vertsnasjonen vet dette og gjør hva de kan for å forhindre uønsket oppmerksomhet på forhånd, og understreker med det nettopp dét de forsøkte å forhindre oppmerksomhet rundt.

Homser og meditasjon

I Beijing i 2008 fryktet kineserne at den nyreligiøse Falun Gong-bevegelsen skulle benytte sommerlekene til å fremme sin gammelkinesiske mosjons- og meditasjonsteknikk, og forsøkte å forhindre det ved å slå hardt ned på ethvert tilløp til Falun Gong-aktiviteter i forkant av lekene.

Myndighetene bidro dermed til en kraftig økning av oppslag om Falun Gong i vestlige medier i forkant.

På samme måte har russiske myndigheter bidratt til økt kunnskap om de homofiles situasjon i Russland ved å innføre nye lover som begrenser deres rettigheter.

Statsråder og regjeringssjefer, nobelprisvinnere og OL-deltagere har protestert, og president Putin har måttet nyansere og presisere.

Aldri har omverdenen brydd seg så mye om russiske homser som nå før OL.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Homoprotest mot Russland og OL i Sotsji i London

Russiske homofile hadde trolig aldri fått så mye støtte, hadde det ikke vært for det OL. Her fra støtteaksjon i London 5. februar.

Foto: PAUL HACKETT / Reuters

Det finnes alltid et fiendebilde ...

Vertsnasjonen bruker heller ikke milliarder av dollar for å bli husket for bomber og granater.

I München-OL i 1972 ble 11 medlemmer av den israelske deltakertroppen drept av palestinske terrorister. Det er mer enn 40 år siden.

De fleste har glemt hvem som tok gull i hvilke idretter. Men München-72 assosieres for all fremtid med terror.

Derfor er sikkerheten blitt viktigere enn fellesskapet i de 20 lekene som har vært arrangert siden.

Men aldri har det vært i nærheten av det som vil møte aktive og ledere, turister og journalister i Sotsji.

Det opprettes en såkalt «sikkerhetssone» rundt Sotsji, som i realiteten gjør OL-byen utilgjengelig for alle uten gyldig adgang.

Med andre ord: Eventuelle terrorister må allerede enten befinne seg innenfor «stålringen» i Sotsji – som er en litt mindre enn Oslo, eller de slår til mot andre mål i Kaukasus-regionen, som i Volgograd i romjulen.

Å være med uten å være til stede

Det er mange som ønsker å utnytte tusenvis av journalisters nærvær til egen fordel.

En boikott fører bare til at andre får den medieoppmerksomhet man selv kunne ha fått, derfor vil de mest medievante (les: PR-kåte) aldri boikotte et olympisk arrangement.

I redsel for å bli tatt til inntekt for en boikott har for eksempel Storbritannias statsminister David Cameron gitt uttrykk for at han ikke boikotter, og gjort oppmerksom på at det verken er homser eller terrorister som gjør at han ikke kommer til Sotsji. Det blir neppe noen britisk gullmedalje han kan sole seg i uansett.

USAs president er sjelden til stede når det er OL i andre land. Bill Clinton sendte kona til Lillehammer, mens Barack Obama denne gangen har utpekt en delegasjon som viser «mangfoldet» i det amerikanske samfunnet (les: det er flere homofile enn vanlig i den offisielle amerikanske delegasjonen).

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Steve Ovett (279) og Sebastian Coe (254) under OL i Moskva 1980

Sommer-OL i Moskva ble et omstridt arrangement. Storbritannia stilte sine utøvere fritt om de ville delta. Blant dem som reiste var Steve Ovett (nr. 279) og Sebastian Coe (nr. 254) og endte opp som verdensstjerner.

Foto: SCANPIX

De politiske behovene ved markering

Gjennom de siste olympiadene har lekene forandret seg.

Kommersialiseringen gjorde sitt endelige inntog i Los Angeles i 1984, og det er nå direkte komisk å tenke på at den østerrikske skilegenden Karl Schranz ble diskvalifisert i Sapporo i 1972 for brudd på amatørreglementet.

De olympiske verdiene endrer seg også over tid.

Tommie Smith og John Carlos med Black Power-hilsen under OL i Mexico, 1968

Dette er et av verdens mest berømte og politiske OL-bilde, Tommie Smith og John Carlos med Black Power-hilsen under seiersseremonien i 1968.

Foto: AP

Øst- og Vest-Tyskland, Nord- og Sør-Korea, Kina og Taiwan har alle brukt OL til å markere potensielt samhold og/eller evig adskillelse.

Under Den kalde krigen var lekene en miniarena for rivaliseringen mellom Sovjetunionen og USA. Afrikanske nasjoner brukte anledningen til å protesterte mot apartheid i 1976.

I Mexico i 1968 mottok amerikanerne Tommy Smith og John Carlos sine medaljer med knyttet neve og senket hode, i protest mot USAs behandling av de svarte.

Spektakulært og beundringsverdig, men i strid med «den olympiske ånd» og dermed fordømt av IOC, som vil at olympisk politikk skal bedrives på deres premisser.

IOC – verdens viktigste privatklubb

Den internasjonale olympiske komité ble stiftet i 1894 av Pierre de Coubertin.

De moderne olympiske lekene er basert på de klassisk greske lekene og hadde til formål å arbeide «for fredelig sameksistens mellom nasjonene gjennom å la ungdommer fra hele verden møtes i idrettskonkurranser».

Grunnideen er fortsatt den samme, men organisasjonens suksess og lekenes dimensjoner har endret forutsetningene.

IOC er blitt en internasjonal maktfaktor som alene bestemmer hvor og når lekene skal arrangeres og hvilke øvelser som skal med.

IOC selger rettigheter til høystbydende, enten det gjelder bruk av de fem olympiske ringene som logo, eller eierskapet til levende TV-bilder.

IOC-medlemmene er ikke demokratisk valgt, hvilket er helt legitimt, men dette er ikke idrettens FN. IOCs medlemmer er kun ansvarlige overfor seg selv og sine.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

IOC-president Thomas Bach og FNs generalsekretær Ban Ki-moon

IOC-president Thomas Bach og FNs generalsekretær Ban Ki-moon holder i fellesskap den olympiske ilden i Sotsji. Men det er bare Bank Ki-moon som representerer verdenssamfunnet.

Foto: David Goldman / Ap

«Let the Games Begin»

De olympiske leker er en rituell forestilling som gjentar seg annethvert år, vekselvis sommer og vinter. Åpningsseremonien blir stadig mer imponerende, mens stadig færre sykdomsutsatte utøvere deltar i innmarsjen.

Ledere og støtteapparat er ikledd kreative kostymer og får en opplevelse for livet, mens medaljehåpene har viktigere ting å tenke på. Ilden tennes, eden avlegges og fredsduene slippes fri i en olympisk forbrødring som ikke kommer helt klart frem.

Det gjør derimot Coca-Colas emblem, McDonald's sine gylne buer og VISAs kredittkort. De er ikke sponsorer, men partnere. Aeroflot er flyselskapet og Volkswagen leverer bilene.

Å protestere mot De olympiske leker i dag er å ta avstand fra de multinasjonale markedskreftene, fra verdenshandel og globalisering, fra Microsoft og NBC – og dermed indirekte fra TV2.

Da er det enklere å sette seg godt til rette i godstolen og la Petter, Therese og Tora ta ansvar.

SISTE NYTT

Siste nytt