Bergode – jenta som overlevde

Bergode skulle dø. Avmagret, utsultet, uttørket og utslitt falt hun om i hendene til slektningene. De bar henne i fire døgn, til klinikken. Det var steikende varmt, og de nokså kraftløse selv. Overalt var det hungersnød og lidelse. Men de skiftet på å bære den lille skrotten på tolv kilo.

I dag står hun, stolt, frisk og vakker foran sitt hus sammen med mann og tre barn. Opp mot en million mennesker døde av sult i 1984, det er tretti år siden. Tretti år siden Band Aid og Bob Geldof.

Det finnes et svart/hvitt-foto av Bergode som lite barn. Det er umulig å fastslå om hun er tre eller sju år. Tynne beinstilker, en bulende mage. Hun sitter på en benk. I fanget holder hun et blikkfat. Hun holder en brødbit i hånda.

• Ytring: Bob Geldofs Etiopia finnes ikke mer

Lever Bergode?

Går det an å finne henne igjen? Det var Redd Barna som berget livet hennes, og deres lokalansatte for tretti år siden har ikke glemt den lille jenta. I løpet av fem måneder doblet hun kroppsvekten og ble er sjarmtroll av en livsvinner. Jo, Bergode finnes. Hun bor i Osse i Wolayta, nå som før, men det er ingen enkelt reise. Tretti mil fra Addis Abeba, deretter landrover på grusveier i utkantens ytterkant.

Siste del av turen er bratt og uveisom. Det anbefales motorsykkel på ei steinrøys av en veistubb. Og dessuten: Det er 2800 meter over havet og 35 varmegrader. Man har verken pust eller kondis til slikt.

Huset hennes ligger i en bakke ned mot elva, og der står hun på tunet. Hun vet vi kommer. En grønn smekker kjole, opprømte unger, for ikke å snakke om de to hundre naboene som vil få med seg årets begivenhet, et fjernsynskamera.

Naboene har vidåpne øye. Hva er det med Bergode?

• Les: Bob Geldofs Etiopia finnes ikke mer

Fattig velstand

Hun rekker fram hånda til hilsen. Mannen tar av seg capsen, hilser og trekker seg tilbake. I dag er det kona som er hovedperson. Huset er satt opp med et flettet reisverk av tre. Deretter er leire klasket på, utvendig og innvending. Det er gammel byggeskikk. Bølgeblikk verner mot regn og sol. Det er høyt under taket, og sparsomt med møbler.

Et bord, en benk og noen stoler. Ei uoppredd seng i det ene hjørnet. Et annet rom er soveværelse for foreldrene. Et tredje, på baksiden, er for to kuer og fire geiter. Bakrommet er et åpent kjøkken med grue.

Der baker Bergode brød, der rister hun nøtter og der brenner hun kaffe. Hun telles nok blant Etiopias fattige, men hun har et liv i verdighet.

Skjelettbarnet

Jeg har tatt med bildet fra hungersåret 1984. Hun ser sjenert på seg selv, og smiler sjenert.

– Jeg takker for livet, når jeg ser et sånn bilde. Det var ingen selvfølge at jeg skulle vokse opp. Mange andre gjorde ikke det, sier hun til NRK.

– Men det er et skrekkelig bilde. Virkelig hjerteskjærende.

«Det er mamma»

Hun har minstejenta på fanget. Jerusalem, heter hun, og er fire år. Hun håper hun skal bli noe stort, derav navnet. Hun ser på bildet med store øyne. Så rart.

Bergode bøyer seg og sier:

– Sånn så jeg ut da jeg var et lite barn. Men så ble jeg reddet av Redd Barna. Det skjønner ikke Jerusalem noe av.

Så skifter hun tema, vil ikke snakke om barndommen. Det hviler en skam over å ha sett ut sånn. Det er på kanten. Bergode vil heller snakke om sitt landbruk.

– Jo, det går bra med oss. I fjor gikk det veldig bra. Vi hadde store avlinger. Vi dyrket ingefær, og den har høy kilopris, så det blir ikke så tungt å bære til markedet. I år prøver vi med kassava. Også har vi banantrærne. Det er nå mest for husholdningen.

• Les: Frykter ny sultkatastrofe i Etiopia

Skolebarn

De to eldste barna er kommet fra skolen med bøker og papirer under armen. Mor serverer nøtter og te med mye sukker. Så er det lekser.

De sitter side-om-side og staver seg fram på amharisk. Leksene må gjøres nå. Klokka seks blir det mørkt, og ingen kraftlinjer går denne vei. De har ikke strøm.

Men Degnet, som er 11, har funnet noen lommelyktbatterier. Dem har han seriekoblet og festet to ledning til. Han får lys i ei pære, som han har hengt opp på veggen, over en plakat av det amhariske alfabet.

Diktatorens sultkatastrofe

Når hørte du om sult i Etiopia sist? Den tid er over.

Tørken kan komme når som helst, men myndighetene vet hva som trengs. Da kjøres mat til dem som trenger det. Sultkatastrofen i 1984 skyldtes vanstyre og manglende beredskap. Det var under diktatoren og marxisten Mengistu Haille Marim.

I de verste hungersårene brukte han halve statsbudsjettet på våpen og soldater.

«Bibelsk hungersnød»

Sultkatastrofen skulle ingen få vite om, men fotografen Mohammad Amin i Kenya hadde hørt rykter.

Sammen med BBC-reporteren Michael Buerk dro han til Korem i Tigre-provinsen.

Hans reportasje derfra, med bilder av langsomme barneskjeletter, er blitt stående som en milepæl i journalistikken, og teksten er som hugget i stein: «Det er daggry, og mens solen driver den gjennomtrengende nattekulden til side, lyser den opp en bibelsk hungersnød. Nå, i det tjuende århundre. Dette sted, sier nødhjelpsarbeidere, er det nærmeste du kommer helvete på jord.»

Rockemusikeren Bob Geldof ble sjokkert og rasende. Hvordan er det mulig? Hva kan gjøres. Han samlet superstjerner over hele verden og arrangerte direktesendte rockekonserter, Live Aid, som ble vist i ett hundre land. Han samlet inn halvannen milliard kroner, men først av alt skapte han oppmerksomhet om sultens problem.

Vann og vei

Bergode vet ikke så mye om det. Hennes skolegang er begrenset. Hun er mer opptatt av livet her og nå, og gjør seg tanker om utvikling.

– I fjor ble veslejenta og jeg syke. Men vi kom ikke til klinikken for vi hadde ikke lenger. Og vi var for dårlige til å gå. Husk, vi har jo ikke vei. Det er det viktigste for oss nå.

Men vann har hun nok av. Bergode står opp med sola og tar et par kagger med seg ned til elva. Der tar hun sitt morgenbad, samtidig. Så brenner hun de grønne kaffebønnene over ilden i ei stor panne.

Det brer seg en vidunderlig duft i Bergodes hus. Hun knuser bønnene og koker kaffe. Ungene sitter allerede til bords. Mor ber bordbønnen, her er mye å takke for.

Hun holder fram fatet med fersk brød og bananer. Barna kysses farvel til skolen. Nå er det voksentid. Små kaffekopper uten hank fylles med en av verdens mest anerkjente kaffemerker, den etiopiske. Mye sukker røres rundt, så senker morgenstillheten seg, her ved bordet.

Har barna dine sultet?

Det er en vakker morgen, og full av glede. Her sitter hungersbarnet som nettopp har servert sine barn en frokost hun har dyrket selv. Ungene skal få sjanser hun selv ikke fikk. Jeg spør, naiv og nølende, om barna noen gang har sultet. Hun stirrer rett fram for seg, sjokkert over et slikt spørsmål.

– Jeg ville da aldri la mine barn sulte, det er helt utenkelig. Jeg går til markedet når jeg trenger noe, og når jeg har noe å selge. Så kjøper jeg det vi skal ha. Det kan være trangt, men det finnes da alltid mat. Nei, sulte? Det ville jeg aldri tillate.

Bildet av mor

Degnet går i annen klasse, selv om han er elleve. Jeg viser ham bilder av Bergode fra den gang hungersnøden herjet Etiopia.

Har du sett det bildet før?

– Nei.

Ser du hvem det er?

– Nei, hvem?

Det er din mor.

Han flakker med blikket, vifter med bildet, ser igjen. Blir usikker, og redd. Er det sant? Han ser bort på mor. Bergode nikker, smiler forsiktig. Degned spør meg.

– Hvordan? Hvorfor er hun så tynn?

Det var hungersnød her for tretti år siden.

-Det er motbydelig!

Mange så slik ut, Degnet. Millioner.

– Hm, det skulle ikke vært lov å se ut sånn.

Mor ser at hennes eldste sønn er opprørt. Det er ydmykende for ham at mor har vært sånn. Kanskje han lurer på om det kan skje igjen?

Da tar Bergode ham i hånden. «Min sønn, dette skal aldri skje med dere.»