Har verden noen gang sett et bedre forsvarslag?

De kom til kort, alle sammen. Barcelona, med en av tidenes angrepstrioer, røk ut i kvartfinalen. Råsterke Bayern München ble slått i semifinalen.

I mesterligafinalen lørdag er det Real Madrids tur til å prøve å knekke den hardeste nøtten som finnes i dagens fotball: å bryte ned forsvarsmuren til Atlético Madrid.

Det er vanskelig å huske et mer solid lag. Med sin tette og dype 4-4-2 eliminerer Atlético alle rom med koordinert posisjonering og sideforskyvningen som går på autopilot.

Det er organisering til perfeksjon; et kunststykke for alle som elsker godt forsvarsspill.

Så robust er lagstrukturen at heller ikke Atlético selv har funnet en løsning. For noen dager siden spilte de en intern treningskamp for å forberede seg til finalen.

Resultatet ble 0-0.

Defensiv kapasitet

De siste årene har mye blitt skrevet om Atléticos strategi. Men et annet interessant spørsmål er hvordan dette laget kan bedømmes opp mot tidenes beste forsvarslag.

Det er nemlig ingen overdrivelse å diskutere dette etter den sesongen de har hatt.

Det bør nevnes at Atlético ikke bare er defensive. Diego Simeone har flyttet laget høyere opp i banen det siste året og overrasket Bayern og Barça med høyt press.

Men det er evnen til å forsvare seg uten ball som virkelig fascinerer. I de fire kampene mot Bayern og Barça hadde de en gjennomsnittlig ballbesittelse på 25,75 prosent.

Sesongens beste

På letingen etter lignende lag gir det mening å holde seg til klubblag. Legendariske forsvar har vunnet både EM og VM, men prestasjoner over 38 ligakamper kan ikke sammenlignes med turneringer på syv runder.

Videre er det logisk å se på de fire største ligaene i Europa – Spania, Tyskland, England, Italia – hvor de største lagene spiller. Vi holder oss også til ligasesonger med minst 26 kamper.

Dette ekskluderer for eksempel Rosenborg-laget som slapp inn fem mål på 18 kamper i 1970; Al-Ahly, som ifølge statistikksiden rsssf.com hadde to baklengs på 21 kamper i den egyptiske toppserien i 1975/76; og Fenerbahçe, som ifølge samme kilde slapp inn seks på 30 kamper i 1969/70.

Denne sesongen slapp Atlético inn 18 mål på 38 kamper. Finnes det en bedre prestasjon?

Leter man rundt i Europa, kommer man faktisk nærme allerede i år. Pep Guardiolas Bayern slo den defensive rekorden i Bundesliga, med 17 på 34 kamper. Det gir imidlertid et snitt på 0,50 per kamp; Atlético står med 0,474.

I Italia klarte Juventus 20 på 38 kamper, mens ingen var i nærheten i England.

Dermed kan Atlético utropes som sesongens mest solide lag.

Slaget om Spania

Så var det historiebøkene. Atlético har allerede slått samtlige tyske lag. Hva med de spanske?

De 18 målene er faktisk en tangering av rekorden. Deportivo La Coruña slapp inn samme antall i 1993/94, da de tapte serietittelen til Johan Cruyffs Barça på målforskjell etter at stopperen Miroslav Đukić brant et straffespark i siste minutt av siste kamp.

Det er vanskelig å skille de to lagene, men enkelte tall taler for Atlético. Det har nemlig blitt vanskeligere å forsvare seg i La Liga med årene, da reglene stadig favoriserer offensiv fotball. Rekorder brytes av Cristiano Ronaldo og Lionel Messi, og det finnes knapt forsvarere blant kandidatene til Gullballen. Alt dette gjenspeiler en trend hvor målene blir flere og flere.

Analyserer man de to sesongene, ser man at 1993/94 hadde et snitt på 2,60 mål per kamp. I 2015/16 lå tallet på 2,74.

I tillegg har Atlético sluppet inn syv mål på 12 kamper i mesterligaen. Det er langt bedre enn Deportivo, som røk ut i tredje runde av UEFA-cupen med 2-0-tap sammenlagt mot Frankfurt.

Simeone vs Mourinho

Hva med England? Den største nylige utfordreren er José Mourinhos Chelsea fra 2004/05. Med kynisme, fysikk og enorm vinnervilje slapp de inn 15 mål på 38 kamper. Det er fortsatt rekord i Premier League.

Det som taler mot Chelsea er resultatene i Europa. De slapp inn ni mål mot Barça og Bayern i utslagsrundene; Atlético slapp inn fire mot de samme lagene. Til sammen spilte Chelsea 12 kamper i turneringen og slapp inn 13; Atlético har sluppet inn syv.

Her er det med andre ord jevnt.

Går man lenger tilbake, finner man flere sterke lag. Arsenals legendariske forsvarsfirer – anført av Tony Adams – slapp inn 18 under George Graham i 1990/91, før Arsène Wenger klarte 17 med den samme gjengen i 1998/99.

Men Arsenal hadde ingen kontinental suksess å vise til. Og begge utgavene hadde flere baklengs per kamp enn Chelsea.

Faktisk slås Chelsea kun av det sagnomsuste Liverpool-laget fra 1970-tallet blant de engelske lagene, ifølge rsssf.com. De røde slapp inn 16 mål på 42 ligakamper da de vant tittelen i 1978/79.

I Europacupen gikk det ikke like bra. De røk rett ut mot Brian Cloughs Nottingham Forest, som senere vant turneringen.

Italienske storlag

Med det gjenstår forsvarsspillets kulturelle hjemland: Italia. Blant lagene som bør nevnes finner vi Juventus under Giovanni Trapattoni, som slapp inn 14 mål på 30 ligakamper i 1981/82. Mange av lagets forsvarsspillerne formet senere grunnmuren som skulle føre Italia til VM-tittelen i Spania noen måneder senere.

Vi kommer heller ikke unna AC Milan, med Paolo Maldini, Franco Baresi og flere. Under Arrigo Sacchi matchet de Trapattonis antall i 1987/88. De klarte så et enda lavere snitt under Fabio Capello i 1993/94, med 15 baklengs på 34 kamper. (De scoret kun 36 mål, men vant likevel tittelen.)

Men Sacchi og Capello var ikke de beste. Et enda lavere snitt ble registrert i 1968/69 under Nereo Rocco, en av fedrene til den kyniske catenaccio-stilen. Hans Milan-lag slapp inn 12 på 30 kamper. Det holdt kun til tredjeplass, men de vant Europacupen.

Det samme kan skje med Atlético i år.

Til slutt må kongene krones. I 1969/70 vant Cagliari Serie A ved å slippe inn vanvittige 11 mål på 30 kamper. Det gir et snitt på 0,367 baklengs per kamp, som ifølge rsssf.com er det laveste i en ligasesong med mer enn 25 kamper i de fire største landene siden andre verdenskrig.

Dommen

Hvem er best? Regner man perioder, er det vanskelig å overgå Milan-laget som vant fire ligatitler og tre Europacuper mellom 1988 og 1994.

Ser man på ligasesonger isolert sett, vinner Cagliari. Tar man med spill i Europa, kan kun Chelsea 2004/05 sammenlignes med Atlético de siste 20 årene.

Samtidig er det sant at Milan hadde færre baklengs per kamp enn Atlético både i 1968/69 og 1993/94, og begge vant Europacupen med et tett forsvar. Dermed blir det statistisk sett vanskelig å si at Simeones mannskap er tidenes beste forsvarslag, selv om de skulle slå Real Madrid på lørdag.

Det eneste som kan hjelpe Atlético er det samme argumentet som kan rettes mot Deportivo: At det nå scores flere mål, og at det er vanskeligere å forsvare seg. I 1993/94 var Serie As snitt for mål per kamp 2,42 – 0,32 lavere enn La Liga i 2015/16. Og i 1968/69, da stereotypiene om italiensk forsvarsspill faktisk var korrekte, var det nede i 2,07.

Slike faktorer gjør debatten komplisert, og vanntette konklusjoner er vanskelige å trekke. En ting er imidlertid sikkert: dette Atlético-laget tåler sammenligning med de aller beste.