De kan trenes, drilles og forbedres, men Arsenal ser aldri ut til å la seg kurere helt.

Det knusende nederlaget i Southampton lørdag kveld var et kraftig tilbakefall. I dagene før hadde London-laget blitt beskrevet som tittelfavoritter der de lå på andreplass, to poeng bak Leicester og fire poeng foran Manchester City. De hadde nettopp slått City 2–1 i en potensiell nøkkelkamp på Emirates.

Den prestasjonen hadde vært utypisk Arsenal de siste 10 årene, men typisk Arsenal i 2015. De var klokere, skarpere og mer fleksible.

For ja, det har funnes tegn de siste 12 månedene på at Arsène Wenger har tilført laget flere av de kvalitetene som så mange har anklaget dem for å mangle siden «The Invincibles» vant klubbens foreløpig siste ligatittel i 2004.

Hver gang Arsenal har vært med i toppen, har de snublet grunnet karakteristiske feil: For få duellspillere, for naive, for svake, for sårbare.

Nå så de ut til å ha lært. Og så kollapset de mot Southampton.

Det kan ikke bare være Wenger som klør seg i hodet.

Den perfekte bortekampen

En noe deprimerende del av denne utviklingen er at det var nettopp såpeoperaen mot Southampton for rundt et år siden som ble startsignalet for Arsenal i 2015. Første nyttårsdag tapte de 2–0 på St Mary’s takket være defensive flauser og skandaløst keeperspill.

«Jeg kommer aldri til å glemme den kampen», sa Wenger forrige uke. «Det var vårt vendepunkt den sesongen. Det som forandret seg var at vi ble mer stabile defensivt».

Arsenal vant 11 av sine neste 12 ligakamper og Per Mertesacker sa i ettertid at de hadde terpet defensiv struktur. Høydepunktet kom da de vant 2–0 borte mot City ved å ha 35 prosent ballbesittelse. Sesongen før hadde de prøvd å kontrollere storkamper borte, men gått på smertefulle tap som 6–0 mot Chelsea, 5–1 mot Liverpool og 6–3 mot City.

Seieren mot City virket som en motreaksjon, spesielt etter tapet i Southampton. Nok var nok.

Sjelden hadde Arsenal vært så kontringsbaserte. Alle kvalitetene man hadde savnet var til stede: De lå tett og dypt uten ball, de var organiserte, konsentrerte, robuste. Det var nærmest en perfekt bortekamp. Kommentatorer som i årevis hadde slaktet Arsenal for å mangle nettopp dette, kunne ikke annet enn å hylle Wenger.

En rød buss

Senere viste det seg at Wenger hadde beveget seg mot denne stilen en liten stund, med suksess. Sky Sports viste en oversikt over de åtte Arsenal-kampene i ligaen med lavest ballbesittelse siden august 2003. Syv hadde blitt vunnet. Seks hadde funnet sted i 2013 og 2014.

Siden den bekmørke ettermiddagen på St Mary’s har Arsenal være ligaens mest stabile lag. De har hentet flest poeng i 2015. Og Wenger har fortsatt i samme spor.

I august tok franskmannen sin første seier over José Mourinho på 14 forsøk ved å slå Chelsea i Community Shield. Denne gangen var det Arsenal som hadde ballen minst og vant 1–0. Senere sutret Mourinho om at Wenger hadde «etterlatt sin fotballfilosofi i garderoben».

Dét burde Wenger ha tatt som et kompliment.

I ettertid tapte riktignok Arsenal på Stamford Bridge, med 10 mann, men i Nord-London har de slått Manchester United 3-0, Bayern München 2–0 og City 2–1. Spesielt seierne mot Manchester-lagene var like: Arsenal tok ledelsen i første omgang og forsvarte så resultatet.

Ballbesittelsen i de tre kampene var henholdsvis 38, 26 og 37 prosent. Dette var «nye» Arsenal.

Snublende rivaler

Derfor virket det så åpenbart å utrope Arsenal til tittelfavoritter før helgen. De offensive kvalitetene var til stede, som vanlig i et Wenger-lag: Mesut Özil hadde 15 målgivende på 16 ligakamper, Olivier Giroud hadde 12 mål på 14 kamper, Theo Walcott var skadefri og Alexis Sánchez ville bli klar i januar.

Det var derimot det defensive som skapte tro. Petr Cech hadde tilført ro og vinnermentalitet. Héctor Bellerín hadde etablert seg som en av Europas mest lovende høyrebacker. Laurent Koscielny og Per Mertesacker dannet et solid stopperpar. Det store minuset var skaden til Francis Coquelin, og det forblir et mysterium hvorfor Wenger ikke hentet en ballvinner av høyt kaliber i sommer.

Likevel sto Arsenal med den delt beste defensive statistikken i ligaen, med 14 baklengs på 17 kamper.

Samtidig snublet rivalene i tur og orden. Chelsea var og forblir ute av bildet, United vaklet under Louis van Gaal og heller ikke City var i storform.

Det virket som Arsenals beste sjanse siden 2004.

Fra kunst til komedie

Lite ved denne situasjonen forandret seg i helgen. Chelsea sølte bort to nye poeng, United tapte sin tredje strake ligakamp, mens City alltid ville slå Sunderland uansett. Selv Leicester tapte. Dette gjenspeiler at Arsenal i bunn og grunn kjemper mot seg selv.

For mens få lag kan vinne alle kamper, var dette mer enn et tap. Det var hvordan alle de gode tendensene forduftet. Omtrent et år etter fadesen på St Mary’s var Arsenal tilbake der de startet.

Mens det er sant at de har forbedret seg i mellomtiden, er evnen til å variere mellom det grusomme og det geniale fortsatt intakt. Denne sesongen har de tapt 2–3 hjemme mot Olympiakos, for så å knuse United 3–0 fem dager senere på samme gress. De har tapt 3–0 mot Sheffield Wednesday, så banket Swansea 3–0 borte. Og nå en strålende seier mot City mandag, etterfulgt av marerittet på sørkysten lørdag.

Wenger sier de har blitt mer stabile, men bunnivået fortsetter å skremme.

Det som virkelig har endret seg, er heller potensialet til å vinne storkamper. Wenger har funnet en ny taktisk formel, og når alt fungerer er Arsenal kapable til hva som helst.

Dette gjelder imidlertid også den andre veien. Tittelsjansene lever selvsagt, men den største fienden forblir deres egne schizofrene tendenser.