LSK Kvinner og Avaldsnes er Norges suverent beste norske kvinnelag. De ble nummer 1 og 2 i Toppserien med 18 og 13 poengs margin til lag nummer 3 (Røa).

De gamle storhetene Stabæk og Kolbotn er detroniserte fra medaljekampen. Og i dag står begge på hver sin halvdel for å krysse klinger i den siste kvinnekampen for året.

Kan LSK gjenta mesterstykket fra i fjor og hente hjem «The Double» nok en gang til Romerike? Eller blir det Avaldsnes fra Rogaland som tar rotta på Kanarifuglene?

Uansett utfall, for to personer betyr det å få belønning for innsatsen litt ekstra.

Den ene er Per Berg, mangeårig Lillestrøm-investor, med fokus på kvinnefotball de siste årene. Den andre er Arne Utvik som har sørget for at klubben har kunnet hente kvalitetsspillere til Karmøy kommune på den norske vestkysten.

For norsk fotball er det uten tvil svært viktig å ha slike ildsjeler som bringer klubblagene fremover. Begge er villige til å putte millioner i det som er svært gode investeringer sportslig i kraft av trofeer og opplevelser på banen, men desto mer usikre økonomisk.

De vet godt at de ikke vil få igjen investeringene sine, men kan håpe at suksessen innebærer at klubbene blir bærekraftige nok til å stå på egne bein en dag.

Håp mot tro

Foreløpig er det mye håp og lite realiteter i denne fremtidsvisjonen. Det koster rett og slett for mye å vinne.

Problemet er selvsagt at kvinnefotballen ikke er populær nok. Produktet er det ikke noe å si på, den sportslige utviklingen og prestasjonene på banen har utviklet seg enormt bare de siste ti årene.

Når Norge «kun» når åttendelsfinalen i sommerens VM er det kanskje lov å være skuffet (spesielt fordi vi burde banket et presumptivt dårligere lag fra England).

Vi må imidlertid huske på hvor mye hardere og bredere den internasjonale konkurransen er blitt, med landslag fra Kina, Japan, Sør-Korea, Canada, USA og Brasil som alle gjør det bra i mesterskap.

Og i OL, VM og EM er det enorm interesse for kvinnefotballen. Over én halv million seere slår på fjernsynet når NRK sender. Likevel synes det fryktelig vanskelig å overføre denne entusiasmen til den hjemlige serien. Vi snakker om tilskuertall som ikke en gang når firesifret nivå på de aller fleste kampene.

Ringvirkningene er selvsagt store:

Med lave tilskuertall blir det minimalt med publikumsinntekter. Mediene bryr seg lite utenom mesterskapene, og sponsorene uteblir fordi interessen er laber. Dermed blir man desto mer avhengig av rike onkler som Berg og Utvik.

Denne modellen er akkurat like sårbar som man har sett den på herresiden, der er det ingen forskjell på herre- og kvinnefotball. Nivået på satsingen avhenger i altfor stor grad av interessen og engasjementet til investorene. På sikt er dette svært lite bærekraftig.

Kutt i kostnader

Ett eksempel er fra i sommer, hvor den nevnte Berg, ifølge VG, var usikker på sin videre satsing. Til slutt kom beskjeden i oktober at han ble med to år til.. Da han gikk inn i 2011 (som styreleder i LSK Kvinner) var det for å skape det beste kvinnelaget i Norden innen fem år og delta i Mesterligaen.

Og de er ikke så langt unna målet. Sist uke leverte Lillestrøm en fantastisk sterk bortekamp med seier mot Frankfurt på bortebane.

Kun en straffekonk hindret dem i å slå ut de regjerende mesterligamesterne. Det viser at det blir gjort noe veldig riktig blant de gule og svarte.

Likevel må de kutte økonomisk neste år. Det er blant annet skapt usikkerhet om suksesstrener Monica Knudsen blir med videre (tre seriegull på fire år) og hvilke spillere man har råd til å beholde på hvilke kontrakter.

Utfordringen til LSK er selvsagt ikke spesiell for dem, men berører alle som er involvert i kvinnefotball siden starten.

* Hvordan skal man klare å få større fotfeste blant publikum, sponsorer og media?

* Hvordan skal man nærme seg utenlandske klubber med mange ganger større budsjett?

Sett på de lokale heltene

Det er landets største jenteidrett. Spillerne er gode, glade og sjelden leser man om noen skandaler.

Og ifølge en undersøkelse publisert i The Telegraph: De mannlige kollegene ligger i snitt 30 sekunder lengre på gressmatta etter å ha blitt taklet. Menn bruker også ti sekunder mer på å gå av banen når de byttes ut, og de bruker 30 sekunder mer på feiringer når de scorer.

Kanskje er det her ett av problemene ligger: Kanskje er det for få fargerike spillere med temperament, som LSKs Isabell Herlovsen.

Kanskje er det en bjørnetjeneste når de største profilene som driblefanten Caroline Graham-Hansen og måltjuven Ada Hegerberg herjer i utlandet, fordi nivået i vår hjemlige serie er for lavt (og lønningene sikkert er langt bedre i Tyskland og Frankrike).

Vi trenger profiler både hjemme og ute.

I tillegg til flere stjernespillere med ekstreme egenskaper, kan en annen sportslig løsning være færre lag som konkurrerer hardere. Dessuten må man gjøre det som Eliteserien for herrer har begynt å gjøre: Hive ut de middelmådige utlendingene og sette på flere lokale helter, hvor slekt og venner ønsker å komme på matcher for å se sine egne.

Redusér forskjellsbehandlingen

Personfokuset i mediene kommer uansett ikke til å bli mindre i årene som kommer. Lokalmediene er en viktig del av den kabalen for å få det til å svinge.

LSKs investor Per Berg har tatt til orde for økt subsidiering fra NFF for at produktet skal holde et høyt nok nivå. Kanskje er det en løsning.

Men kanskje er vi også helt avhengige av å bite i det sure eplet og håpe at investorene er med i enda noen år, i alle fall når man ser på tallenes tale:

• Landslagsgutta ville delt 28 millioner kroner dersom Norge hadde kvalifisert seg til EM i Frankrike.
• Jentene får 950 000 hvis de skulle gå til EM i 2017.
• Rosenborg håver inn 25 millioner kroner for et gull i eliteserien, mens LSK får utbetalt 600.000 kroner for seieren i Toppserien.

Prispremiene for en cupfinaleseier er et tredje eksempel: Taperen får 100.000 kroner, det dobbelte går til vinneren. Til sammenligning får den mannlige mesteren rundt 2,2 millioner kroner, blant annet som følge av billettinntekter og tv-avtalen.

NFF støtter Toppserien med over 20 millioner kroner i året. Må de gå enda hardere inn for å skape bærekraftige toppklubber dersom man skal løfte serien ytterligere? Det er i alle fall de nevnte herrene Per Berg og Arne Utvik mener er helt nødvendig.

Utfordringen for fotballpresident Yngve Hallén er selvsagt at dette er umusikalsk i ørene på mange av de andre medlemmene. Det spørs altså om man tror på filosofien om at toppklubber og rollemodeller skaper bredde, og at man derfor kan sette inn mer av ressursene i toppen. Dras det mer vekk fra de minst ressurssterke klubbene, kan det bli bråk.

Det er mange spørsmål ledelsen i NFF kan vurdere nå mens vi venter på ny sesong.

I mellomtiden får vi kose oss med cupfinalen mellom de to beste kvinnelagene i Norge. Og tenke litt over hva som skal til for at man skal troppe opp på en kamp eller to i Toppserien i 2016.