Boye var i Sierra Leone for Røde Kors i august for å være med å bekjempe ebolaviruset.
– Jeg tenker mye på den norske kvinnen som er rammet og hennes pårørende. Samtidig er situasjonen i Vest-Afrika uendret. Jeg tenker på dem som er igjen der nede og at situasjonen er ute av kontroll, sier Boye.
- LES: Den første norske ebola-pasienten har landet på norsk jord
- LES: Sykehuset: – Alt går etter planen
Hun sier det er en utfordring å jobbe rundt pasienter med en svært farlig sykdom.
– Vi har gode rutiner rundt arbeidet. Nå er det viktig å gå gjennom dem for å finne ut hva som kan ha skjedd og lære av det, sier Boye.
Legen, som er fra Søgne i Vest-Agder, mener en risiko alltid vil være til stede, selv om man har de beste rutinene.
– En liten risiko vil det alltid være når man er i et område med en epidemi ute av kontroll, sier hun.
Artikkelen fortsetter under bildet
Var på vakt hele tiden
Boye var nøye med å følge rutiner og råd hun hadde fått fra sine kollegaer mens hun var i Sierra Leone. Smittefaren var hun bevisst hele tiden.
– Jeg tok alltid bevisste valg. Om hva jeg tok på og ikke tok på. Jeg vasket hendene mangfoldige ganger hver dag, sier hun.
– Hva var det du ikke tok på og hva følte du deg trygg på?
– Man er ekstremt bevisst i situasjoner hvor man har pasienter eller mulige pasienter rundt seg. Det viktigste er å ha konkrete rutiner når du tar av og på smittevernutstyr, sier Boye.
– Når du tar av drakten kan du ta som forutsetning at du har ebola på deg. Da gjelder det å ta av seg drakten uten å komme i nærheten av viruset som kanskje er på den, sier hun.
Artikkelen fortsetter under bildet
Sterke møter
Møtene med de lokale helsearbeidene og frivillige i Røde Kors, var det som gjorde størst inntrykk på Boye mens hun var i Vest-Afrika.
– Jeg møtte utrolig dedikerte mennesker som har jobbet i en ekstremt vanskelig situasjon over lang tid. Mange hadde mistet kollegaer og venner, og ikke hatt en fridag siden mars. Likevel kom de på jobb hver dag, sier Boye.
Hun forteller at noen av dem ikke lenger får bo sammen med familiene sine, fordi folk er redde for å få ebola inn i hjemmene.
– Du kunne reise hjem til Norge, mens de lokale helsearbeiderne er igjen der. Hva tenker du om det?
– Vi er utrolig heldige som bor i et land hvor vi har alle mulighetene vi har til å beskytte oss. Samtidig tenker jeg at det gir meg som øyenvitne et stort ansvar å fortelle hvordan det er der nede, sier hun.
– Dette er noe vi ikke kan lukke øynene for. Når jeg lukker øynene mine er det på innsiden. Det sitter på netthinna mi, sier Boye.
Epidemi ute av kontroll
Boye mener det er mange grunner til at smitten sprer seg i stort omfang i Vest-Afrika.
– Mangel på isolasjonsplasser gjør at man ikke kan ta inn alle som viser symptomer på ebola. Man hører hjerteskjærende historier, særlig fra Liberia, om pasienter som ikke har noe sted å gå. De må tas hjem til familiene med fare for å smitte sine nærmeste, sier Boye.
Hun trekker også frem behovet for folkeopplysning om sikker begravelse av dem som er døde av sykdommen.
– Man er mest smittsom når man akkurat har avgått med døden og i tiden etter, sier Boye.
Ebola smitter gjennom kroppsvæsker. Sannsynligvis må det lite smittestoff til for å bli smittet. Boye sier det kan være vanskelig å nå fram med budskapet om hvordan man bør behandle mennesker som er døde av viruset.
– Vanligvis har man helt andre begravelsesrutiner, så kommer noen i full smittedrakt og sier at de døde slektningene deres er farlige for dem. Det er vanskelig både å godta og kommunisere ut på en god måte, sier Boye.
- Les også: – Vi er preget av alvoret
- Les også: WHO regner med flere tilfeller i Europa
Var ikke redd
Hun vil ikke si at hun var redd for egen helse mens hun var i Sierra Leone, men hun ble sliten av å hele tiden ta bevisste valg.
I løpet av tiden Boye var i Vest-Afrika spredte smitten seg til Liberias hovedstad Monrovia, noe man hadde vært bekymret for lenge.
– Jeg var stadig bekymret for situasjonen når jeg så prognosene, og hvordan ting utviklet seg i løpet av den måneden jeg var der, sier hun.
Boye har ikke tatt stilling til om hun skal reise ned igjen.
– Nå må jeg først ha noen hverdager, sier hun.