Sammen med seks andre norske arbeider Oustorp sammen med helsepersonell fra hele verden på et feltsykehus for mennesker smittet av ebola.
– Behovene er store, og innsatsen er viktigere enn noensinne. Røde Kors-sykehuset er kun en brikke i denne innsatsen. Røde Kors har 4.000 frivillige, som jobber i sine lokalsamfunn. Dette arbeidet er ekstremt viktig for å få ut informasjon til alle om hvordan de kan hindre å bli smittet, sier Oustorp.
Han forteller at alle som arbeider ved sykehuset i Kenema er informert om den norske kvinnen som er fraktet til Oslo universitetssykehus.
– Alle som jobber her er preget av alvoret i situasjonen, men arbeidet fortsetter som normalt. Vi er selvfølgelig interessert i å få klarhet i hvordan helsearbeideren har blitt smittet, slik at vi kan forvisse oss om at rutinene våre er gode nok og eventuelt skjerpe inn dersom det er nødvendig, sier Oustorp.
Preget av alvoret
Røde Kors har gode rutiner for å beskytte helsepersonell for smitte. Oustorp uttrykker også takknemlighet ovenfor norske myndigheter og helsevesen, som er parate til å bistå ved behov.
– Vi vet at det er en risiko forbundet med dette, men vi vet også hvordan vi kan minimere risikoen. Nyhetene fra Norge preger oss selvfølgelig. Vi føler med Leger uten grenser og situasjonen denne helsearbeideren har havnet i, sier han.
Ebolaepidemien er nå den største ikke-konflikt-krisen i verden. Den har vart i mange måneder og kommer til å fortsette i mange måneder fremover. Tørris Jaeger, utenlandssjef i Røde Kors, krever en internasjonal dugnad for å håndtere responsen.
– Epidemien kan sammenliknes med et enormt jordskjelv eller en tyfon. Barn går ikke på skole, folk har slutta å jobbe, det normale helsevesenet bryter sammen, folk får ikke nok tilgang til mat. Alt rammes.
Glimt av håp
I tillegg er det en enorm utfordring at ebolasmittede stigmatiseres, slik at barn som mister foreldrene sine i sykdommen heller ikke har andre omsorgspersoner som vil eller tør å ta vare på de, forteller Jaeger.
Anders Oustorp forteller likevel om glimt av håp, som han og hans kollegaer nå forsøker å fokusere på.
– Vi opplever at vårt arbeid er svært viktig. Den siste tiden har vi skrevet ut flere pasienter som har blitt friske og det gir oss håp, forteller han.
