– Et handikap å ikke snakke samisk

– Det har vært et handikap for meg å bo i Karasjok og ikke kunne samisk, erkjente statssekretær Ragnhild Vassvik Kalstad under gårsdagens folkemøte i Karasjok. Møtet var i regi av NRK Sápmi og temaet var samisk språk.

Statssekretæren opplyste under møtet at hun en gang begynte på språkkurs i nabobygda Lakselv, fordi noe slikt ikke fantes i Karasjok.

– Et helt år kjørte vi ukentlig de 150 kilometerne (tur-retur) mellom Lakselv og Karasjok. Det var veldig slitsomt, men jeg lærte ikke samisk godt nok til å bruke det i dagligtale, opplyser Vassvik Kalstad.

• Les også: Stor glede i Røyrvik

– Vanskelig i det sosiale livet

Ragnhild Vassvik Kalstad (46) ble for drøye tre uker utnevnt som statssekretær for samiske saker. Hun er opprinnelig fra Gamvik, men har bodd de 20 siste årene i Karasjok.

Den nye statssekretæren sitter i dag på fylkestinget for Arbeiderpartiet. Hun har i flere år sittet i kommunestyret og i formannskapet i Karasjok kommune. Hun har jobbet mye med samepolitikk lokalt og innad i partiet.

– Det å ikke snakke samisk og bo i en samisk kommune eller i en kommune der 90 prosent av befolkningen snakker samisk, det er i mange sammenhenger krevende for ikke-samisktalende. Du kan jo si at det skulle vært en stor motivasjon for at jeg skulle ha lært meg samisk, men det har jeg da ikke gjort. Derfor må jeg ta en del av skylda på min egen kappe, men det er ikke lett å være en språklig minoritet i et område der majoriteten snakker et annet språk, innrømmer Vassvik Kalstad.

Utfordringene med manglende språk har statssekretæren merket både i det sosiale livet og ellers.

– Du merker det blant annet på foreldremøter på skolen, der mye foregår på samisk, og derfor får du ikke med deg alt som blir sagt. Du kan kanskje få med deg en del av det, og derfor må du spørre for å få ting forklart og få med deg hva som egentlig ble sagt. Andre ganger blir det vedtatt at alt skal foregå på norsk, men da føler du deg skyldig for å tvinge andre til å snakke norsk når det kanskje bare er du som ikke forstår samisk, forklarer Vassvik Kalstad.

Hun sier at hun ofte sitter med en uggen følelse i slike sammenhenger.

– Jeg har ofte tenkt på det som lokalpolitiker i Karasjok at man burde ha satt inn mere krefter for å lære seg samisk. Lokalsamfunnet kunne også ha lagt ting mer tilrette for at ikke-samisktalende skal kunne lære seg språket, påpeker Vassvik Kalstad.

– Mangler en språkplan

Siden 1993 har Karasjok kommune mottatt rundt 103 millioner kroner i tospråklighetsmidler fra staten (se tabell nederst i saken). Forfatter og lærer Inga Ravna Eira mener kommunen har fått svært lite ut av disse midlene.

– Språkmidlene er ikke med på å fremme det samiske språket. Karasjok kommune har ikke en gang en oppdatert språkplan. Den som finnes er svært gammel og utdatert. Folk som flytter til kommunen får ikke tilbud om å lære seg samisk, påpeker Eira.

Hun mener at tolking av møter og oversetting av sakspapirer er ikke nødvendigvis trenger å være det rette veien å gå for å oppnå større grad av full tospråklighet.

– Dette er bare med på å passifisere folk og det er ikke med på å stimulere dem til å lære samisk, sier Eira.

Ordfører Anne Toril Eriksen Balto (Sp) er ikke helt enig med Eira i at kommunen ikke har fått noe særlig ut av språkmidlene. Hun understreker at midlene er bevilget over en periode på 20 år og at summen derfor egentlig ikke er så stor som det kan virke.

– Det å forvalte en samisk kommune går ikke bare på det å forvalte det samiske språket. Hvis man sammenligner kommuner som Karasjok og Kautokeino med andre ett-språklige kommuner, så har de samiske kommunene større utgifter knyttet til tospråkligheten. Som eksempler kan jeg nevne skole- og helsesektoren, foklarer Balto.

Hun innrømmer imidlertid at Eira har rett i at kommunens språkplan er foreldet og derfor må fornyes.

– Samisk språksenter kan være løsningen

Sametingsrepresentant Ann-Mari Thomassen (NSR) var en av tilskuerne i salen under gårsdagens folkemøte på Karasjok kulturhus.

Hun påpekte at samiske språksentre har blitt en stor suksess i områder der det samiske språket tradisjonelt ikke står så sterkt. Blant annet kan språksenteret Várdobáiki i hennes hjemkommune Skånland skilte med gode resultater.

– Jeg er selv en av brukerne av dette språksenteret og på denne måten har jeg lært meg samisk. Nå kan jeg bruke språket i alle sammenhenger, forklarte Thomassen under folkemøtet på klingende markasamisk.

Både viserpresident Laila Susanne Vars (Árja) og sametingsråd Ellinor Marit Jåma (Åarjel-Saemiej Gielh) mener at et slikt språksenter kunne vært en god idè også for kommunene Karasjok og Kautokeino, selv om samisk er majoritetsspråket i disse kommunene.

– Evalueringen av språksentrene kom for kort tid siden, men den viser klart at språksentrene må styrkes. De gjør en formidabel innsats for å løfte de samiske språkene. Sametinget vil gjerne bevilge mer penger, men da er vi avhengig av å få disse fra departementet, sier Ellinor Marita Jåma og ser smilende på til kvinnen på sin venstre side. Der sitter statssekretær Ragnhild Vassvik Kalstad.

– Nå det gjelder samisk språk så har jo dette vært et satsingsområde for regjeringen de siste fem årene gjennom «Handlingsplanen for samisk språk». Og det har vært gitt betydelig med midler blant annet til tospråklighet, sier Vassvik Kalstad.