Hvert nabolag har sine egne borgervernsgrupper og sin lokale milits. Alle har våpen. Våpen som har blitt tatt fra de mange plyndrede våpenlagrene.
Nå rettes mange av dem mot tidligere Gaddafi-sympatisører. Da spiller det ingen rolle om det er familie eller naboer det er snakk om.
– Her er alt trygt, vi har kontroll over dette nabolaget og har 30 mann til å passe på. Alle med våpen, sier Muftah Adieb til NRK, da det lokale borgervernet samles til møte tidligere denne uken, men trygghet kan være en sannhet med modifikasjoner, for bare timer senere smeller det.
Tar loven i egne hender
En kvinne beskyldes for å ha smuglet ammunisjon inn til Gaddafi-sympatisører. Ammunisjon de tror skal brukes av en av de mange snikskytterne som fortsatt sprer frykt her i Tripoli.
Gatas gutter tar loven i egne hender og slår. Kvinnen skriker og roper ut sin uskyld. Ingen hører, og hun blir ført til den lokale opprørsleiren.
– Vi kjenner henne. Hun har bodd i dette nabolaget i 30 år, og jeg kan vise deg mange som har blitt angitt av denne kvinnen, forteller Muftah like etter, som et forklaring på hvorfor hun ble slått.
Men man slår ikke noens søster i en by som Tripoli uten at det får konsekvenser. Slaget skal hevnes. Det er bare et spørsmål om tid.
- Les også:
Sverger hevn på hevnen
To dager senere er hevnens time kommet. Tripoli er mørklagt, millionbyen er nok en gang uten strøm.
I en bakgate, i det samme nabolaget, stopper kvinnens bror mannen som slo hans søster. Han er sammen med to andre i det lokale borgervernet. De snakker sammen. Så trekkes det våpen.
Tilbake på asfalten ligger to unge menn. Begge er døde. En av dem er Muftahs bror, Mosebah. Hans nevø Akashwe er den eneste overlevende. Han sverger hevn på hevnen.
Igjen skal blod flyte i Tripolis gater.
- Les også:
– Han er skutt med hundre skudd
Dagen etter, mens familiene holder likvake og forbereder begravelsene, høres det et høyt skrik utenfor et av byens store pressehotell. En kvinne roper ut sin sin sorg og sinne. Hun forteller de mange internasjonale journalistene om hvordan Gaddafis menn hadde kledd seg ut som opprøre og skutt hennes bror.
– Han er skutt. Han er skutt med hundre skudd, roper hun.
Kameraene går og journalistene skriver, men sannheten kan ha mange ansikter og i krig kan de lett bli uskarpe.
Men den antatte gjerningsmannen møtte sin skjebne den dagen. Foran øynene på sin egen familie ble han skutt og drept i sitt eget hjem.
- Les også:
Alle for egne våpen
Her er det ingen til å ta i mot en anmeldelse, ingen til å etterforske, ingen til å få avdekket hva som egentlig har skjedd eller hva som ligger bak, og ikke minst ingen til å stagge det voldsomme sinne og temperamentet. Her i Tripoli råder gatas lov akkurat nå.
Det som noen dager denne uken lignet et fredelig nabolag, der barn lekte i gatene, folk lo og feiret den forhatte diktatoren med det rare hårets fall, har nå mistet tre av sine egne. Alle for egne våpen. Våpen som det finnes tusenvis av i denne byen.
- Les også:
Tilbyr penger å for å få tilbake våpen
Det libyske overgangsrådet forsøker å tilby folk penger for å levere tilbake våpnene sine, men så langt for døve ører.
Gaddafi styrte dette landet med frykten som våpen. En frykt som er i ferd med å slippe taket, men ennå er det ingen som tar seg av folks grunnleggende behov som vann, mat og strøm.
Det er heller ingen til å beskytte folk mot den lokale militsens vurderinger av hva som er rett og galt.
- Les også:
Nabo mot nabi, bror mot bror
Tripoli mangler mat og vann, og en humanitær krise nærmer seg i en by som flyter over av våpen. I gatene råder en lovløs tilstand. Det er nabo mot nabo, bror mot bror.
Alt forsvant med Muammar al-Gaddafi, politi, brannvesen, renovasjon og lov og orden. Nå er det opp til menneskene i Tripoli selv til å skape trygghet. En trygghet som foreløpig håndheves av våpenukyndige tenåringsgutter med maskingevær.
- Les også:
- Les også: