Oppdrag Afghanistan: general Petraeus forbereder exit

Onsdag i denne uka ble David Petraeus godkjent av et enstemmig Senat, denne helgen tiltrer han som øverstkommanderende for de amerikanske styrkene i Afghanistan.

• Les: Senatet godkjenner David Petraeus

Det blir han som skal sørge for at president Obama innen juli neste år kan si at «nå har vi oppnådd så mye at vi kan starte tilbaketrekkingen av våre soldater».

Det er en tung bør.

COIN-strategien

Petraeus er mannen som opprinnelig utformet den såkalte COIN-strategien, eller strategien for opprørsbekjempelse, så han vet en del om hva han går til.

• Les: Han skal vinne i Afghanistan

Strategien ble opprinnelig utformet for Irak, mens Petraeus var USAs øverstekommanderende der, og først sent i fjor høst valgte Barack Obama å gjøre den til sin egen – for Afghanistan.

Hovedelementene er kraftig styrkeoppbygging, større nærvær på bakken, beskyttelse av sivile, pengeinnsprøyting til folk som vil samarbeide for å få hjulene i gang igjen og penger til Taliban-soldater som hopper av.

Petraeus ble berømt for sine resultater i Irak, men så langt er det lite som tyder på at COIN-strategien har like stor effekt i Afghanistan.

• Les: Alt du trenger å vite om ISAF

Hva kan så forklaringen være?

Søkte beskyttelse

Det viktigste er kanskje at amerikanske soldater oppfattes som en del av problemet av langt flere i Afghanistan.

Da Petraeus overtok i 2007 i Irak, var landet preget av stadige kamper mellom sunnier og sjiaer. Millioner var drevet på flukt fra sine hjem.

Kort og litt forenklet fortalt:

Sunnibefolkningen, som var vant til å dominere den politiske og militære eliten under Saddam Hussein, så sjiaene overta de sentrale politiske posisjonene, og på gateplan var sjiamilits i ferd med å fordrive sunnibefolkningen fra bydeler hvor de tradisjonelt hadde vært i flertall.

Sunniene møtte vold med vold.

USAs ledelse så at balansen tippet, og tilbød beskyttelse til sunnibefolkningen og penger til sunnier som ville samarbeide.

En USA-lojal sunnimilits ble bygget opp med amerikansk støtte, for at de selv skulle kunne ivareta sin sikkerhet.

Sunniene var selv lei av egne ekstremister som angrep sjiabefolkningen og dermed provoserte fram motangrep. Med andre ord – et relativt stort antall sunnier begynte å se på amerikanerne som sine beskyttere.

Amerikanerne slo til mot ekstremister på begge sider.

Og sist, men ikke minst, Saddams utdanningsvesen hadde sørget for å utvikle en solid middelklasse som igjen kunne ta i bruk etablerte institusjoner for å fremme sine interesser.

Ikke lenger 18 måneder

Situasjonen i Afghanistan er annerledes. Pashtunerne dominerer begge sider av den væpnede konflikten, amerikanerne er hovedfienden for Taliban og stadig mindre populære hos landets politiske ledelse.

• Les: Faryab - hundre år med konflikter

Sporadiske kontakter til tross, Taliban nekter å inngå i reelle forhandlinger om fred før de utenlandske styrkene er helt ute.

• Les: Taliban: Vi kommer til å vinne

Den overveiende delen av befolkningen bor på landsbygda, ikke i byer som i Irak. For utenlandske styrker betyr det at oppdraget med å garantere deres sikkerhet er langt vanskeligere enn i det urbaniserte Irak.

Så lenge Taliban hver eneste uke lykkes i å drepe lokale ledere som samarbeider med NATO-styrkene, er det vanskelig å få folk i utsatt områder til å flagge motstand mot Taliban.

Manglende sikkerhet, kombinert med omfattende korrupsjon, svekker samtidig oppslutningen om president Karzai og de politiske institusjonene.

I en fersk bok siterer forfatteren Jonathan Alter en dialog mellom Petraeus og Obama i desember i fjor.

Obama ber ham være ærlig: «Kan dere klare dette på 18 måneder?»

Petraeus svarer: «Sir, jeg er overbevist om at vi kan trene den afghanske hæren og overlate ansvaret til dem på den tiden».

Nå er han langt mer forsiktig, og snakker om juli neste år som «starten på en prosess».

Sluttresultat ukjent

Både generalen og presidenten er nå under enormt press.

Torsdag stemte 150 demokrater i Representantenes hus for et forslag om å kreve en plan for full tilbaketrekking fra Afghanistan innen april neste år.

Her i Europa har noen regjeringer, som den nederlandske og tyske, satt konkrete datoer for tilbaketrekking fra Afghanistan. Norges statsminister forsikrer at «vi blir så lenge NATO blir».

Kanskje er det oppfatningen av at vi må stille opp for USA for at de om nødvendig skal stille opp for oss som igjen slår inn.

Kanskje er det den litt særnorske dugnadsånden som ligger under; vi må være forberedt på å dø, så lenge andres soldater dør.

Forsvarsminister Faremo sa at de fire norske soldatene døde for at vi andre skal få sikkerhet og trygghet.

Jeg er ikke i tvil om Forsvarets motiver. Men jeg er i tvil om sluttresultatet, samme hvor lenge våre soldater blir.