For første gang foreligger en evaluering av politiets bruk av bekymringssamtale som virkemiddel.
- Les:
Forebyggende avdeling på Manglerud politistasjon i Oslo var de første som tok i bruk slike samtaler som virkemiddel, og politioverbetjent Bjørn Øvrum ledet da an.
Kjempet mot høyreekstremisme
– Opprinnelsen til bekymringssamtalen var at vi hadde en utfordring på Nordstrandsplatået i Oslo på midten av 90-tallet med et høyreekstremt miljø som drev med vold, trusler og annen kriminalitet, sier han til NRK.
- Les også:
Øvrum, som har jobbet i 16 år med forebyggende politiarbeid, utviklet en metode for å snakke med ungdom i faresonen. Han startet å kalle dem inn til en samtale på politistasjonen sammen med foreldrene. Der snakket de sammen i et lite, forholdsvis trangt rom med et ovalt bord og seks stoler.
Bare på Manglerud politistasjon ble det i fjor gjennomført rundt 200 slike samtaler.
– Normalt er det da ungdommen, en fra politiet, foreldre og kanskje en fra barnevernet til stede, sier Øvrum.
– Oppsiktsvekkende
Til nå har det ikke vært noen forskning på hvordan bekymringssamtalen har fungert. Men nå har den tidligere nynazisten Tom Kimmo Eiternes skrevet en masteroppgave der han har dybdeintervjuet ni tidligere nynazister.
36-åringen fra Haugesund var
Han har senere skrevet en bok om livet som nynazist.Ifølge hans masteroppgave ved Universitetet i Stavanger, var åtte av dem inne til samtale hos politiet, og alle sier at samtalene virket. Dette vekker oppsikt.
– Når åtte av de åtte som har vært utsatt for denne metodikken sier at det har hatt en virkning på dem, så er det ganske oppsiktsvekkende, sier professor Tore Bjørgo på politihøgskolen i Oslo.
Han sier at dette ikke er en metodemessig vanntett undersøkelse, men det gir en indikasjon på at dette blir vurdert som effektivt av dem som metoden blir brukt på.
Samarbeidet med foreldre
En annen metode politiet brukte var å ha mye kontakt med foreldrene for å holde de høyreekstreme ungdommene i skinnet.
I rapporten sier en av de tidligere nynazistene hvordan dette skjedde i praksis:
«Det var forferdelig irriterende, hver gang det var en konsert på gang, eller en demo, eller en skikkelig fest (…) så kom moren og faren min med egne planer. Akkurat den helga skulle vi til farfar og dem, ellers skulle vi på en eller annen storbyferie. Jeg kom aldri unna. Jeg skjønner jo nå hvorfor.»
En annen informant bekrefter at kontakten med politiet var viktig:
«Jeg hadde mye kontakt med PST, og det var en av grunnene til at jeg tenkte på å komme meg ut.»
(Saken fortsetter under bildet)
Øvrum sier at det er viktig å avanonymisere ungdommen, selv i en stor by som Oslo.
– At de blir sett av politiet. Jo flere vi er på fornavn med av ungdommen, jo bedre, sier han.
Også Bjørgo ved Politihøgskolen har stor tro på samtalen:
– Det at det er en myk metode, utført av en stasjon som har tilgang til mye tyngre metoder, gir dette en ekstra kraft.
– Manglet sosiale relasjoner
Eiternes selv sier det var mange grunner til at han trakk seg ut av det høyreekstrememiljøet, men at det avgjørende var kontakten han fikk med en kokk og en fengselsbetjent da han havnet i fengsel.
– De gjorde en stor innsats for å komme meg i møte, konfrontere holdningene mine og behandle meg med respekt, samtidig som de stilte spørsmål ved det jeg stod for, forteller Eiternes til NRK.
Han ble aldri selv innkalt til bekymringssamtalen hos politiet slik som informantene i masteroppgava hans ble, men Eiternes ser likevel et fellestrekk i betydningen av sosiale relasjoner, fremfor politikk.
– De sosiale relasjonene har hatt en større betydning enn vi tidligere har trodd tidligere, sier Eiternes.
– Det viser seg jo at samtlige av de som ble nynazister, manglet sosiale relasjoner i sine liv, enten det var en farsskikkelse eller annet, og denne manglende tilhørigheten var primærmotivet for å gå inn i de nazistiske miljøene, sier han.