Sesongarbeideren

– Dæm kjæm jo hjæm i dag, gutan.

Roar Strand (40) har satt seg ned på plassen sin inne i Rosenborg-garderoben på Lerkendal. Gutan er i Hellas. Der har de tapt mot Aris Thessaloniki – i det som var trenerlegenden Nils Arne Eggens aller siste kamp.

Strand så første omgang på TV. Han var hjemme, han har allerede sluttet. I begynnelsen av november var det over. Ennå har han ikke ryddet vekk sakene sine fra benken i garderoben.

– Hva skjer med plassen din nå?

– Den bli vel okkupert av nånn, da.

Jobben er gjort

Roar Strand smiler. Han ser fram til å feire ei rolig familiejul på Melhus, sammen med samboeren Siri Marte Hollekim, sammen med døtrene.

På vei ut fra garderoben stopper han opp ved terminlista, lar fingeren gli fra dato til dato over papiret. Så konstaterer han at gutan skal på'n igjen i begynnelsen av januar. Sesongen er lang, sier Roar Strand.

Han har spilt sin siste.

– Vi har hatt en bra sesong i Rosenborg. Jeg har hatt en egen rolle i laget – jeg har gjort det best mulig på trening, og så har laget kunnet bruke meg ved behov. Enkelte ganger har jeg hoppet inn. Med brukbart resultat, sier Strand.

– Det er egentlig kort oppsummert, legger han til.

– Det har også vært en spesiell sesong?

– Det har det vært. Jeg har jo slitt med helsa, det har folk kanskje fått med seg, og sånn sett har det vært et litt tungt år. Men jeg føler jeg har gjort jobben. Det gjør jeg.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Hjertet i Rosenborg

641 obligatoriske kamper for Rosenborg. 45 410 minutter i drakta. 16 seriegull, fem cupgull. Seniorfotball i 25 år, et snitt på under ett gult kort per sesong, 42 landskamper, 11 sesonger i Champions league, fire mål for Norge, 21 av 22 sesonger med gutan, for RBK.

Så takket Roar Strand av. Og så ble han syk.

– Jeg vil helst ikke ha mange spørsmål om akkurat det, sier Strand.

En fredag i slutten av november ble han hjerteoperert. Et par dager i forveien hadde han blitt kjørt til St. Olavs med smerter i brystet. Undersøkelsene viste innsnevring i en av blodårene til hjertemuskelen.

Siden i mars hadde han slitt med luftveiene. Men operasjonen i november var vellykket.

– Formen er bra. Stigende. Nå går det bare fremover, konstaterer han, snaue fjorten dager senere.

40-åringen en stayer. Han har spilt toppfotball over fire tiår. Hva har holdt ham gående?

Lojal til det siste

– At det er artig. Rett og slett, svarer Strand.

– Jeg har aldri satt meg noen egne mål. Jeg ble først interessert i Rosenborg da noen nevnte at jeg kunne være aktuell for dem. Før det var det bare artig – jeg ville holde på hver dag. Jeg har ikke trent mer enn andre, jeg har bare holdt på. Den dagen det er tungt å dra på trening, når du ikke lenger gleder deg over å vinne, da kan du slutte, legger han til.

– Men du beholdt den gleden til siste slutt?

– Egentlig ble det tungt på slutten. Ettersom jeg aldri ble frisk, ble det tungt å trene. Da ble det tungt å dra på trening – og da ble jeg lei, svarer Strand.

Men ingen ble lei av Strand. I hele høst har han blitt feiret. De kastet ham i været da seriegullet var et faktum. Han fikk en egen hederskamp, egen bankett på Prinsen hotell, egen sang fra en lagkompis.

Fotballekspert Arne Scheie blir fortsatt ivrig når noen nevner 40-åringen fra Nardo.

– Hans lojalitet er helt enestående. Han har hatt mange muligheter til å gå til utlandet, men har hele tiden blitt værende hos Rosenborg, sier Scheie til NRK.

Et ikon går videre

Strand er et forbilde, fortsetter han. Et ideal, mener mange. Men hva mener Strand selv? Blir det for mye av det gode?

– Av og til synes jeg faktisk det. Jeg liker jo å få oppmerksomhet, liker å få skryt – hvem liker ikke det? Men av og til kan det bli mye. Jeg er egentlig en litt beskjeden person, poengterer han.

– Går du rundt og føler deg som et ikon?

– Nei, det gjør jeg ikke. Absolutt ikke, svarer Strand.

Han føler seg heller ydmyk. Nå legger han planer for et nytt løp – han studerer pedagogikk, og tenker på en rolle som idrettslærer, kanskje spillerutvikler. Men noe varer evig. Roar Strand er trondheimsgutt, fra Nardo – og en selvfølgelig finalekandidat til kåringen av Årets trønder 2010.

– Jeg har egentlig ikke tenkt så mye på det. Men jeg setter jo selvfølgelig pris på det. Og jeg er takknemlig for å bli nominert, sier Strand, og tilføyer:

– Det tyder jo på at jeg har gjort noe fornuftig.