Over halvparten av innvandrerkvinner dropper kreftscreening

– Det er ganske intimt å undersøke livmoren sin, hvis det allerede er en språkbarriere. Det norske helsevesenet kan virke veldig sterkt og overveldende, sier Naema Noor til NRK.

– Innvandrerekvinner, spesielt fra konfliktområder, møter mange utfordringer i et nytt land. De har kanskje ikke tid til slike undersøkelser, legger Soudeh Mizan til.

• LES OGSÅ:

Begge er medisinstudenter ved Universitetet i Oslo, og innvandrerkvinner, og kjenner godt til screeningprogrammet for livmorhalskreft. Det gjør ikke alle.

Under halvparten av innvandrerkvinner - det vil si kvinner som selv har innvandret til Norge fra et annet land - møter opp til screening for livmorhalskreft, viser nye tall fra Krefregisteret. Til sammenligning kommer to av tre norskfødte kvinner til screening.

Utfordringer

Økt innvandring har gjort screening for livmorhalskreft for innvandrerkvinner til et aktuelt tema, sier overlege Mari Nygård ved Kreftregisteret til NRK.

– Helsetilbudet burde være likt for alle kvinner. Alle burde forstå hva vi tilbyr og hvordan dette kan benyttes. Det er vårt ansvar for å få informasjon om screening frem til disse kvinnene, slik at de ikke får en sykdom som kunne vært forebygget.

• LES OGSÅ: Therese fikk livmorhalskreft som 23-åring

Kreftforeningen kjenner godt til utfordringene for å få flere innvandrerkvinner på kreftscreening:

• Språkbarriere som gjør innkallinger vanskelig å forstå
• Kultuforskjeller som gjør at en ikke kjenner til screeningprogrammet
• Kostnad knyttet til screening kan også være en mulig årsak

– Det kan være kulturelle årsaker, som en vegring for å vise kroppen sin, både til mannlige og kvinnelige fastleger. Det kan være knyttet til økonomi. Selvom screening ikke koster mye, kan det være mye penger for en innvandrerfamilie. Det kan også være kunnskapsmangel, at de ikke vet at det finnes slike systemer i Norge, sier May-Britt Knobloch, spesialrådgiver i Kreftforeningen, til NRK.

– Må involveres

Tydelig og lett tilgjengelig informasjon om screeningprossessen er nøkkelen, mener ekspertene.

– Vi ser at kvinner som kommer fra vestlige og nordiske land er litt bedre på å komme til screening, enn kvinner fra land hvor det ikke er en tradisjon for screening, sier Nygård.

Informasjon på forskjellige språk på nettsidene deres, og gjennom bilder og apper, er tiltak Kreftregisteret nå vuderer. Og innvandrerkvinner må involveres i arbeidet, mener Knobloch.

• LES OGSÅ:

– Vi må huske på at innvandrere ikke er én gruppe. Det er forskjell på behov og tiltak for forkjellige grupper. Det lureste er nok å spørre dem.

Naema Noor mener andre som henne også kan spille en viktig rolle:

– Innvandrere som jobber i og har kunnskap om helsevesenet, som snakker både norsk og språket fra landet de kommer fra, kan være brobyggere mellom helsevesenet og disse innvandrerkvinnene.