De siste gjenstridige aksjonærene er blitt tvangsutløst etter at det britiske investeringsselskapet kom med sitt bud. Flertallet i Tromsø kommunestyre ville i utgangspunktet ikke selge den lille og ubetydelige aksjeposten kommunen satt igjen med.
Gammelordfører Erlend Rian fra Høyre deltok i motstanden mot byrådets forslag om salg. Rian var som ung mann reiseleder på hurtigruta, men hans nostalgiske følelser hjalp ikke.
Kommunen ble nødt til å selge, og får 1.7 millioner kroner. Sådan er kapitalismen.
- Les også:
Hegnar var største eier
Tidligere var hurtigruta en nordnorsk stolthet. Eierskapet var nordpå. Mye har endret seg. En ødeleggende strid mellom Tromsø og Narvik, enorme tap og mangel på kapital, og et langsiktig nordnorsk eierskap gjør at selskapet har havnet på utenlandske hender.
De siste årene er det Trygve Hegnar og hans selskap som har hatt den største eierposten i Hurtigruten. Redaktøren og investoren har vært styreleder.
Spørsmålet blir nå hva overtakelsen av selskapet får som betydning. Trygve Hegnar og hotellkongen Petter Stordalen er fortsatt med i den nye eierkonstellasjonen med en liten aksjepost.
Skal operere fra Tromsø
Da det britiske investeringsselskapet i oktober la fram sitt forslag om aksjeovertakelse, het det:
«Silk Bidco anerkjenner selskapets unike historie og verdier, samt ledelsens og de ansattes styrke. Det har uttrykt sin intensjon om å investere i flåten og fortsette å skape opplevelser i verdensklasse for våre passasjerer. Silk Bidco har også gitt uttrykk for at selskapet fortsatt skal operere fra dagens hovedkontor i Tromsø».
Usikker framtid
Fine ord. Kan vi stole på dette? Bare tida vil vise.
De ca. 2000 ansatte i Hurtigruten kan gå en usikker framtid i møte, men store endringer vil neppe skje før etter 2019. Det skyldes hurtigruteavtalen med staten som er inngått for perioden 2012-2019. Den sikrer daglige anløp av de 34 havnene mellom Kirkenes og Bergen.
- Les også:
Årlig betaler staten 640 millioner kroner "for kjøp av tjenester", som Trygve Hegnar ynder å si. Han fordrar ikke ordet subsidier. Så lenge dagens avtale gjelder, blir det neppe noen store endringer.
Men etter 2019 blir kanskje båtene registrert i Riga eller Nassau - eller under et annet bekvemmelighetsflagg. Da kan det bli endret seilingsmønster, også.
Feilinvesteringer og fallitt
Hurtigruten er de siste 15-20 årene blitt ei fortelling om både feilinvesteringer og fallitt for et nordnorsk eierskap.
Da TFDS og OVDS skulle fusjonere, var det snakk om at det nye selskapet skulle bli et lokomotiv i nordnorsk næringsliv. Både fylkeskommuner, kommuner, banker i landsdelen og privat næringsliv var på eiersida i selskapene. Visjonene var mange.
En svært sentral aktør var Sparebanken Nord-Norge som hadde betydelige eierinteresser i de to rederiene. I midten av desember 2001 var fusjonsavtalen klar: Det nye selskapet – Nord-Norges Dampskipsselskap – skulle etableres fra sommeren 2002.
Det skulle bli en gigant med 11 hurtigruteskip, 80 ferger og hurtigbåter, og en allsidig virksomhet både på sjø og land.
Full strid Tromsø-Narvik
Men da ble det full strid mellom Tromsø og Narvik. Det ble sterke protester mot verdifastsettelsen. Noen nordnorske aksjonærer tjente rått på sine protester ettersom banken kjøpte dem ut til god pris.
Det ble en isfront mellom personer som ikke klarte å samarbeide. Striden raste om Tromsø eller Narvik skulle ha styringa og makta i selskapet.
I boka om Sparebanken Nord-Norge som kom ut sist høst, forteller Ketil Zachariassen den usminka historia om de rå maktkampene, intrigene og maktspillet som veltet fusjonen. Sparebanken tapte også store summer på aksjene sine. Noen av dem ble også solgt til de internasjonale investeringsbankene Goldman Sachs og Morgan Stanley.
Kraftig svekket
I 2006 ble det en fusjon. Da var både TFDS og OVDS kraftig svekket. Troms Kraft ble tvunget til å bruke 100 millioner kroner på selskapet. Det var eierne av TK som bestemte det, tross sterke advarsler fra administrasjonen.
De økonomiske resultatene for selskapet ble etter hvert fatale. Fusjonen hadde endte i full krangel. Gjelda var gigantisk. Det ble gjort åpenbare feil, og i 2008 ble selskapet reddet fra konkurs av staten. Det ble gitt store fallskjermer til sjefer. I 2009/2010 etter at Hurtigruten hadde vedvarende økonomiske problemer siden fusjonen, solgte Sparebanken alle sine aksjer i selskapet etter å ta tapte over 100 millioner kroner på aksjesalget.
Også storparten av de øvrige nordnorske aksjonærene kvittet seg med aksjonene, står det i boka. Kjøper var investor Trygve Hegnar som skaffet seg kontroll over selskapet. Nå ble alt konsentrert om hurtigrutedrifta, alle andre virksomheter ble solgt ut.
Gyllen mulighet forsvant
"Drømmen om Nord-Norges Dampskibsselskap, om å skape en nordnorsk transport- og reiselivsgigant, forsvant i kampen mellom Tromsø og Narvik, i personkonflikter og i strid om lokalisering. Trolig var det en gyllen mulighet som ble forspilt". Det skriver Ketil Zachariassen.
Alt til salgs
Trygve Hegnar lovte å være en langsiktig aksjonær da han overtok. Han er fortsatt med selv om aksjeflertallet er solgt utenlands, og selskapet er tatt av Oslo Børs.
Han tjener jo selv en halv milliard kroner på aksjeoverdragelsen til det britiske selskapet. Det blir en bra fortjeneste på et selskap som er avhengig av statsstøtte. Han sikret også at direktørene i Hurtigruten fikk store bonuser da selskapet ble videresolgt.
Hvor lenge selskapet Silk Bidco og spekulantene/investorene bak selskapet vil se seg tjent med sitt eierskap, får bare tiden vise. Det er lovet satsing på blant annet nye skip. Det kan være nødvendig, men vil det skje?
Alt vil være til salgs. Andre eiere kan fort komme inn.
Hva skjer etter 2019?
Det springende punktet er hva som skjer når avtalen med staten utløper i 2019. Vil det fortsatt være politisk flertall for å satse penger på hurtigruta som mange i dag oppfatter å være et cruiserederi? Hva slags garanti vil det da være at mannskapet fortsatt er norsk om bord i båtene – og vil hovedkontoret fortsatt ligge i Fr. Langes gate i Tromsø?
Det kan bli en røff seilas for både mannskap og ansatte i de neste åra, der nordnorske eiere ikke har en fnugg av innflytelse.