– Bunaden mister sin sjel når den masseproduseres i utlandet

Det er en uke til 17. mai – den store bunadsdagen. På stuebordet til Tove Pedersen Kikvik i Bodø går symaskinen varm. Hun har tre-fire bunader som skal være ferdig montert til den store dagen.

Da «nødanropet» fra Anna Davinia Godding om Nordlandsbunaden som hadde endret fasong i skapet siden i fjor, kom via Facebook, sa hun likevel ja.

– Tove reddet meg. Bunadskroppen vet du. Det er 15 år siden konfirmasjonen, og i år måtte jeg gi tapt for vekta, smiler Godding.

Visstnok skal så mange som 75 prosent av alle norske kvinne ha bunad. Det betyr at det henger rundt 1,5 millioner bunader rundt om i landet. For Anna Davinia Godding er det utenkelig med 17. mai uten bunad.

– Da jeg var 15 hadde jeg ikke lyst på bunad, men moren min insisterte. Nå er jeg veldig glad for at jeg har den. Jeg er stolt når jeg går med bunaden. Det er en viktig del av vår kultur, sier hun.

Kikvik spretter opp vesten, og konstaterer at Goddings bunad er veldig fint sydd.

– Det er viktig å være nøye. En bunad skal vare hele livet. Og gjerne gå i arv til neste generasjon.

Mye håndsøm

Ifølge Norsk institutt for bunad og folkedrakt er det bare 3000 personer i Norge som tar på seg den tidkrevende jobben det er å sy bunader.

– Jeg vet ikke om så mange andre enn meg i Bodø. Og foreløpig tar jeg ikke på meg å broderingsarbeid. Det må andre gjøre.

Hun bruker en uke på å montere en bunad. Det som gjør det tidkrevende, er at det er mye håndsøm.

Og tid koster penger. Kjøper du den ny, koster den gjerne fra 20.000 opp til 80.000 kroner, avhengig av hva slags bunad du skal ha.

– Det koster. Men da får du skikkelig håndverk på kjøpet. Det er verdt prisen, mener Kikvik.

Bunadfabrikk i Estland

Du slipper litt billigere unna med å kjøpe bunad som er sydd i Kina eller Estland. Den norske bedriften Solhjell Baltic med hovedkontor i Molde er en av Norges største bunadsprodusenter og har 40 ansatte i Estland som produserer rundt 1.800 bunader totalt i året.

Bedriften leverer dame- og herrebunader blant annet til Husfliden nasjonalt og rundt 70 utsalgssteder i Norge. Butikkene tar mål av kunden og sender bestillingen på mail til fabrikken i Tallinn.

Daglig leder Inger Siri Strand forklarer utflaggingen med mangel på norske fagfolk.

– Det er helt slutt på at bunader produseres i Norge i større skala. Til det er kostnadene for høye.

– Ville kostet 100.000

Ifølge Strand ville en bunad produsert og sydd i Norge kostet 100.000 kroner.

– Det brukes mellom 100–200 timer bare på broderiarbeid på en bunad. Leveringstid er om lag 4–5 uker for en herrebunad og mellom 6–8 uker for kvinnebunad.

En bunad fra Solhjell koster mellom 20-30.000 kroner. Strand tror lavere pris gjør at flere nordmenn har råd til å skaffe seg det

– Vi ser at bunad er blitt svært trendy. Plagget handler svært mye om identitet og tilhørighet. At produksjonen ble flyttet til akkurat Estland handler om at de har lang tradisjon for sying og brodering av folkedrakter.

– Mister sin sjel

I fjellbygda Vågå sitter Mette Vårdal som er leder i Noregs ungdomslag. Hun er den lykkelige eier av en rondastakk, vevd og sydd av Live Grev, en av de store bunadsyerne i Vågå.

– Jeg kjøpte den brukt. Det er en bunad med masse historie, forteller hun.

Hun mener bunaden mister sin sjel når den masseproduseres i utlandet.

– Nå kan vi kjøpe bunad akkurat som vi kjøper kjole eller dress. Noen andre har laget den ferdig for oss, og vi går i butikken og kjøper den. Bunaden henger i skapet som hvilken som helst annen kjole. Vi blir konsumenter av egen tradisjon istedenfor å være med å utvikle tradisjonsarven, sier hun.

Nær milliardomsetning

Ifølge tall fra Norsk Institutt for bunad og folkedrakt omsetter bunadsnæringen for mellom 700–800 millioner kroner årlig.

Bedriften Norske Bunader har drøyt 10 prosent av dette markedet, og har det siste året blant annet levert 400 Nordlandsbunader. Alt sydd i Shanghai.

– Det går 400 fornøyde nordlendinger rundt. Vi kan produsere en bunad på 24 timer om vi må, forteller butikksjef Karin Hansen.

Hun vil ikke være med på at deres produkter er med på å utvanne den norske bunadstradisjonen.

– Tvert imot. Vi opprettholder tradisjonen. Vi gjør vårt for at folk skal kunne få bunad. Vi bruker kun norske materialer, og skredderne våre sitter hjemme og broderer. Det er ingen som ser hvor en bunad er sydd, sier hun.

Spyttet og kastet stein

I dag ser vi på bunaden som vakker og anvendelig – og et av de fremste nasjonale symbolene vi har. Slik har det ikke alltid vært. På starten av 1900-tallet betydde bunad opprør mot eliten.

– Det tok lang tid før bunaden ble et samlende symbol. For noen år siden fortalte en eldre kvinne om hvordan det var å vise seg i bunad på Karl Johan på 1920- eller 30-tallet. Hun ble møtt med ukvemsord, spyttet på og kasta Steinar etter, forteller Mette Vårdal i Noregs Ungdomslag.

Den norske forfatteren og kulturarbeideren Hulda Garborg regnes som den norske bunadens mor.

– Hun mente bunaden skulle være et plagg som hadde nasjonale røtter, ikke fulgte moten og som alle kunne sy. I tillegg til kvinnefrigjøring hadde hun økonomiske motiver. Ikke minst var dette et argument i en kulturpolitisk kamp der det folkelige skulle ta plass i en eliteorientert kultur.

Utover 1920-tallet kom det stadig flere bunader. Etter hvert blir disse så populære at flere bygder ville ha sin egen bunadsvariant. Så kom andre verdenskrig, som fikk stor betydning for bunadens utbredelse.

Krigen endret bunaden

– Krigen gjorde at vi samlet oss. Vi fikk et fellesskap. Kulturkampen tidlig på 1900-tallet ble erstattet av en sterk fellesskapsfølelse. I dette ble bunaden et sterkt nasjonalt symbol.

I tiårene etter krigen har frihetssymbolikken tapt seg. Samtidig økte velstanden og nordmenn fikk mer penger. I dag er bunaden blitt allemannseie som er selvskreven på nasjonaldagen og andre høytider.

– Når vi attpåtil kjøper bunader fra Kina kaster vi vekk den viktigste tradisjonsarven vi, har for å smykke oss på 17. mai. Vi sitter igjen med et nasjonalt stasplagg som ikke vekker de samme symbolske engasjementet i oss som det gjorde tidligere. Bunaden har blitt en suksesshistorie, men fortellingen kan ende opp historieløs og uten slagkraft, mener lederen i Noregs ungdomslag.

– Ta tilbake bunaden

​Bunaden kan aktualiseres som nasjonalt symbol med mening. Men det krever innsats, mener Mette Vårdal.

– Det finnes en måte å ta bunaden og håndarbeidshukommelsen tilbake. Flere av oss bør rett og slett sy – i hvert fall deler av – bunaden selv. Det behøver ikke bli dyrt dersom du gjør det selv. Mange av oss kan lære oss å brodere. Det er tidkrevende, men enkelt. Ikke vær redd for at det ikke blir perfekt. Selv om stingene blir skjeve, blir det garantert en mye finere bunad.

Hun mener det er viktig å skjønne at det tar tid å skape en bunad.

– Flere fra de var små burde få være med på den prosessen. Det gir plagget en helt annen historie og tradisjonen mye mer levende, mener Mette Vårdal.

– Ser klart forskjell

Tilbake i Bodø, er Tove Pedersen Kikvik i ferd med å avslutte jobben med å utvide Nordlandsbunaden til Anna Anna Davinia Godding. Et håndverk hun har lært av sin mor, som igjen lærte det av sin mor.

Hun håper at barnebarnet Hanna en dag vil ta opp tradisjonen.

– Et trent øye ser med en gang om en bunad er brodert i Kina eller av norske håndverkere. En ting er i hvert fall sikkert. Om noen kommer til meg og skal ha sydd om en Kina-bunad, er sjansen stor for at jeg takker nei, sier Tove Pedersen Kikvik.

• Les også: Høgsesong for korssting
• Les også: Hvilken bunad er vakrest i landet her?

​