Den nye lederen

– Den her ble født samme kveld som da Anders tok sin første verdenscupseier. Da kunne jeg ikke gjøre annet enn å kalle den "Schlierenz", etter Gregor Schlierenzauer, siden Anders endelig slo ham.

Ola Fannemel kikker humrende bort på sin sønn, Anders Fannemel, og klapper den lille kalven på hodet. Far, iført tykke klær og lange støvler, er kommet halvveis i kveldens foring av oksene og kalvene. Det er lille julaften på Fannemel gård.

Anders, iført tynne tøysko og en genser han har fått av hoppforbundet, innrømmer at det er en stund siden sist han hjalp til i fjøset.

Skihopperen har ikke tid til å være hjemme i Hornindal så ofte, men det finnes ikke noe bedre sted for ham å være når han trenger å koble av. Og det trenger han nå, etter en sesong som har gått over all forventning.

For to uker siden hadde han aldri vunnet et verdenscuprenn, men 13. desember toppet han en formidabel høstsesong med førsteplass i russiske Nizhny Tagil. Foran Schlierenzauer, som akkurat snøt ham for førsteplassen helgen før.

Når Fannemel nå tar tre dager juleferie, er den gule trøya som viser at han er verdenscupleder pakket ned og tatt med i bagasjen. Han lever godt med at det gjør ham til en av storfavorittene til å vinne Hoppuka.

Verdens nest lengste hopp

Der var det kjørt. Søren og.

Fannemel sukker mens han suser nedover tilløpet. Det er VM i skiflygning i Vikersund, 25. februar 2012. Han kjenner overkroppen henger mot den høyre foten. En slik amatørtabbe er ikke mulig å rette opp når man har forlatt bommen.

Ja, ja, tenker han, det er bare å ta det som trening og trykke til selv om det blir kort.

Tre år senere skal han fortsatt lure på hvordan det som skjer nå egentlig går til.

Han kjenner allerede idet han skal til å lette fra kanten. Lufttrykket er så stort, han løftes mye høyere enn normalt. Han rekker å tenke "hæ?", samtidig som hjertet bykser og han innser at dette er et hopp helt utenom det vanlige.

Hva gjør jeg nå?

Fannemel vet at han har to valg. Det trygge valget er å starte landingen ganske snart, så han kan være sikker på å klare nedslaget. Det åpenbare valget er å bare fly videre så langt han klarer og håpe på det beste. Han velger det siste. Selvfølgelig.

Han ser ned, det er en skygge på bakken. Er det ikke der merket for 250 meter er?

Setter jeg verdensrekord?

Det er en drøm som er i ferd med å gå i oppfyllelse. Men nå som drømmen er blitt virkelighet innser han at han har grunn til bekymring.

Han har aldri vært i nærheten av denne lengden før. Hvordan i all verden skal han klare å lande uten å slå seg fordervet?

Nå får det briste eller bære.

Fannemel vurderer å lukke øynene, men gjør det ikke. Han spenner musklene i magen, kjenner at beina treffer grunnen.

Mer enn det trenger han ikke gjøre.

Det er som om bakken er laget av bomull. Den tar imot ham og er som fløyel, han kunne like gjerne kommet seilende mot publikum på en myk sky.

Så hører han at alle rundt ham hyler. På tavlen står det 244,5 meter.

– Jeg får fortsatt frysninger når jeg tenker på det hoppet. Det er det kuleste jeg har gjort, sier Fannemel i dag.

Verdensrekorden er det fortsatt Johan Remen Evensen som har, med de 246,5 meterne han hoppet i den samme bakken ett år tidligere, men for Fannemel var og er det karrierens høydepunkt at han klarte å hoppe nest lengst i historien – bare ett år etter han prøvde skiflygning for første gang.

Åpenbaringen

Lenge kunne man lure på om dette skulle bli det eneste virkelig store høydepunktet i Fannemels karriere.

Karrieren hans har vært som en litt forsiktig bygd berg- og dalbane. Allerede i 2008, som 17-åring, havner han i systemet rundt seniorlandslaget. De neste årene er han inn og ut av verdenscuplaget. En fjerdeplass her, en 43.-plass der.

Sommeren 2012 får han beskjed av sportssjef Clas Brede Bråthen om at aldri har han sett en landslagsutøver hoppe så elendig. "Du ser hjelpesløs ut", får han beskjed om, bare noen måneder etter å ha hoppet historiens nest lengste hopp. Så blir det stille igjen.

Før sesongen hadde nok ikke mange tippet at Anders Fannemel skulle vise seg å være den sterkeste skihopperen i år.

Det er jo litt merkelig hvordan det kan snu i idrett. For var det ikke en helt annen Anders, Anders Bardal, eller kanskje denne østerrikske Gregor Schlierenzauer som skulle gå inn til årets Hoppuke som de åpenbare favorittene, sånn som alltid?

Det er nå vi må spole tilbake til tidlig i høst. Da inntraff øyeblikket hvor Fannemel selv skjønte at det kanskje nærmet seg en ende på ventetiden. Tegnene var blitt mange nok til at han turte å tro at noe stort var i emning.

Den virkelige åpenbaringen kom i skriftlig form, printet ut på Olympiatoppen i Trondheim. Et håndfast bevis på at han i løpet av ett år hadde forbedret seg med hele 20 prosent på den tekniske testen som sjekker både kraft, styrke, teknikk, vel, stort sett det meste man trenger for å gjøre et godt skihopp.

– Det var jo litt… overraskende. 20 prosent er en del, medgir Fannemel.

– Hvordan skjedde det?

– Tja. Jeg har gjort noen grep når det gjelder den tekniske treningen. Der har jeg kanskje vært litt sløv når man sammenligner med de som har vært de aller beste. Nå er jeg blitt mye flinkere. Og nå er jeg også begynt å vinne en del på erfaring.

Fannemel har aldri tvilt på seg selv. Han har alltid visst at gjennombruddet han nå har fått ville komme.

Det er mange som har måttet vente lengre enn jeg har gjort. Det gjelder bare å være tålmodig nok.

Han tenker seg om.

– Du skjønner det, jeg tror det er mange som sitter rundt om og tenker at de gjør alt de kan, men så vet de egentlig ikke hva som kreves. De vet ikke hva som er den egentlig forskjellen på det de selv gjør og det de beste gjør.

– Og det er dét du har skjønt nå?

– Ja, eller, nå har jeg fått nok erfaring til å skjønne hva som må til for å være blant de beste. Jeg tror det er derfor det har gått bra i år.

– Skal du vinne Hoppuka, nå da?

– Der har jeg bare et kjedelig svar, sier Fannemel og gliser, før han sier det som han på et eller annet tidspunkt bestemte seg for å svare hver gang han får dette spørsmålet:

– Jeg håper å hoppe bra på ski i Hoppuka. Får jeg til det, skal jeg bli vanskelig å slå. Så får vi se etterpå hva resultatet blir.

Helt hekta

For å komme til Fannemel Gård har vi kjørt forbi Nord-Europas dypeste innsjø, Hornindalsvatnet, 514 meter på det dypeste, gjennom et julepyntet Hornindal sentrum, forbi fotballbanen der tidligere landslagskeeper Frode Grodås la grunnlaget for karrieren, videre innover dalen. Det snødde, det sluddet, brøytekantene vokste og veien ble bare smalere.

Det finnes en liten hoppbakke et sted i nærheten, men den er sjelden i bruk.

Anders Fannemel er den første av Hornindals drøyt 1.200 innbyggere som har gjort yrke av å være skihopper.

– Det er lettere å bli hopper på Østlandet eller i Trøndelag, dessverre. Her har vi mye som jobber imot oss. Været, det er ikke alltid så mye snø, det er få hoppbakker, forklarer han mens det sildrer og spruter hver gang vi tråkker i den våte snøen som ligger på veien fra låven og ned til foreldrenes hus.

Han er 13 år når han tar mot til seg og blir med kameratene i hoppbakken for første gang. Først hopper han tre hopp i 15-metersbakken. Han får beskjed om at han er klar for å hoppe lengre. Det er dette som skal bli hans besettelse.

– Jeg ble hektet på å øke lengden, slippe bommen i nye bakker. Fortsatt drives jeg av den følelsen.

Fannemel glemmer aldri sitt første nasjonale renn. Han var 14 år og hadde aldri vært opptatt av å ha det nyeste utstyret. Han stilte opp med gamle ski og rottefella-bindinger. I 60-metersbakken, som han bare hadde prøvd noen få ganger før, ble han fullstendig ydmyket.

– Og jeg ble skikkelig motivert av det. Jeg dro rett hjem og trente.

Noen år senere kom revansjen. Som 16-åring vant han avslutningsrennet i rekruttcupen. Familien sto på trenertribunen og hørte de andre foreldrene og trenerne spørre hvem i all verden denne ukjente hopperen var.

«Det der, det er Anders Fannemel fra Hornindal», svarte en mann på gebrokkent norsk.

Det var den slovenske, daværende og nå avdøde juniorlandslagstreneren Ludvik Zajc. En uke etterpå tok han ut Fannemel på landslaget for første gang.

Turte ikke snakke

Vi har satt oss i storstuen på gården. Her skal familien feire julaften dagen etter. Allerede første juledag må Fannemel reise tilbake til Oslo for å begynne forberedelsene til Hoppuka. Mamma Ellen kommer innom med et fat med årets julebakst.

– Jeg liker at det er litt mer oppmerksomhet rundt meg nå, sier Fannemel mens han knasker på et julekjeks.

– Jeg merker at det er flere journalister som kommer og skal ha noen «supersvar» av meg nå, men det hadde vært kjedelig om jeg ledet verdenscupen og ingen brydde seg.

Det har vært en tid da oppmerksomhet var Anders Fannemels store skrekk.

Det finnes gamle avisbilder av ham med jakkekragen trukket over nesen. Han ble nervøs da fotografene kom for å ta bilder av ham etter hopprenn. Det var nesten som om han prøvde å gjemme seg inne i jakken.

Venner og familie forteller om en tenåring som var så beskjeden at han nesten ikke pratet.

– Det var en stor utfordring for meg. Jeg håper det har kommet seg litt. Jeg tør i alle fall å snakke med folk nå, det gjorde jeg faktisk ikke før.

Fannemel ler når han minnes hvordan han var.

– Jeg var. Så. Beskjeden.

Det hjalp å flytte hjemmefra som 16-åring. Da begynte Fannemel på hopplinja på Norges Toppidrettsgymnas på Lillehammer. Han ble mer seriøs når det gjaldt idretten, lærte seg å ta ansvar, måtte klare seg selv. Dessuten:

– Det var jo ingen som kjente meg på Lillehammer. Det var som om jeg fikk muligheten til å starte på nytt som en ny person.

Han blir nok aldri noen utagerende showman, men han har likevel blitt flinkere til å uttrykke seg.

Kanskje til og med litt for flink, innrømmer han. Det er her kallenavnet «obersten», som han har fått av lagkameratene, kommer inn i bildet.

– Jeg kan være veldig bestemt og nesten litt krass i meningene mine, i alle fall med lagkameratene og når vi diskuterer. Jeg har som regel en mening om ting, men jeg er nok ikke så flink til å diskutere. Jeg kan bli litt fort irritert noen ganger, som oftest av urettferdighet, men også gjerne over småting, sier han og smiler.

Holder ikke

Like interessant som at Fannemel en gang evnet å få til historiens nest lengste hopp, er det som skjedde etter at han gjorde nettopp det.

Han skulle hoppe en andreomgang like etterpå, og da sto det om VM-medalje. Plutselig satt hele Norge klistret til skjermen for å se ham, spente på hva denne uventede skiflygningskometen skulle få til.

Fannemel tok seg en joggetur, prøvde å late som om alt var normalt.

Så hoppet han på nytt og landet på «bare» 179 meter.

– Det ble bare helt svart. Jeg hadde ikke mer å gi. Jeg var helt fullstendig utladet.

Han ble ikke seg selv igjen før det har gått flere dager.

– Jeg mistet det helt, sier han og rister smilende på hodet.

Fannemel har tenkt en del på hva det var som skjedde. I ettertid er det først og fremst gleden ved det lange hoppet han husker, men det ble også en liten vekker for ham. Han skjønte litt om hva som kreves for å prestere over tid.

Den dagen lærte jeg at det lønner seg å ha en «basic» som man alltid kan gå tilbake til. Det er sånn man klarer å levere to eller ti gode hopp på rad. Det håper jeg at jeg kan nå.

Skihoppingen er en idrett hvor de fleste tradisjonelt har slitt med å holde seg i toppen, ulikt de andre vinteridrettene hvor samme person kan herje i år etter år.

Fannemel nekter å godta at det er sånn det skal være.

– Jeg blir ikke fornøyd om jeg bare får denne sesongen her. Jeg tror man kan få ti gode sesonger om man jobber hardt nok. Målet mitt er å bli verdens beste skihopper. Da må jeg vinne ting som beviser at jeg har vært det.

– Det holder ikke å være verdenscupleder i romjulen 2014?

– Absolutt ikke. Jeg har mye mer jeg planlegger å få til.