Torgersens tro

– Jeg har over hundre nålestikk. Og jeg som aldri hadde stukket en nål i meg.

Fredrik Fasting Torgersen sitter ved kjøkkenbordet til kjæresten Vivi. Blikket er blått. Det hvite håret er kortklippet i en dunete krans rundt det kraftige hodet.

Klærne er de samme som han pleier å ha på bilder. Olaskjorte, olabukse, en gullenke rundt venstre armledd. Men det er som om kroppen inni klærne er krympet.

– Det er sånn fifty fifty vil jeg si. Om det går til helvete eller… Det er ganske alvorlig.

– Blodproppene?

– Vi er ikke kommet for å snakke om sykdom, er vi det da?

Stjerneadvokater trår til

Nei. Vi er kommet for å prate om saken, om hvordan det er å kjempe for å renvaske seg i 56 år. Han er mannen som er blitt en sak. «Torgersen-saken». En sak som har delt folket. Er Torgersen uskyldig? Skyldig?

Saken har rullet i rettssystemet og media siden han ble dømt for mordet på Rigmor Johnsen i Skippergata i 1957.

Nå er kampen inne i en ny runde. Siden sommeren har de høyprofilerte advokatene Cato Schiøtz og Pål W. Lorentzen jobbet på spreng med en ny begjæring om gjenopptagelse.

De jobber gratis for Torgersen. De mener det knytter seg en rekke grunnleggende feil til avgjørelsesgrunnlaget, og at han må ha krav på å prøve saken på nytt.

Torgersen mener saken ikke lenger dreier seg om ham.

– Jeg har bedt dem glemme Torgersen-saken. Det gjelder norsk rettssikkerhet. Her blir du gjort liten i systemet, hvis først de store gutta slår seg sammen. Det er det samme som å møte en rampegjeng nede i byen når du er aleine.

Han går og henter noen papirer på stua. På beina har han skinnende blå Asics joggesko. Han beveger dem med møye.

En gang ville han bli fotballspiller. Han ble tatt ut til juniorlandslaget i fotball. Men en kveld forandret alt.

Desemberkvelden

Stedet er Oslo, året er 1957. Det er en mild desemberkveld uten snø. Rigmor, som bare er 16 år, har vært på restaurant og drukket litt juleøl med kjæresten sin. Etter å ha fulgt ham til trikken, går hun hjem til bygården i Skippergata.

Klokken er blitt rundt halv to om natta når Rigmor blir funnet. Hun ligger under en kjellerlem, på ryggen, med den ene armen halvt innunder seg. Noen har stablet gammelt materiale oppå henne og tent på. Det er pappkartonger, bordbiter, en gammel divan og et tørt juletre. Men det er bare blitt en ulmebrann.

Rundt seks hundre meter unna åstedet er Fredrik Fasting Torgersen blitt arrestert en halvtimes tid tidligere, mistenkt for sykkeltyveri.

Han har nettopp fylt 23 år, er født og oppvokst på ett rom og kjøkken på Sagene på østkanten, han er yngst av åtte barn og elsket av moren sin. Helt siden han var guttunge har han skrevet dikt, dikt de andre gutta i gata ikke vet om.

Men de vet at han er en god idrettsmann. Kvelden før mordet blir Torgersen slått ut av norgesmesterskapet i boksing. Den fatale kvelden er han på Sentrum Scene og ser finalen.

Så langt er alle enige. Så skiller historiene lag.

Mammas støtte

Dette sier Torgersen: At han gikk hjemover, møtte en jente som het Gerd, som han kjente så vidt fra før. Hun ble med ham hjem til Lille Tøyen, der hun hørte plater på rommet hans i andre etasje, før han syklet henne ned til byen på nevøens sykkel.

Mens dette sier påtalemyndigheten: At Torgersen fulgte etter Rigmor hjem, forsøkte å voldta og kvalte henne, dro henne ned i kjelleren og bygget et bål i stummende mørke. Så skjønte han at han manglet fyrstikker.

Påtalemyndigheten mener Torgersen dro hjem til Lille Tøyen for å hente fyrstikker. Der hørte han musikk, før han syklet tilbake og tente på.

– Hvordan er det å bli beskyldt for mord, voldtekt og mordbrannforsøk?

– Det var jo ingen i familien som trodde på det. Og jeg visste jo at det ikke var meg.

– I begynnelsen da du ble arrestert hadde du ikke mange støttespillere?

– Jeg hadde jo mamma, sier Torgersen.

Noe løser seg opp i ansiktet hans når han sier ordet mamma, stemmen blir varm.

– Og mamma, stakkar, hun gikk jo rundt i alle avisredaksjonene i byen. Hun visste jo at jeg hadde hatt en dame på rommet mitt, og søsteren min hadde også hørt at det var to som gikk i trappa, sier han.

«Monsteret»

Morens anstrengelser hjalp lite. Det meldte seg aldri noen Gerd som kunne gi ham alibi. Media fremstilte Torgersen som et monster. Allerede tre dager etter arrestasjonen trykket avisene bildet hans. Etter seks måneder satt han på tiltalebenken.

– Forsvareren min fikk dokumentene under tre uker før hovedforhandlingen. Da skulle han sette seg inn i vitneprovet til 71 vitner og 19 sakkyndige, sier Torgersen.

På den røde plastduken på kjøkkenbordet foran ham står en byste av ham i bronse. Den ble gitt til ham på 80-årsdagen av støttespillere.

De som støtter Torgersen sier at politiet og påtalemyndigheten fra første stund peilet seg inn på Torgersen, og ikke etterforsket viktige spor. De tre tekniske bevisene i saken er blitt endevendt og filleristet.

«Det er smertefullt å erkjenne at det i vitenskapens navn ble begått elementære og alvorlige feil i Torgersen-saken i 1958,» skrev ti forskere da Gjenopptakelseskommisjonen skulle vurdere saken i 2006.

Det ble avslag. «Vitenskapen får uttale hva den vil», sa kommisjonens leder Janne Kristiansen på TV2.

Kommisjonen konkluderte med at det ikke forelå nye bevis eller omstendigheter som syntes egnet til å føre til frifinnelse. I 2010 kom enda et avslag.

– Skjønner du at folk tror at du må være skyldig, når du ikke får saken gjenopptatt etter så mange runder?

– Ja, hvis de ikke kjenner systemet. Hvis de kjenner systemet, skjønner de også grunnen. Det er for mange kjente personer, selv om de er døde, som ville fått ettermælet sitt helt ødelagt, sier Torgersen.

Venn med veps

Dommen: Livstid, med ti års sikring. Over to år i isolat. Uten en kortstokk eller et sjakkbrett, uten besøk. I den ene cella han satt var det en lufteluke.

– Der kom det veps. Og de vepsene ga jeg sukkervann. Jeg ble jo stikki mange ganger.

– Du ville ha veps på besøk?

– Det var jo selskap da. Det er rart med det, når du kommer i en bestemt situasjon så kan du vel bli venn med hvem som helst.

Om dagene drev ham med trening. Isometrisk trening. Seks eller syv stoler ble ødelagt i cella fordi han trente. I luftegården gikk han på henda.

Når vaktene en gang innimellom åpnet luka til cellen hans, smilte han.

– Jeg smilte hver gang, vaktene ble dystrere og dystrere. De hadde sett for seg en som krabba på gølvet. Jeg smilte, jeg hadde det bra jeg, kan tro det irriterte dem.

– Du smilte bare for å irritere dem?

– Ja, selvfølgelig gjorde jeg det. Jeg hadde jo ikke noen spesiell grunn til å smile, nei.

Torgersen blir stille. Han er en mann som ikke vil at du skal synes synd på ham, sier folk som kjenner ham. Hvis du spør ham om han er bitter, svarer han nei.

– Nei, jeg er ikke bitter, jeg synes bare synd på dere.

– På oss?

– Ja. På deg blant annet. For det har ikke gått opp for deg at du ikke lever i en rettsstat, sier Torgersen.

Kjente seg ikke igjen

Torgersen ble sluppet ut i 1974. Da var han blitt 39 år. Og utenfor murene hadde byen forandret seg.

– Det var helt underlig. Jeg kjente meg ikke igjen. På gamle steder der jeg hadde vanket var husene revet og noe nytt var kommet opp. Det tok lang tid før jeg fant frem her i byen.

– Hva med venner, de hadde fortsatt sine liv, kanskje fått barn, hvordan var det å se dem igjen?

Torgersen blir stille et øyeblikk.

– Ja. Jeg dreiv jo med idrett og fortsatte med idrett. Jeg kom inn i Lyn, sier han.

Hva gjør man etter å ha sittet nesten 17 år i fengsel? Torgersen skrev artikler og fotograferte for bladet Aktuell rapport, han fortsatte å skrive dikt. Til sammen har han gitt ut fire diktsamlinger og to bøker.

I fem år drev han et treningssenter i Christian Kroghs gate ved Akerselva.

På kalde vinterkvelder banket gamle kjente fra fengslet på døra. Han ba dem være ute innen klokka ni om morgenen, men ikke alle hørte på ham.

– Til slutt kom folk som hadde betalt for å trene og fant drukkenbolter her og der. Det ble ikke noen økonomisk gullgruve. Men gutta fikk sove i hvert fall.

Tror på seier

Han er ikke så opptatt av økonomi, av tall. Men et tall betyr mye for ham: 11.848. Det er antallet nordmenn som svarte på VGs undersøkelse om Torgersen burde få tatt opp igjen saken sin i 2006. Av dem svarte 81 prosent ja.

– Da kan jeg godt si at jeg har folket på min side.

– Du holder motet opp selv om du har fått nei til gjenopptagelse fire ganger?

– Ja. Nå er jo seieren snart her. Jeg har en veldig god trygghet på at nå sprekker denne bobla.

– Det er en belastning for familien til Rigmor at saken igjen kommer opp?

– Ja. Men jeg skal vel ikke ofre meg fordi deres datter er blitt myrdet. Og hva med min familie, jeg har flere nevøer og nieser, sier Torgersen.

De siste månedene har han bodd hos kjæresten Vivi, som han har vært sammen med i 16 år.

Hun drar ned til huset hans på Vålerenga tre ganger i uka for å mate kattene og henge ut solsikkefrø og meiseboller til fuglene.

Selv orker Torgersen knapt å gå ut. Han ser gjerne skiskyting eller sjakk på tv. Klokka ti over fire er det «Med hjartet på rette staden», den synes han er knakende god.

Han har også skriveblokka liggende ved siden av seg. Kanskje får han en idé til et dikt. Men han har så mye annet å tenke på.

Den nye gjenopptakelsesbegjæringen kommer trolig i februar, ifølge advokat Cato Schiøtz.

– Er du noen ganger redd for at du ikke skal få gjenopptatt saken?

– Nei. Jeg rekker det, og saken skal bli gjenopptatt. Det er konklusjonen.

Torgersen ser rett frem. Utenfor de tunge gardinene på kjøkkenet er det i ferd med å bli kveld.

– Mener dommen er korrekt

– Mange mener at dommen mot Torgersen er riktig. En rekke gjenopptakelsesbegjæringer fra Torgersen har blitt nektet, en del av Høyesterett og en del av kommisjonen. Også familien til den drepte mener dommen er korrekt, sier Carl Bore, advokaten til Rigmor Johnsens pårørende.

Han sier at det er en betydelig tilleggsbelastning for familien at det stadig lages nye begjæringer.

– Etter at en rekke andre drapssaker har blitt gjenopptatt og endt med frifinnelse, er det noe konspiratorisk å hevde at rettsapparatet ikke er villig til å innrømme angivelig grove feil i Torgersens sak, sier Bore.

Se mer om Torgersensaken: Brennpunkt laget denne dokumentaren i 2004.