– Hvor spesiell skal du være?

Omtrent 100 personer har møtt opp på Litteraturhuset i Oslo en tirsdag kveld i mai. Anne har kledd seg i rødt og svart, hun kikker ut og ser at forfatteren Helene Uri er klar til å intervjue henne. Hun ser ut på kolleger, familie, en del ukjente – og på venner.

På første rekke er det ett bord som skiller seg ut, og som gjør at Anne blir litt ekstra stolt. Som gjør at hun får en ekstra piff før hun går ut og presenterer sin egen bok. Debutromanen.

– Se der sitter Korea-sjappa, hører hun noen si. Men hun bryr seg ikke.

Rundt bordet sitter nemlig Skeive Seoul Sisters. Gjengen som heier litt ekstra, gjengen som synes at boken er litt deres også. Sju-åtte gode venner, som alle ligner på Anne. Som alle vet noe om hvordan det er alltid å se annerledes ut, alltid å være litt annerledes. Som hun aldri trenger å forklare seg for.

Og i tillegg til å være adoptert fra Korea, er de alle skeive. Lesbiske eller homofile.

Gikk selv ned flytrappen
«Si at vi har hele dagen», heter Anne Kyong Sook Øfstis første skjønnlitterære bok som blir lansert denne kvelden på Litteraturhuset.

Boken handler om Korea-adopterte Rebekka som reiser for å forsøke å finne den biologiske moren til sin avdøde søster, som også var adoptert.

Selv var Anne et av de første barna som ble adoptert fra Korea til Norge i 1965. Da hadde hun levd de første årene av sitt liv på det norskdrevne barnehjemmet «Anne-Lise» i Busan.

Trolig ble hun funnet på en trapp. Rådhustrappa eller kirketrappa var vanlige steder å plassere barna – uten papirer, uten noen informasjon.

Foreldrene hennes var faddere gjennom Strømmestiftelsen, og fikk tilbud om adopsjon gjennom dem.

Adopsjonen av barn fra Korea begynte på 50-tallet, som en konsekvens av hjelpearbeidet etter Korea-krigen.

– Derfor var mange av de første adoptivforeldrene leger og sykepleiere. Det er ingen som vet helt sikkert hvor mange barn som kom de første årene, forteller Helge Solberg som er teamleder for adopsjon i organisasjonen Verdens Barn.

De første kjente tallene over utenlandsadopterte kom først i 1966.

3 år gammel hadde Anne bare sett et bilde av de nye foreldrene sine, før hun satte seg på flyet sammen med 8–10 andre barn og en norsk misjonær som skulle hjemover.

På Fornebu ventet Dagsrevyen ute på rullebanen, og i ankomsthallen sto mamma og pappa.

– Ifølge mor og far kjente jeg dem igjen, og sa «mamma og pappa» da jeg så dem.

Se Dagsrevyen fra 21. juni 1965. Innslaget er dessverre uten lyd:

Forstår annerledesheten
Nesten 50 år senere sitter familieterapeuten og forfatteren Anne hjemme i sin egen stue på Fagerborg i Oslo. I sofaen sitter to av de skeive Seoul-søstrene med hvert sitt glass prosecco.

– Vi kan snakke med hverandre om ting som vi helt intuitivt forstår, som ingen andre forstår. Det er det som er fantastisk ved dette fellesskapet. Én ting er å være sammen med andre koreansk-adopterte, men det at vi har denne ekstra siden ved oss gjør at vi har en enda større fellesskapsfølelse, sier Jessica Stenholm.

Hun er fagbioingeniør og en av verdens beste taekwondo-dommere med to OL bak seg.

Siri Lande er bankdirektøren som pendler mellom København og Oslo og som i tillegg eier 11.000 mål skog som hun driver via mobil og e-post.

Stolthet og skam
For Siri og Jessica var det en selvfølge å stille opp da Anne hadde lanseringsfest for boken sin.

– Vi deler stoltheten når noen av oss gjør det bra. Fordi vi også deler den samme skammen, sier Jessica – og blir raskt møtt med protester fra Siri.

– Skam??

– Jo, hvis vi skal være litt alvorlige. Det handler jo ofte om en tristhet. Marginalitet. Annerledeshet. Sinne, sier Jessica og får støtte fra Anne.

– Det er nok veldig forskjellig erfaringer i gruppa. Det jeg husker var belastende da jeg valgte å leve skeivt, var å tenke på hvor mange forklaringer du skal gi folk. Hvor mye tilleggsinformasjon skal du dele, hvor spesiell skal du være, liksom?

I Danmark har det vært en vært mye debatt rundt adopsjon de siste årene, særlig etter at dokumentarfilmen Adopsjonens pris ble vist. Og sinne er sentralt for den danske forfatteren Maja Lee Langvad når boken hennes «Hun er vred – et vidnesbyrd om transnational adoption» kommer ut neste uke.

– Sinnet dekker nok i stor grad over en sorg. Sorgen over å bli adskilt fra sin biologiske familie for eksempel, sier forfatteren.

Om man kan kalle det en ekstra belastning å være både lesbisk og adoptert er Langvad usikker på.

– Man kan jo ikke lage et slikt regnestykke. Men det er absolutt noen utfordringer knyttet til følelsen av å være en minoritet på flere viktige områder i livet.

– Jeg følte meg nok litt mislykket da jeg skjønte at jeg var lesbisk. Det er kanskje derfor jeg hadde et så sterkt ønske om å lykkes i sport, et ønske om å være vellykket på andre områder, sier Jessica som var 17–18 år da hun fikk sin første kvinnelige kjæreste.

Anne husker mange av spørsmålene fra barndommen som nokså invaderende, og oppfattet at det alltid var litt støy rundt det at hun så annerledes ut og hadde en annen bakgrunn enn de fleste andre.

Alle tre har eksempler fra sosiale settinger der spørsmålene kommer. De samme spørsmålene, om igjen og om igjen.

«Er du ikke interessert i å finne familien din? Har du prøvd å finne familien din? Liker du poteter? Du er jo ikke norsk, hvor kommer du egentlig fra?»

– Da forteller du i hvert fall ikke at du er skeiv i tillegg, slår Jessica fast.

Mens Anne var i «komme ut-fasen» oppsøkte hun bevisst en annen skeiv Korea-adoptert hun hadde lest om.

– Jeg var over 30 år og det var veldig sterkt å møte en med samme kombinasjon som meg selv, jeg følte jeg bare kunne øse av hennes erfaringer, forteller Anne.

Forvillede turister
Det er mange som kaster lange blikk mot de fire koreanskfødte kvinnene som skåler på Rådhusplassen en torsdagskveld i juni 2013.

Det er Skeive dager og den store plassen rett ved Aker brygge er rigget til fest for homofile, lesbiske, bifile og transpersoner i ti hele dager og fra scenen gjaller musikken.

– Det er gøy med oppmerksomheten vi får når vi går sammen. Andre asiater vi ser går som regel sammen med melkehvite gjenger, så vi skiller oss ut og får mange blikk, forteller de tre.

– Eller så tror de at vi er turister som har forvillet oss, kommenterer Jessica.

Før neste Skeive dager leker de med tanken å stille opp sammen i den store paraden som går gjennom Oslos gater. Diskusjonen er om antrekket blir taekwondo-drakter eller med det norske, koreanske og regnbueflagget i hånden.

– Jeg tror noe av grunnen til oppmerksomheten vi får, også skyldes at vi oser sånn av selvtillit når vi er sammen. Vi er ikke noen dobbel-ofre, vi er glade og vi støtter hverandre, mener Siri.

Navn etter golflag
Søstrenes spede start begynte etter at Siri flyttet hjem fra USA i 2004:

– Jeg visste om Jessica, og så tok jeg kontakt og traff henne på grunn av at vi begge drev med taekwondo. At hun viste seg å være skeiv var og er en bonus.

Så møtte Siri én til på fest. Gjennom henne møtte hun Anne. Så dukket det opp én her og én der. De begynte å bli mange.

– Siri er en sånn som går bort til folk hun synes ser skeive og utenlandske ut, hun er ikke redd for å spørre folk, sier Jessica.

Tanken på å samle seg vokste. Kanskje de burde reise til Korea sammen?

Første ordentlige samling for gjengen var i september 2010, selvfølgelig på koreansk restaurant der de spiste bulgogi – løvtynne skiver av oksekjøtt som marineres med pære, grilles på bordet og rulles inn salatblader med hvitløk og chili.

Koreansk taco, som Anne kaller det i boken sin.

– Vi var nok litt sjenerte og litt oppglødde. Det var mye snakk, og vi visste ikke helt hva vi ville. Skulle vi være sosiale? Politiske?

Men gruppe ble det. Navnet stjal de fra de knallgode golfkvinnene i Seoul Sisters. Skeive Seoul Sisters har omtrent 15 medlemmer i dag – men tror de kunne vært langt flere om de hadde ønsket.

– Jeg tror vi vet om 20–30 stykker hvis vi teller sammen alle vi vet om. Men vi har det jo så bra som vi har det, vi har ikke noe behov for å bli flest mulig, mener Siri.

Ingen av dem reflekterer så mye over hvorvidt mange adopterte er homofile. LLH anslår at mellom 3 og 5 prosent av befolkningen er lesbiske, homofile eller bifile. Dermed er det naturligvis noen blant de over 6.000 adopterte fra Korea også.

Usynlighetskappen
Alle de tre «søstrene» har vært i Korea. Anne har vært der sammen med både Jessica og Siri.

– Plutselig var vi helt usynlige, vi så ut som alle andre. Det var deilig befriende å være en i mengden, forteller de.

Noen ganger har «helnorske» kjærester vært med på tur. Og for en gangs skyld var det de som var i mindretall, de som så annerledes ut.

– Det tror jeg de kjente litt på. Og det er på samme måten hvis noen er med oss når vi møtes i Skeive Seoul Sisters, de sitter der og er minoriteten plutselig, sier Siri.

Men hvordan er det å være homofil i Korea?

– Vi var på lesbeklubb der nå sist. Veldig artig, masse flotte damer, sier Siri fornøyd.

Offisielt har det i mange år ikke eksistert homofili i landet, noe som nå er i endring, ifølge de tre kvinnene. Likevel er erfaringen deres at koreanere er veldig opptatt av om du er gift. Og hvis du ikke er det, hvorfor ikke? Er du mislykket, er det ingen som vil ha deg?

Danske Maja Lee Langvad har bodd i Seoul i mer enn tre år, og forteller at svært mange koreanere lever et dobbeltliv, der de ikke forteller på arbeidsplassen for eksempel at de er homofile.

– Det er et stort undergrunnsmiljø, og særlig på nettet er det stor aktivitet for skeive. Skal du på klubb må du vite hvor de ligger, for de er gjerne plassert i en bortgjemt kjeller eller i 10. etasje i en høyblokk.

– Hvis jeg hadde truffet det biologiske opphavet ville jeg ikke fortalt at jeg lever skeivt. Jeg hadde ikke orket å bli analysert som skadet eller mislykket, sier Anne – og møter motstand fra Siri:

– Jeg har sagt det til min mor i Setesdal, så da kan jeg si det til hvem som helst! Liker de det ikke, er det deres problem. Take it or leave it, sier Siri bestemt.

I Maja Lee Langvads bok "Jeg er vred" møter hovedpersonen sin biologiske familie og har mange tanker om hvorvidt hun skal fortelle dem at kjæresten hjemme i Danmark er en kvinne.

– Jeg valgte ikke å fortelle min biologiske familie det. Jeg var veldig i tvil og vil hverken fraråde eller anbefale det for andre. Men det er helt opplagt en ekstra problemstilling for en som er adoptert og lesbisk eller homofil, sier Langvad.

Første gangen Anne var i fødelandet var i 2000. Hun reiste alene og bodde den første uken i noe som kalles Homestay, hjemme hos en familie, i Seoul. Her fikk hun den første testen på hvordan det opplevdes å være skeiv i Korea.

– Jeg hadde ikke sjans til å klare å fortelle dem det. Jeg ville ikke påført dem det ubehaget, ville ikke skapt den støyen. De lurte bare på når jeg hadde tenkt å gifte meg.

Siri protesterer igjen:

– Du skulle ha utfordret dem, det er deres problem hvis de reagerer. Men det er klart, det er ikke noe du forteller til den eldre generasjonen. Men de yngre er åpne for akkurat like mye som vi er i den vestlige verden.

– Jeg tenker jo tanker om hvordan det ville vært å være lesbisk hvis jeg hadde vokst opp i Korea. Og da er det klart at det er bedre å være her. Men helt ærlig, jeg tror bare det å være kvinne hadde vært ille, sier Jessica.

Korea-stolte
Til tross for enkelte vanskeligheter, alle tre er opptatt av og glade for å ha et forhold til Korea. Ved å besøke landet. Kjenne kulturen. Drive med idretten.

– Det var helt bevisst for meg å velge taekwondo da jeg ønsket å drive med kampsport. Koreanere er de beste i verden på den idretten, og jeg vet at for mange adopterte har det å drive med taekwondo vært viktig for identitet og tilhørighet, forteller Jessica.

Koreanskfødte kjærester derimot, står ikke spesielt høyt opp på ønskelista.

– Nei, det ville vært for rart. Da hadde folk bare tenkt vi var søsken. Det hadde vært helt uaktuelt, er Jessica og Anne helt enig om – mens Siri understreker at hun ikke nødvendigvis har det slik.

Det er mange ting som kan kalle frem stoltheten over Korea. Gjæret kål, for eksempel.

– Kimchi spises til alt og til alle måltider i Korea. Og i USA har det blitt veldig trendy nå, kimchi som siderett blir mer og mer populært, forteller Jessica og Siri.

– Og da blir jeg stolt, da føler jeg en nasjonal stolthet, skyter Anne raskt inn.

Mat er for øvrig ofte et diskusjonstema når nettverket skal møtes. Skal de spise ribbe eller koreansk?

– Jeg vil som regel spise koreansk. De andre vil ha helnorsk middag når vi treffes før jul. Men i «gratulerer-med-boken»-gave har jeg i hvert fall fått løfte om et festmåltid på Sushi Nam Kang – med bulgogi på menyen selvfølgelig, sier Anne fornøyd.