Oddvar har viet livet sitt til regnet

Sogn, 1.oktober 2015: Det er nesten så du kan se spor i asfalten der Oddvar Selseng (87) går fra huset og bort til nedbørmåleren på andre siden av veien. For her går han hver eneste dag, akkurat som faren hans gjorde og farfaren før der igjen.

Måleren ble utplassert på gården i 1895, og i dag er det gang nummer 43 922 at turen blir gått.

Det er fremdeles mørkt og Oddvar må klatre opp på en mosegrodd steinrøys for å nå toppen av nedbørmåleren. Han rister en flue ut av målebegeret, heller oppi regnet fra det siste døgnet og leser av: Kun 1,5 millimeter. Skyene henger tungt ned i dalen, – men har spart på dråpene.

Som værobservatør er Oddvar en av flere tusen observatører i verden som samler puslebitene til den store historien om klimaet. Uten dem hadde forskerne aldri oppdaget at klimaet er i endring. Uten dem hadde ikke verdens mektigste politikere samlet seg til klimatoppmøte i Paris i desember for å endre måten en hel verden fungerer på.

Fra en gård på Vestlandet er Oddvar med på å påvirke verdenshistorien. Men hvordan har jobben som værobservatør påvirket hans liv? Hva har han ofret? Hva er det som driver han?

For Oddvar har det aldri handlet om klima.

Dagen da Oddvar forpliktet seg

Oddvar sin del av historien startet en kald og mørk høstmorgen i 1967. Da han kikket ut av vinduet så han faren synke sammen foran nedbørmåleren. Den da 87 år gamle mannen ville så gjerne, men bena bar ikke lenger. Siden 1924 hadde han holdt det gående som værobservatør, men nå var det slutt.

Oddvar sprang ut, løftet faren opp og hjalp ham inn i huset. Så gikk han ut igjen og gjorde det han måtte gjøre: Måle regnet.

Det var ingen tvil i Oddvars sjel om at han skulle føre arven videre, men dagen står som spikret fast i hukommelsen. Fra nå av skulle nedbørmåleren bli et fast holdepunkt i livet hans: til samme tid, samme sted, hver dag, året rundt.

Høsten 2015 er Oddvar like gammel som faren var da han falt sammen, men bena står sterke og stødige på steinrøysen og hodet er klart.

– Jeg fortsetter som jeg har gjort, helt til jeg ramler ned, ler han og returnerer til det gamle gårdshuset. Snart er klokken 08 og Oddvar har noe han skal rekke.

En tallrekke i verdensklasse

Gården Selseng ligger to mil utenfor Sogndal. «Verdens ende» ble stedet omtalt som, før riksvegen la seg som en ny livsnerve gjennom dalen. Her har Selseng-familien drevet nedbørstasjon i 120 år og står bak en av landets lengste, sammenhengende rekker av værobservasjoner.

Oddvar setter skoene pent fra seg i gangen og går fort inn i stua. Der står datamaskinen han fikk for fire år siden da Meteorologisk institutt ikke lenger ville ha målingene sendt inn via tradisjonell post. Ryktene sier at Oddvar, av frykt for å miste jobben som værobservatør, ikke turte annet enn å bli digital.

Klokken 08 taster han «1,5 millimeter» inn i datasystemet og tallet legger seg inn i rekken av tidligere millimeterpresise målinger.

Det finnes rundt 70 stasjoner i Norge i dag som har holdt det gående like lenge som Selseng. Men noe er likevel unikt med denne stasjonen.

For det første har nedbørmåleren på Selseng knapt vært flyttet, kun noen meter opp bakken for å gi plass til stadig større brøytebiler og brøytekanter. Dersom Oddvars tall viser at klimaet her endrer seg på noe vis, finnes ingen annen forklaring enn nettopp vær og klima.

For det andre er Oddvars tallrekke fullstendig komplett. Her finnes ikke hull. Sagt med andre ord: Ikke én dag siden 1895 har familien Selseng sviktet.

Slike tallrekker vokser ikke på trær.

Prisen å betale

To veggur tikker i munnen på hverandre. Går det ene fortere enn det andre? Mens Oddvar sitter foran datamaskinen kutter kona Anna (87) opp mat på kjøkkenet. Middagen skal stå på bordet klokka 12.

Sammen har de gitt sine tre barn en oppvekst i frie omgivelser, tett på dyr, natur og vær. Men ferier har det vært lite av.

Selv minnes Oddvar bare en tur til utlandet, samt noen reiser til Nord-Norge. Da vikarierte sønnene som værobservatører.

– Vi er ikke så rastløse som andre med frihet til å reise. Kanskje de får en basill i seg, slik at de må ut og reise? Når jeg er i Sogndal og handler vil jeg bare hjem igjen så fort som mulig, ler Oddvar.

Har jobben som værobservatør vært et offer? Nei, det er ikke så mye å ofre, svarer Oddvar, før Anna kommer inn fra sidelinjen.

– Da ha no vore ein hemsko.

– Jau, da ha da vel vore. Men me held framleis saman, og no har me grodd fast, sier Oddvar. Ny latter.

– Men eit handikap ha da vore, gjentar Anna.

Omfavner kloden

Vel er Oddvar alene der han pusler på med nedbørmålingene om morgenen, men han er likevel i godt selskap. På mange måter er han mer av en verdensborger enn noen av oss andre.

For presis klokken 08 er en hel armada av «Oddvarer» ute i samme ærend. 6800 værobservatører omfavner kloden og sørger for at vi i all fremtid kan gjenfortelle historien om været, dag for dag, sted for sted.

Denne enorme globale dugnaden har pågått uten stans i over hundre år. For noe annet enn dugnad kan det knapt kalles. I dag får Oddvar 15 000 kroner i årslønn fra Meteorologisk institutt.

– Jeg er underbetalt. Det er ikke for pengene sin del jeg driver på, sier han, kikker på dataskjermen og sjekker at dagens 1,5 millimeter har blitt riktig registrert.

Oddvars data legger nå ut på en lang og spennende reise: Først fyker de til Meteorologisk institutt for kvalitetssjekk. Dit kommer også andre ferske værmålinger fra Norge, og sammen vender de nesen mot Nederland. Ny kvalitetssjekk. Så møter de data fra resten av Europa før de sammen drar videre til de store globale aktørene, som WMO, NASA, eller NOAA.

Undervegs på disse stoppestedene står forskere klare til å hente ut tall og gjøre beregninger. Da FNs klimapanel, IPCC, beskrev klimaendringene i sin ferskeste rapport fra 2014, var det Oddvar og andres målinger som lå til grunn, og denne rapporten er nå det vitenskapelige grunnlaget for alt som skal diskuteres under klimatoppmøtet i Paris.

Norge kommer sent på banen

Mens Anna lager middag, går Oddvar ut for å arbeide på gården. Metervis med snø sist vinter har presset gjerdestolpene ned i bakken, og nå røsker Oddvar dem opp igjen.

Plutselig stopper han, strekker ut en hånd og smaker på været med fingrene. Det er yr i lufta.

En værobservatør av Oddvars kaliber er på jobb døgnet rundt. Hele dagen følger han med på regnet, når det kommer og hva slags form det har, og så taster han alt inn på dataen neste morgen.

Selv merket han at været ble våtere allerede fra 60-tallet og utover, men blant forskerne på denne tiden var det andre ting som stod i fokus.

Da Oddvars farfar startet som observatør for over hundre år siden var ikke endringer i været interessant. Målet til norske myndigheter var å bli kjent med det norske regnet, for å finne områdene som var best egnet for vannkraftutbygging.

Under krigen ble værvarsling forbudt i Norge. Med utgangspunkt i millioner av værobservasjoner laget meteorologene i stedet statistikk over klimaendringer i Norge, og ledet med dette et av verdens største forskningsprosjekter. Da freden kom vendte de tilbake til værvarslingen. I Norge havnet klimaendringer langt ned på prioriteringslisten mens klimaforskningen internasjonalt skjøt fart.

Først sent på 90-tallet begynte man igjen å forske på klimaendringer i Norge, og i dag er forskerne svært tydelige: Stadig mer regn er den største værtrusselen i Norge som følge av menneskeskapte klimaendringer. Takket være slike som Oddvar kan de si dette med stor sikkerhet.

Men selv om han har samlet verdens beste bevis på klimaendringene, er han svært skeptisk til hvordan endringene blir tolket.

– Jeg er skeptisk

Oddvar setter seg i favorittstolen, en stressless, sentralt plassert i stua. Dreier han til høyre får han utsikt ut vinduet, nedover dalen, mot skyer, sol og regn.

– Herfra overvåker jeg været.

Dreier han til venstre har han utsikt mot kjøkkenet, Annas doméne. Men akkurat nå er stolen vendt rett frem mot TV-en og avisbunken.

Oddvar følger godt med i nyhetsbildet og vet at desember blir en viktig måned. Da samles verdens toppolitikere i Paris for å vedta utslippskutt og endringer i livsstil som kan prege en hel verden.

– Jeg tror ikke de blir enige. De får ikke Kina med. Og Russland, ja kanskje. Jeg vet ikke.

To utgaver av Illustrert vitenskap blir slengt i bordet. Menneskene er ikke hovedårsak til klimaendringene, sier Oddvar.

– Jeg leser litt for mye til å svelge alt. Vi må ta høyde for at det alltid har vært perioder med varme, kalde og våte år. Dette styrer ikke vi. Det er større krefter som er ute og går. Jeg er skeptisk.

– Plager det deg at dataene dine blir brukt på denne måten?

– Nei, det tar jeg ganske rolig. Det skal mer til for å få meg av hektene, sier Oddvar. Det er jo heller ikke på grunn av klimaet at han legger sin sjel i denne jobben.

Dype røtter

I bygda har Oddvar blitt et sannhetsvitne. Skjer det en bilulykke må han fortelle forsikringsselskapet om været den skjebnesvangre dagen. Raser et hyttetak sammen under snømengdene? Oddvar vet hva snøen på taket veide.

– Generelt er det stor respekt for værobservatørene. Dette er øvrighetas plassering i bygda, sier Ted Torfoss, som følger opp observatørene i Norge og selv skriver bok om dem.

For Oddvar gir arbeidet struktur til hverdagen, det drar ham ut av sengen om morgenen. Men noe annet er enda viktigere enn alt dette.

Hver gang han henter inn regnet, ser han skiltet på nedbørstasjonen. «Her er det målt nedbør siden 1895». Og han vet at dette er så mye mer enn en jobb. Nedbørmåleren står der, godt plantet på tunet, akkurat som Oddvar selv. Med dype røtter.

– Jeg er tradisjonsbunden. Jeg synes at å hoppe fra det ene til det andre virker så useriøst og lettvint. Når en holder linjene synes jeg det er mer soliditet over det. Det ligger i blodet.

Men nå kan det bli vanskelig å holde linjene. Kanskje blir Oddvars tallrekke brutt.

– Værobservatørene er en utdøende rase, sier Ted Torfoss. Han opplever at stadig flere norske værstasjoner forsvinner når observatørene gir seg. Ingen er lenger interessert i å overta en jobb som denne. Noen av værobservatørene blir erstattet av automatiske værstasjoner, men langt fra alle. Til det er maskinene for kostbare.

For Oddvar sin del er det med uro at han tenker på fremtiden. For hvem skal ta over den dagen han ikke er der?

Hva bringer fremtiden?

Anna henter en dagbok fra toppen av kjøkkenskapet, setter seg ved bordet og noterer temperatur og noen stikkord om dagens hendelser. Hver kveld gjør hun dette. Selv om Oddvars værjobb har vært et handikap, er været også en viktig bauta i livet hennes.

Synet er i ferd med å svikte og det blir stadig vanskeligere for Anna å komme gjennom sine daglige rutiner. Kanskje er det hennes helse som avgjør hvor lenge de kan bli boende?

På andre siden av veien kan Anna skimte huset som Oddvar har bygget til den av barna som skal overta gården og værstasjonen. Ingen av barna har noensinne bodd der og nå leies huset ut til en gruppe arbeidsfolk fra Litauen.

Kanskje må vi hoppe over en generasjon for å finne Oddvars arvtaker? Et barnebarn etablert med familie og meglerjobb i Bergen har et spesielt nært forhold til gården, forteller Oddvar.

– Jeg går ut fra at han vil bo her. Men bestemoren hans har ikke tro på det.

En ny hest kan muligens lokke det dyreglade byfolket til Selseng, sier han til slutt. Vel vitende om at tiden, været og verden er i ferd med å gå fra ham.

– En nedbørstasjon er i hvert fall ikke noe å lokke med.

Takk til:

• Meteorologisk institutt ved Stein Kristiansen, Jostein Mamen, Reidun Gangstø, Hans Olav Hygen og Ted Torfoss.
• Yngve Nilsen, historiker, Universitetet i Bergen
• Magnus Vollset, historiker, Universitetet i Bergen
• Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) v/ Etienne Charpentier og Mohan Abayasekara