Utenfor skolen i Kirkenes ligger en munning inn i fjellveggen. Den fører inn i en stor hule med blå gymsal-linoleum på gulvet. Her har det vært dans, fotballturneringer, håndballtrening og taekwondo. Men Fjellhallen ble i sin tid bygget for å være en siste skanse. Et sted folk kunne søke ly og stenge dørene bak seg.
– Fjellhallen var opprinnelig tenkt som tilfluktsrom, og den har den dag i dag status som det, forteller Bente Larsen, seniorrådgiver hos Fylkesmannen i Finnmar, og tidligere rådmann i Sør-Varanger kommune.
Det atomsikre stridsanlegget stod ferdig i 1984, rett før den kalde krigen gikk inn i sin siste fase. Men det ble aldri aktuelt å søke ly i fjellet for atomvåpen fra Kola-halvøya.
Likevel har hallen blitt det tilfluktsrommet den var tenkt å være for hundrevis av mennesker.
De har bare ikke kommet fra Kirkenes og Sør-Varanger.
I stedet har Fjellhallen tatt imot flyktninger som har reist tusenvis av kilometer for å finne trygghet.
Fjellhallen i Kirkenes har blitt et midlertidig hjem for 150 flyktninger i Kirkenes. Flesteparten kommer fra Syria.
Foto: Kristian Sønvisen Bye / NRK«Atomulykke? Borgerkrig?»
Kirkenes ligger omtrent så langt du kan komme fra Syria på det Europeiske fastlandet. Like fullt fikk byen Norges andre transittmottak for flyktninger i høst. Det skyldes blant annet at den nordlige flyktningeruten gjennom Russland blir brukt av flere og flere. Men det er også fordi Kirkenes og Sør-Varanger kommune har en lang historie med å være forberedt på alt, som regel det aller verste.
I et blekkflekket dokument fra årtusenskiftet har kommunale byråkrater laget en liten liste over mulige kriser. Sosial nød og mangel på mat og klær er en av dem, atomulykke en annen, borgerkrig en tredje. På et punkt står det bare «Annet?».
I resten av dokumentet beskrives en punktvis plan for hva som skal gjøres om flyktninger strømmer over grensen. Dette er en versjon av oppskriften som ble brukt da Fjellhallen begynte å ta i mot flyktninger fra Syria i år, da flyktninger fra Kosovo kom i 1999.
Men planene som har gjort det mulig for Sør-Varanger å ta i mot mennesker fra Midtøsten og Balkan, ble opprinnelig laget for våre nærmeste naboer.
Det er dekket til bords i Fjellhallen. Her skal 150 mennesker få sine måltider mens de venter på å bli sendt videre til nye mottak.
Foto: Sidsel Vik / NRK1998 - Nød og kaos i Russland
«Russerne står ved grensen i nord. Ikke med våpen i hånden, men med utstrakte hender og en bønn om hjelp». Slik beskrev VG situasjonen i Russland i 1998.
Murens fall, oppløsningen av Sovjetunionen og innføringen av kapitalismen slo beinene under den russiske økonomien. I Nikel, byen som ligger nærmest den russisk-norske grensen, kunne aviser rapportere om familier som levde fra hånd til munn, og var avhengige av en liten potetåker og det de kunne samle av sopp og bær for å overleve vinteren.
Høsten 1998 var preget av matmangel i deler av Russland. Her leter en russisk kvinne etter poteter som er igjen etter at eieren har høstet åkeren.
Foto: DMITRY LOVETSKY / API en av sine lederartikler advarte VG om mulighetene for en «menneskelig tragedie» og en «sivil invasjon» over grensen fra Russland til Sør-Varanger. «Befolkningen på Kola er truet av hungersnød og sivil uro som følge av krisen i den russiske økonomien».
En kriseplan var nødvendig, mente UDI.
– Vi var ikke bekymret, men vi måtte jo være forberedt, forteller Bente Larssen, som den gang var kontorsjef i Kirkenes kommune.
– Spørsmålet var hvordan man skulle løse dette logistisk. Man planla for hvordan man skulle huse dem i Sør-Varanger, hvordan man kunne ta dem i mot. Og fra dag èn så var det Fjellhallen i Kirkenes som var det foretrukne stedet for å løse disse oppgavene.
Beredskapsplanen som be utarbeidet i 1998 viser at norske myndigheter planla å kunne ta i mot opp til 50 000 russiske flyktninger i løpet av et år. Det ble vurdert at det ville være mulig å håndtere så mange som 3000 flyktninger i uka i Kirkenes.
På tross av kaos og usikkerhet i Russland, så kom det ingen flyktningestrøm fra øst i 1998. I stedet kom den fra sør, ett år senere.
Mennesker står i kø for å ta penger ut av en minibank i Moskva. Den økonomiske krisen på 90-tallet gjorde at mange mistet troen på bankvesenet.
Foto: MISHA JAPARIZDE / AP1999 - Luftbro og isbjørnfrykt
– Det var en dårlig nordnorsk vår, husker jeg. Det sluddet og regnet. De kom ut av flyet og de visste ikke helt hvor de var.
Bente Larsen husker tilbake til våren 1999. Dette var året da NATO-styrker bombet Jugoslavia, da tusenvis av kosovoalbanere ble drevet på flukt på grunn av serbiske styrker. Og det var året der det ble opprettet en luftbro mellom Skopje i Makedonia og Kirkenes.
– Vinteren og våren 1999 fikk vi inn henvendelse fra UDI om vi kunne se for oss å ta inn Kosovo-albanere med fly som en del av de flyktningene som Norge hadde sagt ja til å ta i mot, forteller Larssen.
Flere tusen flyktninger kom fra Kosovo kommer til Norge i 1999, deriblant lille Amar Gasch (1år) og hans mor Imrane.
Foto: Richardsen, Tor / SCANPIX– Og det ga jo kommunen mulighet til å øve på den beredskapen man hadde lagt planer for.
De kom med direktefly fra Skopje til Kirkenes og andre steder i Norge. Rundt 1000 kosovoalbanere ble hentet på Høybuktmoen flyplass, og kjørt videre til tilfluktsrommet i Fjellhallen i løpet av perioden luftbroen var åpen.
For de fleste var det en helt fremmed verden de kom til når flydørene åpnet seg.
– De hadde vel fått beskrevet på flyet at de både skulle til Russland og at det var isbjørner dit de skulle, forteller Larssen.
– Sånn sett så var de vel litt skremt over hvor det egentlig var de kom.
Kosovo-albanske flyktninger på vei til Makedonia. Herfra ble flere flydd til Norge.
Foto: DAMIR SAGOLJ / Reuters– Ungene begynte å leke igjen
I likhet med flyktningene som kommer fra Syria i dag ble oppholdet i Kirkenes relativt kort. Det atomsikre anlegget i fjellet egner seg ikke som i mer enn fire dager. Men det var ofte nok.
– Det som gjorde sterkest inntrykk på meg var det som skjedde med dem mens de var i Sør-Varanger, sier Larssen.
– De fikk normalisert livet sitt og fikk kjent på tryggheten. Du så ungene ble gladere og begynte å leke igjen.
– Når de dro fra fjellhallen og skulle videre ut i Norge, så takket de for oppholdet og takket for at de hadde fått tryggheten tilbake. Det tror jeg gjorde inntrykk på oss alle.
Barn og voksne har kommet syklende over grensen fra Russland til Norge. De som ikke får plass i Fjellhallen blir plassert på hoteller i Kirkenes og omegn.
2015 - Fotball og feltsenger
Nå spiller syriske gutter fotball utenfor Fjellhallen. Inne er den store gymsalen delt inn i mindre rom med presenninger. Det er 150 sengeplasser, bad og steder å spise. I Kirkenes tasser menn og kvinner rundt i gatene, tar seg en pils på den lokale puben, venter på å starte livene sine på nytt i et fremmed land.
– Det å få tilbake ansvaret og kontrollen ever ditt eget liv er det som bygger opp mennesker, forteller Solbjørg Mikkola, som nå er ansvarlig for fjellhallen i Kirkenes. Hun jobbet også med flyktningene fra Kosovo i 1999.
Hun er med å organiserer mat og sengetøy og det praktiske som flyktningene trenger før de skal videre til mottak rundt om i landet. I noen dager er Fjellhallen deres hjem. Men det viktigste hun kan gjøre er kanskje nettopp å gjøre ingenting.
Nærmere 1000 flyktninger har kommet til Sør-Varanger så langt i år.
Foto: Kristian Sønvisen Bye / NRK– Vi er tydelige på at de som kommer hit fortsatt skal ha ansvaret sånn som de har hatt før, vi skal ikke ta over, forteller Mikkola.
For selv om Fjellhallen ble bygget for å være et sted der folk kunne søke ly, så er den ikke lenger bare et tilfluktsrom. Den er et pusterom, der folk kan finne tilbake til seg selv.
– Å dra på flukt kan gjøre at du mister følelsen av kontroll. Og det er med myndiggjøring er det viktigste vi gjør, sier Mikkola.
– De som kommer hit skal fortsatt skal ha ansvar for seg selv, sine liv og sine barn, sånn som de har hatt før. Men om det har vært mistet litt på veien så skal de finne det igjen her.
