Osvald-sabotørene mistet 35 medlemmer i krigen, en større andel enn noen annen motstandsgruppe.
Etter krigen fikk sabotørene som var med i gruppe Osvald verken heder eller medaljer og knapt noen omtale i det hele tatt. Et unntak er boken Menn i mørket som organisasjonens leder Asbjørn Sunde ga ut i 1947.
— Vi var nærmest spedalske hvis vi hadde vært med i Osvald-organisasjonen, sier nå avdøde Kåre Gramer fra Tønsberg.
Ønsket aktiv motstand
Forfatter og instruktør: Asbjørn 'Osvald' Sunde. Boken hadde også ekstra 'dekk-omslag'; en mann med hageredskap og boktittel 'Matauk mot ukrutt i hagen'.
Foto: Omslagsillustrasjon, Asbjørn Sundes håndbok. Fra Menn i mørket (Spartacus) / NRKVeteranene i Osvald-organisasjonen hadde erfaring som frivillige i den spanske borgerkrigen (1936-38), mens mange av dem som ble med under krigen hadde bakgrunn fra Milorg. De fleste Osvald-medlemmene var småbrukere og arbeidere, og noen var så unge at de knapt hadde rukket å få seg utdanning.
Josef Monsrud fra Harestua forteller at valget var lett da han fikk tilbud om å bli med i sabotasjegruppen til Asbjørn Sunde. — I Milorg var det øvelser og øvelser og øvelser, men det skjedde jo ikke noe, forteller Monsrud.
Samarbeid med Milorg
Røyken hadde ennå ikke lagt seg etter sprengningen av arbeidskontoret i Pilestredet i april 1943 da Harry Sønsterød fra Heggedal passerte. Aksjonen var resultat av et sjeldent samarbeid mellom Milorg og Osvald-organisasjonen.
— Jeg husker jeg så de utbrente vinduene og tenkte at det var en flott jobb sabotørene hadde gjort, forteller Sønsterød som i dag bor i Asker. Kort tid etter gikk 22-åringen inn i Asbjørn Sundes gruppe.
Asbjørn ”Osvald” Sunde og norske myndigheter hadde helt ulike syn på bruken av sabotasje i motstandskampen.
Mens Osvald startet sabotasje allerede i 1941, var dette forbudt i Milorg inntil sommeren 1944. Organisasjonen utførte minst 110 sabotasjeaksjoner under krigen.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
Jernbanesprengning ved Kværner bru i Oslo, 1943
Foto: Foto fra boka Menn i mørket, Asbjørn Sunde (Spartacus forlag).Likvidasjonene – de verste jobbene
Osvald-organisasjonen samarbeidet med flere motstandsorganisasjoner, blant annet politigruppen i 2A, Milorg og britiske SOE. Ved spesielt vanskelige oppdrag, som likvidasjoner og frigjøring av fanger fra fengsler og sykehus, ble ved flere anledninger Sundes sabotører tilkalt.
Milorgsjef Jens Christian Hauge kalte Sundes folk for ”eksekusjonsgjengen”. Som motytelse fikk de penger, våpen og sprengstoff.
I mars 1942 møtte Asbjørn Sunde lederen for den hemmelige politigruppen og senere overvåkingssjefen, Asbjørn Bryhn. Med seg hadde Bryhn en liste på rundt 20 personer som han ønsket likvidert. Listen var godkjent og satt opp i samarbeid med Milorg-sjef Jens Chr. Hauge.
Dette går fram blant annet av Olav Njølstads biografi om om Jens Chr. Hauge "Fullt og helt" og verkene til historikerne Arnfinn Moland og Lars Borgersrud.
Trengte hjelp av Osvald-gruppen
En illegal dommer vurderte likvidasjons-sakene på grunnlag av bevismateriale fremskaffet av motstandsbevegelsen. Etter at dommeren ble arrestert, fikk Kai Holst som da var ansvarlig for Milorgs sikringstjeneste, i oppdrag å organisere ”et par nye eksekusjonslag”.
Holst kontaktet ham som hadde hatt ansvaret for dette tidligere, Asbjørn Sunde. Hauge forsøkte å finne en ny dommer, men dette lyktes ikke. ”Det ble derfor til at vi måtte ta oppgaven selv”, skrev Hauge i boken sin.
Ifølge historiker Arnfinn Moland gjennomførte Hjemmefronten 82 likvidasjoner under krigen, av disse stod Osvald-organisasjonen for minst 10.
- Se dokumentaren:
Likviderte farlige angivere
To av de mest omtalte likvidasjonene under krigen, deltok Sunde selv i. Oppdraget kom fra Milorgs sikringstjeneste.
Vinteren 1943 var kriminalråd Siegfred Fehmer i ferd med å ringe inn Gunnar Sønsteby (SOE) og Sverre Ellingsen (2A/SOE) ved hjelp av agenten ”Monsen”. Han virkelige navn var Finn Roald Andersen. Asbjørn ”Osvald” Sunde ble tilkalt.
Kort tid etter ble Andersen og en frontkjemper likvidert i en leilighet i Løvenskioldsgate i Oslo av Sunde og en annen fra organisasjonen. Ellingsen og ”Kjakan” kom seg over til Sverige. Det var i siste liten. Ellingsens kone ble arrestert og Fehmer hadde nå bilde av Kjakan og kjente hans rette navn.
Tilspisser seg
Forholdet mellom Milorg og Osvald-organisasjonen var i perioder direkte fiendtlig, ifølge sabotører Brennpunkt har snakket med.
Etter sprengningen av Statspolitiets kontorer i Henrik Ibsens gate i august 1942, tok, ifølge Lars Borgersrud, riksadvokat Reidar Aulie og justisminister Terje Wold initiativet til overvåking av norske kommunister i Sverige. Justisministeren telegraferte til Aulie: «Det er også av aller største betydning at illojale aktivister, det være seg kommunister eller ei, ikke får anledning til å gjøre ugagn og kommer under disiplin, og hvis intet annet hjelper, uskadeliggjøres.»
Fabrikksabotasje
Leif Kjemperud fra Vågård utenfor Hønefoss var med i gruppe Osvald: — Det var sosieteten som styrte Milorg og de var redde for at vi skulle angripe fabrikkene deres. Jeg hørte rykter om at de hadde tenkt å likvidere oss fordi vi var i veien for dem, forteller Kjemperud.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
Motstandsfolk og Osvald-sabotører: (f.v.) Harry Sønsterød, Leif Kjemperud, Josef Monsrud, Kåre Gramer. Monsrud og Gramer gikk bort før Brennpunktdokumentaren ble sendt.
Foto: Morten Conradi / NRKDa Osvald-organisasjonen sprengte transformatorfabrikken A/S Per Kure i Oslo i mai 1944, reagerte Hjemmefronten sterkt og hevdet at fabrikken for det meste produserte transformatorer til offentlige og kommunale kraftverk. Påstandene ble siden avkreftet av tyskerne som rapporterte til Berlin at ”gjennom dette angrepet ble den krigsviktige industrien i Norge utsatt for ett av de hittil alvorligste slag.”
- Les også:
Fikk tak i Milorg-våpen
London-regjeringen fordømte aksjonene i blant annet Radio London, og forsøkte å forhindre at uavhengige motstandgrupper fikk tak i våpen. Det lyktes ikke alltid. — Det var et svik, mente Milorg, men de våpnene ble i hvert fall brukt, sier Kåre Gramer.
På Øståsen på Modum gikk det varmt for seg.
— En Osvald-gruppe på Modum hadde fått tak i våpen og sprengstoff fra en Milorg-gruppe i Drammen. Det kom til skuddveksling mellom de to gruppene og én ble så sterkt slått at han måtte legges inn på sykehus, forteller Leif Kjemperud.
Bankran
Våren 1944 hadde Osvald-organisasjonen vokst kraftig, samtidig som pengestøtten fra norske myndigheter i Stockholm forlengst var stoppet. Etter bruddet med Norges Kommunistiske Parti, kommer det heller ingen støtte derfra.
Sabotørene så ingen annen utvei enn å hente penger fra norske banker. Aker Sparebank på Holtet i Oslo var den første av i alt fire bankran som gav utbytte.
— Det gikk helt etter boken. Mens én passet døren, ga vi bankfunksjonæren et beroligende stoff. Deretter fylte vi sekken med penger og spaserte rolig ut, minnes nå avdøde Roar Stub Andersen fra Bærum.
Frustrert på skauen
Osvald-organisasjonen ble, med unntak av to mindre grupper, oppløst høsten 1944 etter ordre fra den sovjetiske sikkerhetstjenesten NKGB. Etter det dro mange av sabotørene til Sverige hvor de gikk inn i de norske polititroppene, noen reiste videre til de norske troppene i Storbritannia og en del gikk inn i Milorg.
— Jeg hadde et bein i begge leire og avsluttet i Milorg og i de norske polititroppene i Sverige. Fra juni til desember 1944 lå jeg på skauen, selve symbolet på motstandskampen. Vi var veldig utålmodige og frustrerte over at det ikke skjedde noe. Vi hadde flust med våpen og sprengningsutstyr, men ikke noe av det ble brukt, forteller Kåre Gramer.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
Osvald-sabotør Arvid Haugene ligger i stilling utenfor forlegningen på Husumenga.
Foto: Arvid Haugene.— Vi ble dyrket som helter, mens Osvald-organisasjonen innsats ble forbigått i taushet. Det var en luksuskrig vi drev med i Milorg i forhold til ”Osvald”, det viser også tapstallene. Hvis ikke Osvald-organisasjonen hadde eksistert, hadde det vært en meget mager motstand i Norge, sier Gramer.
Overvåkingen starter
Høsten 1942 startet norske myndighetene i Stockholm å registrere og overvåke nordmenn som man mistenkte var kommunister. Data om Osvald-organisasjonens medlemmer ble lagret i et eget arkiv. Opplysningene gikk videre til tyskerne, går det fram av historiker Lars Borgersruds bok "Nødvendig innsats".
Flere av Osvald-organisasjonens medlemmer forteller at de ble overvåket etter krigen. Om du var kommunist, sosialdemokrat eller partiløs; overvåkningen ser ut til å ha rammet mange, ikke bare dem som opprettholdt kontakten med Sunde.
— Vi som ofret livet for frigjøringen av Norge, ble overvåket etter krigen. Når jeg tok telefonen min, hørte jeg ofte samtaler når jeg skulle ringe. Jeg visste ikke da at jeg var avlyttet, forteller Leif Kjemperud.
- Les også:
Ingen heder
I 1995 fikk LO Oslo satt opp en minneplate i Oslo over de 35 falne Osvald-medlemmene.
De sabotørene som også var med i Milorg, fikk deltakermedalje for innsatsen i Milorg. Forøvrig fikk ikke Osvald-organisasjonens medlemmer verken medaljer eller takk for innsatsen etter krigen.
— Jeg er stolt over å ha vært med i Osvald-organisasjonen. Og den anerkjennelsen vi ikke har fått, den kan jeg leve med. For jeg vet hva vi har gjort, sier Josef Monsrud.
- Dokumentarfilmen:
