Mange har gjort seg opp en mening allerede. Likevel holder de pusten under sluttprosedyren.
Fordi de fortsatt trenger et fast fundament for det de har bestemt seg for å mene. Sluttprosedyren vil ikke rydde bort all tvil. Heller ikke dommen. Enten den er i samsvar med det du mener eller ikke. Eller hva Breivik måtte mene.
Aktoratet plukket fra hverandre troverdigheten til Husby og Sørheims rapport, men selv en svak rapport byr på nok tvil til at aktoratet mener de ikke har noe valg.
Tvilen må komme tiltalte til gode. I dette tilfellet har vi en tiltalt som ikke anser dette som et gode. Breivik var tydelig sint da Holden avsluttet. Og svarte med den håndhilsenen vi ikke har sett på to måneder.
Rettsakens mange aktører maktet ikke i sum å få oss til å forstå hva som formet Breivik, eller hva som foregikk i hodet på en som ham da de historiske grusomhetene ble begått. Vi kommer til å fortsette å lete etter holdbare forklaringer. Rettspsykiatrien og terrorekspertisen ga oss ikke det i rettssal 250. Kan vi allerede nå begynne å lete etter andre spor? Spor i storbyen Oslo, i endring?
For ti år siden publiserte samfunnsforsker Inger Lise Ryen en undersøkelse i Nytt Norsk Tidsskrift ( 2002) etter feltarbeid i fire osloskoler.
De norske guttene som ville bli vinnere, de kopierte de tøffe innvandrerguttenes æresatferd, det handler om lojalitet til gjengen, kontroll over damene, og vold som løsning. Spre frykt. Det var også disse guttene jentene søkte til. De norske jentene. De som satt igjen som taperne var de lydige innvandrerjentene og norske gutter , uten denne æreskoden. Det skapte grobunn for nynazistisk og voldelig orientering.
I min forrige kommentar skrev jeg at terrorberedskap også må handle om å fange opp psykisk syke tidligere. Nå vil jeg føye til at terrorberedskap også bør omfatte sosiologiske og sosialantropologiske studier av eksplosive miljøer. Hvor finnes de i Norge?
I skolegården, på kjøpesentrene, i nabolaget, ved frontene mellom mellom æreskultur og verdighetskultur.
Breivik har selv i retten beskrevet en formativ periode av sitt liv, der han var en hvit gutt i et innvandrermiljø, Ola Potet. Det gjaldt å være tøff. Det gjaldt å spre frykt. Og ha ære. For Anders ble det tagging. Tagging er å merke sitt territorium. Det var også Breiviks første registrerte kriminelle handlinger. Breivik er den sinte unge mannen. En White Trash fra Oslo Vest.
Ungdomsmiljøet han vokste opp i var i følge ham selv en av årsakene til at han ble som han ble. Hvorfor har ikke retten lyttet til ham? Hvorfor har de ikke kalt inn sosiologer og sosialantropologer som kunne forklare oss de sosiale brytningene som også skapte Breivik? Det tilfellet psykiaterne aldri hadde sett maken til.
I USA blir White-Trash gruppen sett på som farlige fordi de kan være kriminelle, uforutsigbare, og uten respekt for autoriteter, enten det er politisk, juridisk eller moralsk. I velferdsnorge har vi en egen sosiologisk versjon av white trash. Hvite nordmenn som har falt ut av samfunnet sitt. De er sinte på dem de kan være sinte på. I tillegg til myndighetene er det innvandrerne.
Breivik har pekt på bakgrunnen for hans såkalte radikalisering. Her kan det trekkes noen paralleller til fenomenet , den hvite rapperen Eminem.
Han er ikonet på den sinte white trash gutten, men som klarte å omforme sitt raseri og sine voldsfantasier til kunst. Eminem skapte seg et imaginært alter ego, som kunne leve ut den ekstreme volden for ham. Slim Shady.
Breivik skapte seg en ridderjustitiarus. Men det var ikke nok til å demme opp for hans ønsker om å drepe. Fantasi ble til virkelighet, i fanatikerens univers.
Eminem tok et brutalt oppgjør med sin alenemor. Hva mente Breivik da han sa at hans mor var hans akilleshæl? Breivik har ikke gitt uttrykk for at han har tatt ett oppgjør med dysfunksjonaliteten i sin egen familie.
Han er trolig ikke i stand til å se sin dysfunksjonaliet, slik den nå brettes ut i aktors sluttprosedyre.
I stedet har han valgt å begå forbrytelser mot menneskeheten ved å ta livet av uskyldige ungdommer i en nøye planlagt aksjon.
Det er ikke bare vårt rettsystem som skal leve videre etter 22. juli-rettssaken. Vårt samfunn skal også leve videre med det vi forstår og ikke forstår av det som skjedde.
Er det for smertefullt for Norge, å tenke at det er samfunnsforhold ute av kontroll i vårt eget land som også skapte Breivik?
Breivik har fått en time på å forklare seg etter sluttprosedyrene. Den timen vil igjen vise en mann uten anger, og som desperat forsøker å få sitt raseri til å passe inn i noe større enn ham selv. Det er hans utilregnelige tilregnelighet. Om det blir fengsel eller fengselsykehus på livstid, blir det et sted han ikke lenger kan rømme fra. Verken virtuelt eller i virkeligheten. Nasjonen ønsker å stue han vekk og slippe å se mer til ham. Men vi har ikke råd til å glemme at det også kan ha vært samfunnsforhold som skapte ham og ikke maktet å stoppe ham.
Du kan sende en e-post til Shabana Rehman Gaarder her.