Det er en mørk, stormfull og slapsete aften. Regnet som lander på frontruta blir til snøfnugg her jeg sparekjører i 40 kilometer i timen i 110-sona på E18.
Det går ikke an å fornekte det lengre – vi har kommet til den vanskelige tiden på året. Sola har vendt oss elbilister ryggen og tiden er atter moden for nye ladekriger.
Det er tid for minusgradenes massemord på elbilenes rekkevidde. Kuldegrader som suger energi raskere enn du rekker å si rekkeviddeangst.
Nye former for angst
Det er altfor få hurtigladere langs norske veier. Det er for få offentlige ladere, for mange køer fra helvete, for mye urettferdig prising.
Det er pumper som ikke fungerer, ladebrikker som nekter å kommunisere med pumpe, apper som stadig krever innlogging. Det er passord sendt på mail, nye passord å bekrefte. Jeg har åtte ulike apper og fire ladebrikker tilknyttet ladestasjoner.
Men alt dette er ingenting mot selve køen. Ladekøer får fram det verste i mennesket.
Rekkeviddeangsten er ikke den eneste angsten som herjer på veiene fra november til mars. Ladekøangst og venteangsten koker ned til en kamp for tilværelsen. Kampen for å nå frem i tide. For å unngå å fryse i hjel i en bil med avslått varmeanlegg – i håp om å spare strøm for å klare de siste meterne bort til ladepumpa.
Sniking og krangling, der den frekkeste vinner kampen om pumpa av mangel på andre sanksjoner enn unoter fra medbilister.
Øye for øye
Tilbake på E18 har en rød lampe på dashbordet begynt å lyse. Det er under 10 prosent strøm igjen på batteriet.
Jeg beføler speed-pedalen varsomt, godsnakker med bilen og ber til den ene guden etter den andre om å la meg rekke frem dit frelsen koster flesk. Men ladestasjonen kan redde meg fra nok en dyr og pinlig affære med full stans i veibanen og redningsbil.
Hjertet jubler ved synet av Fortum ladestasjon. Men jubelen går raskt over i sorg ved synet av alle de oppstilte elbilene, hulter til bulter rundt ladestasjonene, med kampklare sjåførblikk bak bilrutene. Første mann til mølla!
Det er ikke noe køsystem: De siste skal bli de første. Voldsfaren øker for hvert desimal temperaturen faller på gradestokken.
Øye for øye, tann for tann. De frekkeste er først.
Ladeskikk og bruk
I fjor ble julefreden sabotert av slåsskamp om ei vrien ladepumpe og hjelpeløst personale på Circle K.
På Harebakken ladestasjon kapret jeg en pumpe, jeg skulle lade til siste etappe over heia hjem til bygda. Men så hørte jeg noen sinte lyder mellom klaprende tenner bak meg. Jeg hadde rappet pumpen foran nesen på en annen sjåfør. Hun hadde stått der i nærmere en time og ventet. Imens okkuperte en Tesla den ene pumpen - ladet med 95 prosent.
Jeg kjente kampinstinktet blusse opp, og tenkte: «Redd deg selv!». Men jeg hentet fram den siste rest av godhet, og lot henne overta pumpen. Så overtok jeg hennes plass i køen bak den strandede Teslaen.
Etter hvert kom Tesla-eieren ruslende ut, med poser fulle av julegaver. Jeg sa det som det var: At det var dårlig gjort. I julehøytiden og allting.
«Jeg har fem prosent igjen å lade,» sa julegaveshopperen selvrettferdig.
Jeg ga ham en lekse om ladeskikk. Når det er kø, advares det på ladestasjonen mot å lade mer enn 80 prosent. For der de første 80 går rimelig raskt, kan de tjue siste ta en halvtime. Enda mer på kalde dager.
Tesla-sjåføren sto på sitt, før han rullet av sted med 60 mil rekkevidde og baksetet fullt av pent innpakkede golfkøller.
Fossilstolthet og elbilskam
Tesla er på mange måter en felles fiende som skaper et slags samhold hos oss andre: Teslaene har egne ladestasjoner som «vi uten Tesla» ikke får tilgang til.
Likevel står de og koser seg og lader på den eneste fungerende ladeboksen for oss andre.
Der står Teslaene på rad og rekke og suger ut dobbelt så mye strøm i minuttet som oss andre, til samme minuttpris.
Circle K er en ny leverandør av hurtiglading, og inviterer til en wiener for en tier mens man venter. Men man innser at den pølsa er utenfor rekkevidde, når man endelig når frem til stasjonen. For pumpa virker ikke her, heller!
Her en dag gikk jeg tom for strøm midt i innkjørselen til Circle K. Jeg krympet meg i skam da en svær fyr ropte «se til helvete å få deg bensinbil!».
Når de trege sponser de raske
Jeg har flere høner å plukke med firmaene som driver hurtigladerne. Elbilistene opplever et sprik på mellom tre og ti kroner i ladekostnad per mil.
De dyreste løsningene gjør hurtigladingen langt dyrere enn bensin og diesel. Operatørene tar betalt for lading per minutt, eller en kombinasjon av minutt- og kwh-prising. Derfor er det lite forutsigbart for sjåførene hva de faktisk mottar av strøm hver gang de lader. Vi har et system hvor de som lader raskt blir sponset av dem som lader langsomt, ifølge Camilla Ryste, kommunikasjonssjef i NAF.
Hvorfor gjør de det på denne måten? Fordi de kan.
Det er så stor etterspørsel at leverandørene har makten, så lenge folk ikke gidder å klage. Det er ikke rart at de ikke gidder det. For folk er så utmattet etter å ha slåss med ladekabler, kuldegrader og andre bilister. Blodprisen blir en lykke å betale.
Når godene glipper
Bensinstasjonene blinker mot oss elbilister som kasinoer i Las Vegas.
Hurtigladestasjonene står derimot presset inntil et skogholt, med dårlig eller intet innsyn.
Nå begynner godene å glippe. Såpass mange kjøper elbil at man ikke trenger å kompensere med momsfritak, billigere bompenger, fri benyttelse av kollektivfelt og gratis parkering.
Med det resultat at selv den ivrigste miljøteknologioptimist tramper trassig tilbake til fossilbil.
Selv har jeg tenkt: Er jeg skrekkelig uheldig? Står jeg alene? Men heldigvis finner jeg støtte i Elbil-forum på nett og Facebook.
Vi er mange som er rammet av stadig nye former for angst.
