Helt siden jeg var liten jente har jeg elsket snø. Lyden av den. Lukten av den. Og måten den omslører naturen på.
Da jeg var 11 år, ble jeg med lillebroren min på skiskyttertrening, og en lidenskap for skiskyting ble til. Det å kunne skyte og gå på ski samtidig var noe jeg virkelig elsket.
Det var også noe jeg fort ble god til. Det ble meg.
Samtidig som lidenskapen vokste, gjorde konkurranseinstinktet det samme. Jeg ville ikke at trening bare skulle være lek og moro. Jeg ville trene hardt, og jeg hadde trenere som lot meg gjøre det.
Jeg fikk lov til å konkurrere både med meg selv og de andre på fellestreningene hver eneste dag. Det var ikke noe jeg ble pusha til.
Jeg ville tidlig bli best i verden.
Allerede som 14-åring fikk jeg belønning for strevet. Jeg tok sølv på sprinten under hovedlandsrennet i Brumunddal. Oslo og Akershus sitt førstelag tok gull på stafetten, og jeg fikk gå den gjeve sisteetappen.
Først over målstreken.
Drømmen vokste videre. Det gjorde også driven. Lysten. Og idrettsgleden.
Året ettergikk det tyngre. Uten at jeg skjønte hvorfor. Men jeg hadde lagt merke til foreldre som til stadighet kommenterte vekt når de analyserte seg frem og tilbake om hvem som utpreget seg i årets sesong.
Jeg hadde blitt tyngre. Hadde jeg bare skjønt at dette var en naturlig utvikling for en jente i min alder.
Men jeg skammet meg.
Inni mitt eget hode så jeg ikke ut som en idrettsutøver. I hvert fall ikke som en av de beste. Men de beste i verden lå også ti år og utallige treningstimer foran meg.
Hadde jeg bare skjønt det.
Hadde jeg bare skjønt at med tid og tålmodighet så ville dette gå bra. Hadde jeg bare skjønt at jeg var i ferd med å drive meg bort fra og ikke mot drømmen.
Livet ble etter hvert en indre kamp, noe som kom til syne ved at kiloene rant av. Jeg førte matdagbok. Målet var å spise mindre hver dag. Jeg var besatt, og utrolig lei meg for at jeg ikke «strakk til».
I mitt hode var jeg aldri god nok.
Året etter var jeg både slank og rask. Jeg fikk kommentarer som: «Hva har skjedd med deg?», og «jeg ser du har trent godt i år, du er slankere». Det å være tynn ble etter hvert assosiert med det å være best.
Og på denne tiden gjorde denne totale vrangforestillingen meg glad.
Jeg håpet virkelig at foreldrene i løypa sa det samme om meg som de sa om de raskeste året før: «Nå har hun trent godt. Hun har blitt tynnere.»
Jeg ble oppringt av Norges Toppidrettsgymnas og fikk plass ved skiskytterlinja på Lillehammer i mitt andre år på videregående. Jeg var knapt fylt 17 år.
En liten jente som fort ble voksen.
Høsten jeg startet på Lillehammer var skaden allerede skjedd. Jeg var på null allerede før sommeren. Kroppen min tålte ikke så mye trening kombinert med lite mat. Den skrek etter mat. Jeg begynte å overspise. På et tidspunkt spiste jeg 70 frosne wienerbrød fra fryseren.
Jeg spiste i skjul og sovnet i matrus.
Jeg hadde ikke krefter og løy på meg trening. Jeg kunne ta på meg treningstøy, gå inn i skogen og sette på meg på en stubbe og vente til treningstiden var over. For så å ta turen hjem igjen og late som jeg hadde trent.
Årene gikk og resultatene varierte. Jeg kunne gå tre minutter raskere på et testløp to dager før et Norgescup-renn, for så å falle langt ned på resultatlista i konkurransen.
Jeg kjempet ikke lenger for å bli best i verden. Jeg kjempet for å overleve med meg selv.
Det var tungt å bli voksen kombinert med toppidrettssatsing. Det er ingens skyld. Toppidrett er toppidrett, og det er en spesiell livsstil. Ingen har sagt at det er for alle.
Professor ved Norges idrettshøgskole Jorunn Sundgot Borgen, har tidligere slått full alarm om spiseforstyrrelser i toppidretten. Hun er spesielt bekymret for dem som er nest best. De som kjemper for å kvalifisere seg til større konkurranser og inn på landslag.
Jeg ønsker meg større åpenhet rundt spiseforstyrrelser i idretten. Det finnes. Det rammer mange. Og da hjelper det ikke å stikke hodet i sanden. Det vil bare gi grobunn for videre skam blant unge idrettsutøverne som sliter.
Hvordan skal vi gjøre et skambelagt tema mindre skambelagt, når vi ikke engang omtaler spiseforstyrrelser for det det faktisk er? Det kan ikke bli forkledd som overtrening. Som utbrenthet. Eller tretthetsbrudd. Med mindre det er det.
Er det sånn at spiseforstyrrelser i toppidretten «skitner» til sporten og imaget til de sunne norske utøverne?
Toppidrett forbindes med et sunt liv. De veltrente forbildene med roser i kinnene. Det er de råeste av det råe. Og de er innenfor «malen». Da er det ikke kult å være den som ligger med hodet over doskåla og stikker fingeren i halsen etter å ha overspist i flere timer.
Det er ikke så mye toppidrett og idrettsglød over det, er det vel?
Min idrettsglød ble erstattet med slanking, oppkast og overspising. Spiseforstyrrelsen ble etter hvert meg.
Det skyldtes så klart en rekke faktorer. Men skammen over å ikke kunne prate om det, gjorde ikke saken bedre.
Jeg tror at åpenhet fra både utøvere, støtteapparat og trenere vil føre til at flere føler seg inkludert og sett. Det vil hjelpe dem som føler at de faller utenfor «malen» i et krevende, men ellers fantastisk miljø.
I en alder av 21 år gikk jeg et testløp på Sjusjøen hvor jeg for første gang på lenge følte at idrettsgleden og konkurranselysten var tilbake. Det var en seier i seg selv.
Nå har jeg vært frisk i åtte år, og idrettsgleden er fortsatt med meg. Men jeg blir trist av å tenke på dem som ikke får idrettsgleden tilbake. De som ofrer mer enn idretten gir. Nemlig helsen.
«I toppidrett blir det ofte prestasjon foran helse», sa Finn Skårderud på Sunn Idrett sin konferanse om forbilder tidligere i år.
Han har blant annet jobbet med spiseforstyrrelser ved Olympiatoppen i mange år. Han tror at flere idrettsungdommer sliter med spiseforstyrrelser under koronaepidemien, og legger vekt på viktigheten av åpenhet: «Vi kan ikke være rollemodeller for taushet, da blir vi dårlige rollemodeller».
For mye handler om gull. Men mest av alt handler det om menneskene bak. Og det er langt flere som kunne stått øverst på pallen, hvis vi ikke mistet dem på veien.
Så til dem det gjelder: Fortvilede trenere. Støtteapparat. Foreldre og utøvere. Erkjenn i alle fall det.
Idretten har et problem. Og vi kan ikke være rollemodeller for taushet.
