Superbytter med redusert effekt

Det skulle være dagen for å se fremover. For å ta regi. For å skape blest og entusiasme over ivrige førstereis-navn som var klare til å gå i gang med jobben. Nye navn å vise frem, nye fjes som partiet kunne være stolte av.

Støre skulle nok en gang vise fornyelse, foryngelse, bygge lag for fremtiden og løfte frem Utøya-generasjonen.

Men så ble det ikke helt som planlagt, likevel. Nok en gang ble han nødt til å ta et hovedgrep han selv egentlig ikke ønsket seg. Nok en gang kom en ytre krisesak og blandet seg inn i planene hans. Nok en gang ble det litt dobbeltkommunikasjon som skygget for hovedbudskapet.

Balansegang og dobbeltkommunikasjon

Det kan være krevende å henge med i svingene når Støre skal begrunne den spektakulære vrakingen av Anniken Huitfeldt som utenriksminister.

Handler det om Erna Solberg og aksjesaken, eller ikke?

Nei, men ja, later svaret til å være.

Sparker han Huitfeldt mot hennes vilje for å – en underdrivelse – hinte til Høyre om å gjøre det samme med Solberg? Det ville vært et underlig høyt spill ute av hans kontroll, om dette var en uttalt målsetning. Derfor sier han selvsagt ikke noe om det. Men det kan jo tenkes å bli en effekt. Støre må nå bare se hva som skjer med habilitetssakene og ikke minst velgernes tillit. Han har gjort sitt, det er dette han kan – men ikke må – gjøre. Han gjorde det og viste dermed lederskap.

Sparkingen av Huitfeldt gir uansett dynamikk til den videre håndteringen av habilitetssakene og ikke minst den offentlige samtalen om sakenes alvor.

Han vil, også når det gjelder Anniken Huitfeldt, gi en begrunnelse som handler om:

• At han får inn en ny og yngre klimaminister.
• Habilitetssakene ligger fortsatt i Stortinget. Sakene vil ta tid og påvirke Huitfeldts konsentrasjon og kapasitet i en tid som krever ekstra oppmerksomhet om utenrikspolitikken.
• Solberg-saken påvirker alvorligheten og varigheten av Huitfeldt-saken, rettferdig eller ikke.
• Huitfeldt-saken påvirket velgernes syn på Ap i valgkampen og Aps oppslutning i kommunestyrevalget.
• Som statsminister og Ap-leder vil Støre ta sin del av ansvaret for å gjenreise tilliten til politikken i stort.

Støre nekter å svare på det hypotetiske, men langt fra irrelevante spørsmålet: Ville Huitfeldt kunne fortsatt i regjering, dersom det ikke var for Solberg-saken. Alt tyder på at svaret på det er ja. Men det vil han altså ikke si.

Han vil heller snakke om hvor vanskelig valget har vært. Hvordan det har vokst på ham de siste ukene og er en nødvendighet, ikke et ønske.

Rotete prosess

Det er ikke overraskende at regjeringslaget justeres etter halvgått løp. Alle Støres endringer så langt har skjedd etter krisesaker. Nå skulle han endelig ta en helhetlig endring etter egen styring. Men også den er sterkt krisepreget:

For hvis Huitfeldt egentlig ikke skulle gått av som utenriksminister, skulle vel egentlig heller ikke Bjelland Eriksen blitt klimaminister. Da ville også behovet for å fjerne fiskeriminister Bjørnar Skjæran til fordel for Cecilie Myrseth av hensyn til Aps kjønnskabal vært borte. Så hvor mange av disse endringene er egentlig proaktive og ønsket av Støre selv? Det kan jo umulig være alle. Det største og mest omtalte grepet er jo høyst ufrivillig.

Støre rammes også at den interne og offentlige samtale om det offensive grepet med å skifte mannskap er tilsmusset av et åpent seminar og mye kritikk av Støres prosess underveis. Det bidrar til uønsket friksjon i partiapparatet. Denne prosessen har vært unødvendig rotete fra regjeringens side.

Samtidig er Støre åpen om at alle statsrådene som har gått av har gjort det mot deres vilje. Det understreker nok en gang at Støre selv har måttet ta valg og stå for dem og gjennom det viser lederskap.

Selv om det å vise lederskap også fordrer at man forankrer og møter forståelse for beslutningene på en måte som får laget til å gå i samlet flokk etterpå. Det kan det være Støre ikke klarer.

Det Stoltenberg ikke gjorde

Støre er opptatt av at han har satt sammen et ungt, men erfarent lag. Det har han rett i. Han gjør også noe hans forgjenger Jens Stoltenberg i mindre grad gjorde: Støre bygger opp en ny generasjon som vil komme partiet til gode også etter at han er ferdig.

Gjennomsnittsalderen på Ap-statsrådene som gikk av den 16. oktober 2013 var 52 år. Dagens Ap-statsråder er i snitt 45 år. Gjennomsnittsalderen på de fire nye Ap-statsrådene er 37 år. De tre som motvillig går tilbake til Stortinget er i snitt 53 år.

Jonas Gahr Støre gjør med dette en viktig, langsiktig jobb for partiet: Han bygger kompetanse hos personer som kan være viktige for Ap. Kanskje trengs det som følge av et gjenvalg i 2025. Kanskje er det Støres etterfølger som trenger politikere med regjeringserfaring i 2029.

Klima og digitalisering

Blant dagens nykommere er klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen og digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung. Begge får en bratt læringskurve i å samordne politikkområder de er avhengige av innsatsen til andre sektorer for å oppnå egen suksess. Tverrsektoriell styring er det mest krevende, nettopp derfor er det spennende valg å gi to ferske statsråder oppgaven.

Klimaministerposten er blitt mer kompleks det siste tiåret. Plassen er en krevende balansegang i kryssilden mellom klimatiltak i hverdagen og folkelig oppslutning. Næringsutvikling og energipolitikk. Klimagassutslipp kan stå mot tradisjonelt naturvern. Senterpartiet står ofte mot Arbeiderpartiet. Miljøbevegelsen står ofte mot regjeringen. Eriksen må forhandle først internt i regjering, deretter med SV på Stortinget. Klimapolitikken er i høyeste grad internasjonal. Det er i det hele tatt en omfattende portefølje for en fersk rikspolitiker.

Klimamålene nås bare hvis andre sektorer gjør som klimapolitikere og etater sier.

Det samme med mye av porteføljen til Tung. Statsministeren trakk frem e-helse som eksempel. Et viktig område hvor Tungs sektor må samhandle med helseministerens sektor mye bedre enn i dag. For ikke å snakke om kommunesektoren som Erling Sande (Sp) for ansvaret for. Å skille ut digitalisering og offentlig forvaltning og gi samordningsansvaret til én person er uansett et modig og fremtidsrettet valg av en regjeringssjef.

Fornyelse, foryngelse og erfaring. Djerve valg. Det er mye Støre hadde fortjent at ble løftet frem i dag. På kort sikt er super-byttene nærmest en tapt mulighet. Effekten er redusert.

Det drukner symptomatisk nok i all forståelig søkelys på en sak Støre selv ikke ønsket seg.

Noe som ser ut til å forfølge Støres lederskap.