De siste dagene har både Ane Dahl Torp og Tore Renberg skrevet ytringer i debatten rundt barn, leseferdigheter og skjermbruk.
Den ene er bekymret, den andre mener vi må slappe mer av. Begge har gode poenger, men før vi kan snakke om dårlige leseferdigheter og at «alt var bedre før», må vi rette blikket mot hvordan spesielt småskolebarn fratas muligheten til en god psykologisk utvikling.
De begynner tidligere med «alt», skjerm, skole og ikke minst stress og forventningspress.
Faktum er at unge rapporterer om betydelig stress. I et individualisert og prestasjonsorientert samfunn, vil barnegenerasjonen strekke seg mot urealistiske mål og dermed føle på lite mestring og økt stress. Opplevd stress kan resultere i fysisk og psykisk sykdom.
Skolen og skjermbruken bidrar til stresset.
Vi ser en bekymringsfull økning i henvisninger til BUP. Med økt henvisningsmengde, vil en stadig større andel av barn og unge få en psykiatrisk diagnose. Noe må gjøres.
Vi må la barn være barn så lenge som mulig, i tråd med deres individuelle utvikling. Barn modnes i svært ulik takt, fysisk og psykisk. Lovbunden skolestart i 5-6- årsalderen tar ikke høyde for dette. Barns hjerner utvikler seg nedenfra og opp.
Dette betyr at de trenger å utvikle sanseapparatet, grovmotorikk og følelsesregulering, før de er i stand til å utvikle mer avanserte ferdigheter som for eksempel planlegging, organisering, konsentrasjon og logisk tenkning.
Med tidligere skolestart og innføring av nettbrett allerede fra 5-6-årsalderen legger samfunnet et press på barn i en periode av livet hvor utviklingen deres burde ha basert seg på glede, frilek og fysisk utfoldelse. Dette ville ha støttet utviklingen av grunnleggende hjernefunksjoner, og dermed økt mottageligheten for læring senere i livet. Det haster ikke å utvikle leseferdigheter og digital kompetanse.
Frileken gir en helt nødvendig sosial og emosjonell læringsarena, og legger grunnlaget for et godt liv. Her utvikles blant annet samarbeidsevner, empati, robusthet og stresshåndtering.
Jeg tror vi alle er enige i at disse ferdighetene er viktigere å ha med seg i livet enn å kunne algebra og diktanalyse, til og med viktigere enn å kunne lese og å fungere digitalt.
LES OGSÅ:
