Allerede Aristoteles visste dette: Ungdommen nå for tiden, skrev han, respekterer ikke autoriteter, de mesker seg i luksus, de er fullstendig uten manerer, de tyranniserer lærerne og gir blanke i foreldrene sine.
Og slik er det, dette sier alle, fortsatt.
Forrige uke kunne vi se resultatene av, og kommentarene til, en ny leserundersøkelse. Resultatet var slik: «Norske barn leser dårligere enn før». Her gikk det åt skogen, som de sier i Sverige.
Undersøkelsen er gjort av PIRLS; Progress in Reading Literacy Study, den gjennomføres hvert femte år blant – følg med akkurat her – femteklassinger. Og slik ble fortellingen: En femtedel av de norske 10-åringene scorer på laveste nivå eller under. Dobbelt så mange som ved forrige undersøkelse. Og enda verre: Vi er verst i Norden. Og selvsagt: Gutta er aller verst.
Nå går praten, rundt middagsbord og i jernbanevogner: Ungdommen nå for tiden. Og ut kommer politikerne: Dette skal vi gjøre noe med. Vi skal bestille flere undersøkelser, vi skal komme til bunns i dette. Løsning: Vi skal øke leselysten.
Hva skal vi gjøre? Ettersom ungdommen er framtiden og det går til helvete med dem, hva i all verden skal vi gjøre?
Det må jo være sant, det som sies? All statistikk sier det.
Ungdommen er selvforelskede, de stirrer på sin glatte hud mens de snorter i seg russekokain; det siste disse utakknemlige idiotene vil er å lese en bok. Enda verre: De har mistet evnen til å lese en lengre tekst. Slik vi kunne, i vår generasjon, ikke minst våre foreldre, som startet dagen med Kant, fortsatte med litt Olav H. Hauge til lunsj, noe Bjørg Vik ved middagstider, litt Dostojevskij til aftens og en dash Agatha Christie på senga, for å få sove.
Alle vet at nyanser er gudenes mor, så hvis jeg får lov til å melde om noen underlige erfaringer. For meg, forfatter på tredevte året, på vei inn i livets høstmåneder og dermed med utsikt til grønn stær og sukk og stønn; det er så rart at jeg ikke helt kan få øye på elendigheten.
I all beskjedenhet; jeg tilbringer hver dag i litteraturlandskapet, jeg besøker årlig en drøss med bokhandlere, jeg turnerer land og strand og snakker med store mengder lesere. Jeg burde ha erfaring nok til å reflektere over den skandaløse utviklingen.
Jeg har vært mistenksom til samtidens narrativ en god stund. Hvem forteller det og hvorfor? Hvor kommer det fra? Kan det være at man har forvekslet nostalgi med sannhet?
Så jeg har begynt å ettergå narrativet, og spørre meg selv hva det gjør med oss, og se om jeg det er slik jeg tenker; at det også finnes en annen fortelling. En statistikken ikke har lyst til å få øye på? En media ikke trives med? En man ikke ønsker seg, fordi den forkludrer undergangstesen – man kunne ligne det med en regjering som bestiller en rapport og får en som ikke riktig bekrefter hva de håpet å finne.
Tore, da. Nå er du rett og slett konspirativ.
I så fall beklager jeg. Her er litt erfaring:
Jeg stanser for eksempel i de norske bokhandlerne. Slår av en prat. Slik jeg gjorde her om dagen. Ja, sier jeg, det er dårlige tider, hva? Huff, sier jeg, dere må legge ned? Avskjed på grått papir?
Nei, sa bokhandleren, det stemmer ikke. Vi har aldri solgt mer bøker enn nå. Det går kjempebra. Vi er nokså fortvilte over det ryktet, vi kjenner det ikke igjen.
I alle dager, da.
Så går jeg inn i en skoleklasse for å møte disse elevene som ikke kan lese. For å se dem inn i de tomme øynene. Forrige uke; Molde VGS. De stakkars lærerne har dyttet på elevene min roman, Tollak til Ingeborg. De har måttet lese hele. På nynorsk. Hvordan skal dette gå.
En bråte med engasjerte elever, spørsmål, diskusjoner.
Nei, men i alle dager da?
Så husker jeg et møte med Olav og Guri Vesaas, ungene til Halldis og Tarjei der oppe i Vinje, hvor jeg fikk, halleluja, komme inn på Midtbø, en skrivegård jeg hadde drømt om siden jeg forelsket meg i Vesaas-parets bøker da jeg var i den fjollete ungdomstiden. På et tidspunkt sa jeg til Olav; så fantastisk, da, at far din kunne selge så mye bøker, jeg mener, han som skrev så avansert! Olav slo opp latterdøren; selge masse bøker! Nei, du, det var ikke mange bøker, du – men far levde godt med populariteten i skoleverket og det vesle han trengte.
Du må ikke tro på de romantiske fortellingene om fortida, sa han.
I alle dager, da.
Så møter jeg stadig folk som kommer bort til meg og sier: Det er så bra med de lydbøkene. Jeg har aldri klart å lese på papir, nå er jeg helt med, heia Hillevågsgjengen, har du forresten hørt hun der Hilde Susan Jægtnes? Flekkefjord-dama? Steinbra.
Jeg mailer bokhandlerforeningen, jeg spør: Stemmer undergangsfortellingen? Tja, sukker de, vi savner guden for nyanser. Vi tenker at fokuset er selvforsterkende.
Jeg sjekker litt annen statistikk.
74 prosent av bokleserne oppga i 2021 at de leste like mange eller flere bøker enn før. 71 prosent svarte at de kjøpte minst en bok i 2021. Altså noe over 3 millioner nordmenn.
Hva skal vi tenke om alle disse millionene av lesere? Hva foregår like foran øynene våre? Hvem er det som ser det de ønsker å se? Jeg?
Jeg minnes en kafétur med kompisene mine på gymnaset. Det er 1991. Det er Aslak Sira Myhre, meg og to-tre andre. Hva er det vi er så opptatt av mens vi sitter og ruller sigaretter? Kniven på strupen av Kjartan Fløgstad. Er den så god som to av oss hevder? Er den ikke mye svakere enn Det sjuende klima?
Så er det en som sier: Men vi trenger ikke å snakke om dette, for dere har vel hørt det?
Hva da?
Romanen er død anyway.
Ludvig Holberg sa det også, midt på 1700-tallet, nærmere bestemt 1748; epistel tre: «Om bogtrykkerkunsten.» Blant de mange menneskelige påfunn, sier den bergensfødte opplysningsmannen, holder jeg bogtrykkerkunsten for en av de herligste. Men akk og ve, sier han, nå kommer det ut så mange unyttige skrifter som fyller opp hjernene til de studerende menneskene, de kan ikke lenger gi seg tid til å reflektere over hva de leser, de finner ikke lenger rom til egne tanker! Det hele er blitt som en trafikk, en næring for kjøpmenn og kremmere som forriker seg på varene, sier Danmark-Norges førende litterære skikkelse. Litteraturen vil kort og godt gå under.
Og nå er vi der igjen. Enda en gang går det under.
Jeg vil rekke opp hånden og spørre: Er det sant, det vi sier? Eller er det slik at vi mennesker behøver, og alltid har behøvd, den kjære undergangsfortellingen. Bekreftelsen på egen skuffelse?
Hvor mange storlesere av romaner var det i klassen din, la oss si i første gym? To, tre, fire? Hvor mange er det nå, tror du? To, tre, fire?
Det neste hjertesukket: Femteklassinger? Det er femteklassinger vi tester. Nå er ikke jeg forsker, og jeg har stor respekt for dem, jeg mener de er nødvendige i samfunnet vårt, men altså; femteklassinger? Jeg er veldig usikker på hva resultatene før videregående skole – når noe så komplisert og givende som lesning slår ut i et menneske – kan bidra med.
Så var det narrativet. Vi vet vel alle, gjør vi ikke, hva en fortelling, og da især en undergangsfortelling, gjør med oss. Blir den fortalt ofte nok, så bekrefter og sementerer den. Fortell et ungt menneske at det er elendig: Det begynner å føle seg slik. Her kunne vi trekke inn samtidsfortellingen om de syke unge: Du har ADHD, du er bipolar, det har gått til helvete med deg. Mamma, hvilken diagnose har jeg?
Og alltid: Guttene. Alltid guttene, de elendige guttene.
Innrømmelse: Jeg er også redd for at teknologien skal strupe den egne tenkningen. Jeg er også redd for å bli sittende og surfe på den hersens mobilen dagen lang. Men her en dag sa en kompis dette til meg: Jeg oppdaget nylig at datteren min ligger våken hele nettene med den telefonen i hendene.
Huff, sa jeg, så fælt. Den telefonen!
Hun leser, sa han, hele nettene. På telefonen.
Vi lar de unge ta støyten. Alltid. Og helst guttene.
