Jeg unner barna mine en kjedelig barndom. Derfor vil jeg rive i filler nettbrettene som har inntatt hjemmet vårt de siste årene. Hvordan havnet vi her?
I et forsøk på å bli klokere, kastet jeg meg over Kunnskapsdepartementets «Strategi for digital kompetanse og infrastruktur i barnehage og skole».
Det jeg tenkte etterpå var: Vil den oppvoksende generasjonen klare slikt, selv i voksen alder?
For tallenes tale er klar: Samtidig som vi har trappet opp med nettbrett i barneskolen, har barna sluttet å lese.
Den ferske leseundersøkelsen PIRLS viser at så mange som 19 prosent av norske 10-åringer skårer «lavt» eller «under laveste» nivå i lesing. Det er alvorlig, med tanke på deres evner og muligheter til å orientere seg i samfunnet i framtida. I 2016 var det bare 10 prosent som befant seg så langt nede.
Det er i tillegg ille at norske barn er helt på bånn av alle 65 land når det gjelder «leseglede» – selv om jeg ikke rår for at jeg kjenner en viss bismak ved det ordet. Jeg tror det alltid har vært et stykke mellom de ekte lesehest-barna. De fleste leste nok, som meg, av kjedsommelig nød. Men etter hvert eller innimellom fant vi glede ved det.
Nå har denne kjedsomheten nærmest forsvunnet fra våre digitaliserte liv og hjem, og det vil koste foreldre mye å prøve å tvinge den tilbake.
Heldigvis er da lesing tross alt en essensiell oppgave for skolevesenet. Men den norske skolen mislykkes. Det må vi ta alvorlig.
Jeg leser i strategien: «Valg om å ta i bruk digitale enheter må være kunnskapsbaserte». Ikke for å være pirkete, men innføringen er vel neppe det?
Under lesningen av regjeringens egen strategi, oppdaget jeg nemlig noe merkelig: Den refererer til forskning bare én eneste gang! Selv om strategien skal «forsøke å se inn i krystallkula samtidig som vi skal støtte oss på lange tradisjoner og forskning», så viste den ikke til forskning.
Den ene gangen lyder imidlertid som følger: «Forskning viser at bruk av digitale enheter og læremidler har en moderat positiv effekt på elevenes læring, og at denne effekten øker med alderen». Derfor spruter kaffen når første kapittel handler om digital kompetanse i barnehagen!
Men frykt ikke, alle dere med «moralsk panikk»: Digitale verktøy i barnehagen skal «bare tas i bruk for å bidra til å styrke kvaliteten på tilbudet og barnas og elevenes læring». Er dette et behov? Har noen hørt eller lest om en eneste forelder som ytrer bekymring for fireåringens manglende digitale kompetanse?
Burde ikke regjering og kommuner heller bygge oppunder at barnehager skal følge WHOs og Helsedirektoratets råd om maks én time skjerm for barn under 5 år? Og den ene timen synes jeg strengt tatt at foreldrene kan få lov til å spare til barne-TV.
Den svenske regjeringens snuoperasjon kom blant annet etter et skriv fra fem professorer ved Karolinska Universitetssjukhuset, som viser til en studie som jeg rett og slett blir skremt av:
Skoler som hadde innført 1:1, altså at alle elever har hver sin digitale enhet, hadde dårligere resultater både når det kom til matematikk og til andelen elever som gikk videre til videregående. Men det gjaldt bare for elever med foreldre med lav utdanning. Argumentet som har vært brukt i Norge, om at nettbrettene utjevner sosiale forskjeller, stemmer altså ikke med forskningen.
Tiden er vel inne for å formulere: Hva er målet? Og er vi på vei mot det? Styrker læringsbrettene skolegangen fra første til fjerde trinn? Svaret må være ja, hvis vi skal fortsette som vi gjør, og som strategien også legger opp til.
Men forskning viser at:
- Man husker bedre det man leser på papir.
- Man husker mest av det man møysommelig har skrevet med sin egen hånd.
Dette følgende viser sikkert også forskning, men kom igjen, alle vet eller skjønner jo dette uansett:
- Man får liten matematisk forståelse av hvorfor noe er riktig og noe annet galt gjennom gamifiserte apper, der man til slutt får et lykkelig «pling» når man trykker riktig.
- Å finne et «arbeidsmodus» er krevende og må trenes opp gjennom skoletiden. Da er det uklokt å få pensum til å minne mest mulig om en gamingopplevelse.
- For å lære noe, må man konsentrere seg. Den blotte tilstedeværelsen av digitale enheter virker forstyrrende i klasserommet. Selv om du ikke lar seg forlede av din egen skjerm, blir du fort opptatt å smugtitte på noen andre som gjør det.
Og slik går skoledagene. Spørsmålene jeg sitter med er:
Fortjener læringsbrett en plass i klasserommet overhodet? Skal vi ikke heller la iPad og Chromebook som læringsverktøy dø en naturlig død, etter hvert som de inneværende lisensene går ut? Og la dem fortsette som det de i virkeligheten er: forvokste smarttelefoner som gir oss lett tilgang til underholdning og nyheter.
Eller – skal vi bite dem i stykker?
Deretter introduserer vi PC eller Mac litt senere i skoleløpet, med faktisk fokus på verktøyet man bruker – altså, opplæring i ekte digital kompetanse. Kanskje kan man også få undervisning i IKT.
Og ja, det kommer nok til å bli som hos Dag Solstad-figuren, læreren Elias Rukla:
«ikke til å unngå at kjedsommeligheten senket seg over klasserommet. Slik hadde det alltid vært, det lå innebygd i undervisningens art og målsetting».
Amen.
